lørdag 6. oktober 2018

I'm so reborn, keep moving forward

Denne bloggen er død. I det minste døende. Jeg skriver aldri her lenger. Det er så vidt jeg husker at jeg har den. Det finnes noen små steg til, som jeg må ta. Det finnes tekster her jeg vil bevare. Det er noen ord som ikke har blitt sagt enda. Men det finnes ingen formål her lenger. Jeg føler meg ikke  hjemme her. Denne bloggen tilhører en annen person, og jeg er ikke henne lenger.

Slutten på denne historien fortjener en bedre oppdatering enn det jeg får til kvart på tre natt til lørdag, etter en full dag på seminar. Det kan hende jeg skriver den. Det kan hende jeg lar være. Kortversjonen er i alle fall at det gikk bra til slutt. Eller, det går i det minste bra nå. Slutten kan jeg vel ikke love noe om. Livet mitt er bra nå. Jeg våkner ikke av mareritt lenger. Hjertet bykser tidvis sidelengs, men harehjertet har roet seg. Jeg skriker ikke ned i madrassen. Jeg gråter meg ikke søvn. Jeg har ikke vært akutt innlagt på snart et år. Og når jeg nå blir innlagt, så er det planlagt og fordi jeg velger det selv. Det er fremdeles ting som mangler i livet mitt, men i det store og det hele er jeg fornøyd. Jeg har bygget meg et godt liv. Bedre enn hva jeg trodde jeg skulle få til. Jeg bor i et nabolag jeg liker. Jeg har en jobb å gå til, hvor jeg gjør ting jeg tenker at er meningsfullt. Jeg har folk jeg er glad i, og som er glade i meg også. Og jeg har femten planter. Om jeg kan få en katt neste gang jeg flytter, så trenger jeg faktisk ikke mer. Hvem skulle trodd det? At det skulle gå så bra? Ikke jeg, men jeg er glad for at det gjorde det.

Soundtrack: Reborn - KIDS SEE GHOSTS

I had my issues, ain't that much I could do
But, peace is something that starts with me, with me
At times, wonder my purpose
Easy then to feel worthless
But, peace is something that starts with me (with me, with me)
Had so much on my mind, I didn't know where to go
I've come a long way from them hauntin' me
Had me feelin' oh so low
Ain't no stoppin' you no way
All things, the night before
Ain't no stoppin' you no way
No stress yes, I'm so blessed and

I'm so, I'm so reborn, I'm movin' forward
Keep movin' forward, keep movin' forward
Ain't no stress on me Lord, I'm movin' forward

Keep movin' forward, keep movin' forward

fredag 11. mai 2018

Ruter

Hvite vegger og linoleumsgulv. Kø og kø og kø. Tabletter i plastglass. Tid for å våkne, tid for å spise, tid for å snakke, tid for å sove. Morgenskift, aftenskift, nattskift. Tid og tid og tidløs. Middag klokken kvart på to i helgene og på røde dager. Mai er ikke noe annet enn røde dager. Jeg ser rødt på alle dager. Traumebehandling og eplejuice. Kaffe og te og vann og hvorfor har ingen satt på mer kaffe enda, jeg skal til behandling om fem minutter, og jeg har ikke tid til dette nå, jeg har ikke tid til noen ting. Jeg vil ikke være her, men jeg vet ikke hvor jeg ellers skulle ha vært. Jeg holder igjen, holder tilbake, holder på å skrive meg ut annenhver dag. Det kribler i beina og jeg har bly i magen. Fire uker inn, syv uker igjen. Ingen tid i det hele tatt og all tid i hele verden.

fredag 4. mai 2018

Kjære hjertet, kjære verden

Det er mai, det er vår, det er sol, og det er sykehus. Jeg kom til klinikken i april, og jeg skal være her til slutten av juni. Vi er fryktelig mange på avdelingen, det er dårlig isolert, og klinikken er minst femti år gammel. Men det er quiz på lørdager, kaffe på kanna, piano i kjelleren, og bordtennis i gangen. Så det går, på et vis. Målet er å lære seg å håndtere livet, håndtere alle traumene, uten krykkene. Uten de usunne reaksjonene og forsvarsmekanismene jeg har lagt til meg de siste femten årene. Det er undervisning og gruppeterapi, opp til fire timer om dagen. Leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, og pasienter. Det er til å bli gal av, og jeg håper jeg blir mindre gal av å være her. Det er beinhardt å være tilbake til en hverdag med linoleumsgulv, å bli vekket 06.30, å måtte søke om permisjoner for å gå ut, å være tilbake på institusjon, det trigger så himla mye barnevernshelvete og det kribler tidvis i føttene etter å løpe avgårde. Men det er jeg som har valgt å være her, det er jeg som søkte om plass, og det er jeg som må gjøre jobben med å bli bedre. Det er jeg som må lære meg å lage et bedre liv. En dag av gangen. Resten av livet.

tirsdag 16. januar 2018

2018

Uten at jeg egentlig har fått snudd meg rundt, har det blitt 2018.

Det er helt greit. 2017 er et år som kan forbli i fortiden. 2017 var jævla dritt. 2017 var et av de vanskelige årene. Det var så himla mye å deale med, det var så mye som ble tapt. Tillit, kjærlighet, vennskap. Jeg opplevde trakassering, to seksuelle overgrep; et fra en jeg trodde var en venn, og annet fra noen i min nærmeste familie, jeg forelsket meg i en mann som dumpet meg på et gatehjørne midt i byen, jeg skrek ned i madrassen, og på et tidspunkt prøvde jeg faktisk å henge meg. 2017 tilhører i en søppeldunk som vi aldri trenger å grave i.

2018 kan bli noe annet. Jeg tror ikke på nyttårsforsett, og new year new me, jeg tror ikke på å bare bestemme seg, men jeg tror på livstilsendringer, jeg tror på å satse på nytt, å investere i seg seg selv, og jeg tror på at ting kan bli bedre. Vi må bare jobbe for det selv, også.

Jeg håper på, og planlegger at, 2018 kan bli et år hvor jeg investerer i meg selv.
Det er mye som står igjen. Jeg står på venteliste til en klinikk hvor jeg skal lære meg å ta vare på meg selv. Nils sier at dette er fremtiden, at dette er noe jeg trenger. Jeg stoler på Nils. Han er tross alt den eneste som ikke har gitt opp enda.

Jeg veit ærlig talt ikke hvor mange som leser dette lenger. Jeg slutta å skrive for dere en gang i 2013, og begynte å skrive for meg selv. Jeg tror kanskje at 2018 kan bli et år hvor jeg skriver for andre igjen. Vi får jo se, hvordan alt dette går. Men er det ikke det vi gjør hele tiden? Satser, tryner, reiser oss opp igjen, og får til? Og så satser vi og tryner, vi går alltid videre, evige med denne troen og håpet på at alt skal bli bedre, og at til slutt skal vi klare å lage et levelig liv?

I 2018 skal jeg krysse fingrene for oss alle. Også deg.