fredag 4. mai 2018

Kjære hjertet, kjære verden

Det er mai, det er vår, det er sol, og det er sykehus. Jeg kom til klinikken i april, og jeg skal være her til slutten av juni. Vi er fryktelig mange på avdelingen, det er dårlig isolert, og klinikken er minst femti år gammel. Men det er quiz på lørdager, kaffe på kanna, piano i kjelleren, og bordtennis i gangen. Så det går, på et vis. Målet er å lære seg å håndtere livet, håndtere alle traumene, uten krykkene. Uten de usunne reaksjonene og forsvarsmekanismene jeg har lagt til meg de siste femten årene. Det er undervisning og gruppeterapi, opp til fire timer om dagen. Leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, og pasienter. Det er til å bli gal av, og jeg håper jeg blir mindre gal av å være her. Det er beinhardt å være tilbake til en hverdag med linoleumsgulv, å bli vekket 06.30, å måtte søke om permisjoner for å gå ut, å være tilbake på institusjon, det trigger så himla mye barnevernshelvete og det kribler tidvis i føttene etter å løpe avgårde. Men det er jeg som har valgt å være her, det er jeg som søkte om plass, og det er jeg som må gjøre jobben med å bli bedre. Det er jeg som må lære meg å lage et bedre liv. En dag av gangen. Resten av livet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar