fredag 11. mai 2018

Ruter

Hvite vegger og linoleumsgulv. Kø og kø og kø. Tabletter i plastglass. Tid for å våkne, tid for å spise, tid for å snakke, tid for å sove. Morgenskift, aftenskift, nattskift. Tid og tid og tidløs. Middag klokken kvart på to i helgene og på røde dager. Mai er ikke noe annet enn røde dager. Jeg ser rødt på alle dager. Traumebehandling og eplejuice. Kaffe og te og vann og hvorfor har ingen satt på mer kaffe enda, jeg skal til behandling om fem minutter, og jeg har ikke tid til dette nå, jeg har ikke tid til noen ting. Jeg vil ikke være her, men jeg vet ikke hvor jeg ellers skulle ha vært. Jeg holder igjen, holder tilbake, holder på å skrive meg ut annenhver dag. Det kribler i beina og jeg har bly i magen. Fire uker inn, syv uker igjen. Ingen tid i det hele tatt og all tid i hele verden.

fredag 4. mai 2018

Kjære hjertet, kjære verden

Det er mai, det er vår, det er sol, og det er sykehus. Jeg kom til klinikken i april, og jeg skal være her til slutten av juni. Vi er fryktelig mange på avdelingen, det er dårlig isolert, og klinikken er minst femti år gammel. Men det er quiz på lørdager, kaffe på kanna, piano i kjelleren, og bordtennis i gangen. Så det går, på et vis. Målet er å lære seg å håndtere livet, håndtere alle traumene, uten krykkene. Uten de usunne reaksjonene og forsvarsmekanismene jeg har lagt til meg de siste femten årene. Det er undervisning og gruppeterapi, opp til fire timer om dagen. Leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, og pasienter. Det er til å bli gal av, og jeg håper jeg blir mindre gal av å være her. Det er beinhardt å være tilbake til en hverdag med linoleumsgulv, å bli vekket 06.30, å måtte søke om permisjoner for å gå ut, å være tilbake på institusjon, det trigger så himla mye barnevernshelvete og det kribler tidvis i føttene etter å løpe avgårde. Men det er jeg som har valgt å være her, det er jeg som søkte om plass, og det er jeg som må gjøre jobben med å bli bedre. Det er jeg som må lære meg å lage et bedre liv. En dag av gangen. Resten av livet.

tirsdag 16. januar 2018

2018

Uten at jeg egentlig har fått snudd meg rundt, har det blitt 2018.

Det er helt greit. 2017 er et år som kan forbli i fortiden. 2017 var jævla dritt. 2017 var et av de vanskelige årene. Det var så himla mye å deale med, det var så mye som ble tapt. Tillit, kjærlighet, vennskap. Jeg opplevde trakassering, to seksuelle overgrep; et fra en jeg trodde var en venn, og annet fra noen i min nærmeste familie, jeg forelsket meg i en mann som dumpet meg på et gatehjørne midt i byen, jeg skrek ned i madrassen, og på et tidspunkt prøvde jeg faktisk å henge meg. 2017 tilhører i en søppeldunk som vi aldri trenger å grave i.

2018 kan bli noe annet. Jeg tror ikke på nyttårsforsett, og new year new me, jeg tror ikke på å bare bestemme seg, men jeg tror på livstilsendringer, jeg tror på å satse på nytt, å investere i seg seg selv, og jeg tror på at ting kan bli bedre. Vi må bare jobbe for det selv, også.

Jeg håper på, og planlegger at, 2018 kan bli et år hvor jeg investerer i meg selv.
Det er mye som står igjen. Jeg står på venteliste til en klinikk hvor jeg skal lære meg å ta vare på meg selv. Nils sier at dette er fremtiden, at dette er noe jeg trenger. Jeg stoler på Nils. Han er tross alt den eneste som ikke har gitt opp enda.

Jeg veit ærlig talt ikke hvor mange som leser dette lenger. Jeg slutta å skrive for dere en gang i 2013, og begynte å skrive for meg selv. Jeg tror kanskje at 2018 kan bli et år hvor jeg skriver for andre igjen. Vi får jo se, hvordan alt dette går. Men er det ikke det vi gjør hele tiden? Satser, tryner, reiser oss opp igjen, og får til? Og så satser vi og tryner, vi går alltid videre, evige med denne troen og håpet på at alt skal bli bedre, og at til slutt skal vi klare å lage et levelig liv?

I 2018 skal jeg krysse fingrene for oss alle. Også deg.