søndag 5. november 2017

Denne bloggen holder på å dø

Helt seriøst. Denne bloggen har vært døende lenge. Jeg pleide å poste annenhver dag, med glede. Nå poster jeg en gang i måneden eller sjeldnere og det er ikke det samme. Formatet er for lite. For trangt. Jeg har allerede reservert en annen adresse, men mer om det senere. Først skal vi bli ferdig her inne. Dere fortjener det. Jeg vet at det er noen av dere som har lest i mange år, og jeg verdsetter det.  Dere fortjener å få vite, på ordentlig, hva den neste delen av livet mitt skal være. Hvor dette eventyret går.  Akkurat nå driver jeg og samler meg selv sammen, gjør meg klar, til det neste kapittelet. Jeg har skrevet i årevis om at det blir bedre, om å være tro mot seg selv, og om en fremtid jeg ikke klarer å håpe på. Nå skjer det. Jeg har trodd det før. Denne gangen er det annerledes. Det er ikke slik at denne gangen er det 'ekte' eller at de andre gangene har det vært mindre. Vi går alltid videre. Konstant. Det eneste som er sikkert, er at vi går videre. Det er bare det at denne gangen er det noe annet. Denne gangen skjer det store ting, som ikke nødvendigvis er styrt av meg, men på en positiv måte.

Akkurat nå er jeg i Sveits. Vi kom i går kveld, jeg med forkjølelse og uten bagasje, og ergo heller ingen medisiner, like morsomt som vanlig. Jeg er i Sveits fordi jeg har skrevet en skyggerapport til CEDAW, om forholdene som oppleves av sex arbeidere i Norge. Jeg har skrevet om menneskerettigheter, arbeidsforhold, boligsituasjon, og om hvordan sex arbeidere blir behandlet av befolkning og politiet. Jeg har allerede vært en runde i Sveits. Da snakket jeg med FN's høykommissær for menneskerettigheter, satt i en paneldebatt med UN AIDS, og snakket med medlemmene i FN's kvinnekommisjon. Denne gangen skal jeg snakke for sistnevnte igjen, med taletid på ett minutt. Det er ikke akkurat mye tid, men sånn er det. Hele Norge får ti minutter, og jeg er heldig som får snakke i det hele tatt.

Når jeg kommer hjem skal jeg være hundre prosent sykemeldt frem til jul, og takk både himmel og helvete for det, for nå er jeg sliten. Jeg har migrene anfall, sliter med svimmelhet, og trenger et lengre opphold på psykiatrisk for å komme meg etter det jævla året her.

Etter alt sammen skal jeg begynne et nytt prosjekt og det kribler i kroppen når jeg tenker på det. Men aller først må jeg faktisk bli friskere. Jeg trenger tid til å ta vare på meg selv. Tid til å planlegge, tid til å ta overveide avgjørelser. Livet går jo aldri som planlagt, men det trenger ikke å være negativt. Jeg må finne ut av mye fremover, som hvor jeg skal bo, hvor jeg skal behandles, hvor lenge jeg tror jeg må være sykemeldt, og hvorvidt jeg faktisk er ufør. Det sier legen ihvertfall, men jeg har ikke villet tro på det. Jeg, som alltid skal klare alt, jeg som har jobbet så hardt det siste året, jeg kan da ikke være ufør? Men jo, jeg er vist det. Så jeg må finne en slags fred med det også. At jeg er så her syk, og at jeg antageligvis alltid kommer til å ha dårlige perioder. Det har vært vanskelig å ta det innover seg, og jeg er ikke helt ferdig enda.

Etter alt sammen, etter papirarbeidet og avgjørelsene og behandlingen og det hele, så skal det skje noe helt annet, noe helt nytt, og forhåpentligvis vil det endelig bli bedre. Så mye bedre enn jeg har trodd, så mye bedre enn jeg har turt å håpe på. Det er nok neste år en gang. Da forsvinner antageligvis denne bloggen fra internet, men det kommer noe annet i stedet. Mer om det en annen gang. Nå må jeg gå å skrive en tale for kvinnekommisjonen. Klyp meg i armen, denne drømmen er for god til å være sann.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar