tirsdag 16. januar 2018

2018

Uten at jeg egentlig har fått snudd meg rundt, har det blitt 2018.

Det er helt greit. 2017 er et år som kan forbli i fortiden. 2017 var jævla dritt. 2017 var et av de vanskelige årene. Det var så himla mye å deale med, det var så mye som ble tapt. Tillit, kjærlighet, vennskap. Jeg opplevde trakassering, to seksuelle overgrep; et fra en jeg trodde var en venn, og annet fra noen i min nærmeste familie, jeg forelsket meg i en mann som dumpet meg på et gatehjørne midt i byen, jeg skrek ned i madrassen, og på et tidspunkt prøvde jeg faktisk å henge meg. 2017 tilhører i en søppeldunk som vi aldri trenger å grave i.

2018 kan bli noe annet. Jeg tror ikke på nyttårsforsett, og new year new me, jeg tror ikke på å bare bestemme seg, men jeg tror på livstilsendringer, jeg tror på å satse på nytt, å investere i seg seg selv, og jeg tror på at ting kan bli bedre. Vi må bare jobbe for det selv, også.

Jeg håper på, og planlegger at, 2018 kan bli et år hvor jeg investerer i meg selv.
Det er mye som står igjen. Jeg står på venteliste til en klinikk hvor jeg skal lære meg å ta vare på meg selv. Nils sier at dette er fremtiden, at dette er noe jeg trenger. Jeg stoler på Nils. Han er tross alt den eneste som ikke har gitt opp enda.

Jeg veit ærlig talt ikke hvor mange som leser dette lenger. Jeg slutta å skrive for dere en gang i 2013, og begynte å skrive for meg selv. Jeg tror kanskje at 2018 kan bli et år hvor jeg skriver for andre igjen. Vi får jo se, hvordan alt dette går. Men er det ikke det vi gjør hele tiden? Satser, tryner, reiser oss opp igjen, og får til? Og så satser vi og tryner, vi går alltid videre, evige med denne troen og håpet på at alt skal bli bedre, og at til slutt skal vi klare å lage et levelig liv?

I 2018 skal jeg krysse fingrene for oss alle. Også deg.