onsdag 2. august 2017

Fra notatblokken; mars til august

24.03.17 Flight Osl - Arlanda, kl 21:15
Jeg vet ikke hva jeg hadde sagt om noen andre hadde fortalt meg om den dagen jeg har hatt. Om hvordan jeg våknet, om det møtet jeg hadde, om de jeg ble presentert for, om heisen, om kofferten, passet, toget, flyet.

Still I see Monsters

Jeg vet ikke hva jeg vil, hvordan det skal være, hvordan jeg tenker at det hele skal gå (men jeg ber fremdeles til gud om at flyet skal falle ned fra himmelen på hver jævla flight).

26.03.17 Arlanda
Track back the scars, the change, back to the stars. 

Jeg har hatt lyst til å dø så lenge. Jeg tenker jo ikke på noe annet. Det er der, hver dag. Det eneste som er konstant, er døden. Det eneste som er permanent, er døden.

Jeg er så sliten.

31.03.17 Postkontoret, Tøyen, Oslo 
And another one bites the dust. Oh why can not I conquer love? 
I guess this is growing up.

Det blir bedre sier Nils. Ja. Det gjør vel det. En eller annen gang.

10.04.17 Osl Gardermoen
Bon Iver- Re: stacks i ørene.
Hvem er jeg uten dem?
Så uendelig, ufattelig ensom.

Jeg føler at måten de ser på meg, måten de oppfatter på, endres, hver gang jeg er ærlig med dem. Jeg kjenner hvordan de ser på meg. Hvordan de blir smått ukomfortable. Hvordan blikket, perspektivet, skifter. Hvordan, jeg så plutselig, blir en del av dem, de andre, ikke lenger vi, oss. Alt jeg sier blir nå eksaminert i et nytt skarpt lys, som kaster skygger i milevis. Ikke lenger et individ. Nå, en ting. 

There is another world, 
Oh, there must be
Song me to sleep

En gang i fremtiden skal det lykkes. En gang, en gang. Om vi overlever. Om jeg ikke finner det for godt å gi opp.

There is a better world. 
There must be. 
Don't feel bad for me

I really want to go.

16.04.17
Dette huset er ikke for meg. Jeg er ikke trygg noe sted, heller ikke her. Nå, minst av alt her. Hva slags forhold skal jeg ha til dem nå? Det endelige beviset på at hen alltid vil velge andre over meg. Jeg både forstår, og forstår ikke, hvorfor hen er slik. Skuffet, men ikke overrasket.

Jeg kjente tauet rundt nakken. Hvordan det strammet seg. Pusten som hveste. Blodet. Jeg kjente pulsen som banket. Hodet som ble tungt og svulmet. Men mamma skal ikke finne meg sånn. Det hadde hun ikke klart å komme over. Jeg vil ikke såre henne. Selv etter alt. Jeg kan ikke leve for hennes skyld. Det ville uansett vært nytteløst, ettersom hun ikke ser meg. Men hun skal slippe å finne meg død i sitt eget hus.

21.04.17 Lovisenberg Akutt psykiatriskavdeling 
Welcome back to depression. Will you have the usual? 

Jeg beveger meg i tekst; leser, skriver. Finner meg selv på nytt i språket. Språk former virkelighet. Dette vet vi jo. Hva former meg?

Jeg har glamorisert rusmisbruket. Det har jeg holdt på med lenge. Jeg får det visst alltid som jeg vil, på en eller annen måte.

23.04.17 Lovisenberg akutt psykiatriskavdeling 
Det er noen som gråter. Trøstesløst. En jente. Jeg vet ikke hvor i bygget hun er. Jeg kjenner igjen hulkingen, som om det var min egen kropp, og vet at dette er en hikstende gråt. En gråt som gjør vondt. Det er lenge siden jeg selv har grått sånn. Kanskje jeg burde prøve det en gang.

25.04.17 Oslo 
Er det verdt det? Er noe som helst verdt det? Nei.
Det handler ikke om meningen med, men meningen i, livet. Den må skapes, på en eller annen måte. Om man orker. Om man gidder. Om man klarer.
Jeg vil jo ikke dø. Jeg er bare lei av å leve. Er vi ikke alle?

Nils sier at relasjoner er viktig.
Jeg brenner alle broer.
Kjenner ingen sorg.
Lever.
Mens jeg venter på å dø.

04.05.17 Royal Gastropub
T-skjorte. Knebukse. Sol. Vår. Endelig.
Så overlevde hjertet enda en vinter.

Kanskje jeg må bli flinkere til å drømme om fremtiden. Drømme om fine ting, istedenfor å være plaget av mareritt fra fortiden. Jeg har lært det jeg kan fra alt som var. Nå kan jeg få lov å gå videre. Få lov til å ha et liv som handler om alt det gode her i verden.
Som at det er vår i Oslo og at jordbærene snart kommer. Det er øl i butikken og is i fryseren. Det er et helt jævla liv å leve.

21.05.17 Angst bar, Strøget, Oslo
 Give up the Ghost
 I dag er det ett år siden jeg forlot Australia. Jeg vet faktisk ikke hva jeg savner mest; å være der, eller å ikke være her. Men jeg endre jo opp med å mistrives til slutt, uansett. Jeg var suicidal i Asia, også. Kommer det alltid til å være sånn? Kommer det noen gang til å slutte? Jeg tror faktisk ikke det. Det beste er nok om jeg dør. Jeg får ikke til dette livet. Eller, jeg orker ikke. Det er for mye slit. Jeg ser ikke poenget. Hva er det igjen å leve for?

Jeg vet ikke lenger. Jeg føler at jeg vet ingenting. Jeg har allerede bestemt meg for å dø, jeg bare vet ikke når.

06.06.17 Nero 
We stand up to fall again, oh we fall again 

I går ville jeg dø og i dag vil jeg leve. Ambivalens. Om jeg bare kunne gå en uke uten å være suicidal. Eller bare en dag. Jeg har ikke gitt opp helt enda. Men jeg trenger helt klart hjelp. Nils. Hjelp meg å bygge et liv.
Hva skal det bestå av? Hva står igjen? Hva bryr jeg meg om? Hva kan jeg gjøre uten å slite meg ihjel. Det finnes mange typer liv. Jeg nøyer meg med et godt ett.

Om å skrive seg selv. Inn og ut av psykiatriske avdelinger, inn og ut av virkeligheten. Jeg finner meg selv i språket, mister meg selv i korrekturen. Forstår, og forstår ikke, hvordan historien skal ende. Et komma, et punktum, et utropstegn.

Hva slags barn er man når til og med foreldrene har gitt opp?
En voksen.

Det er ikke jeg som kommer til å ta livet av meg. Det er depresjonen.

12.06.17 Osl AQ bar
Enda et land. Enda et liv.
I want something just like this

Kanskje sommeren kan bli fin. Kanskje jeg ikke trenger å dø.
Skottland, Italia, Sverige. Dette kan jo bli bra. Jeg må bare ha trua.

Jeg er i stand til å overleve det absolutt aller meste. Kanskje også meg selv.
Dette er også et liv.

30.06.17 Rådhusplassen 
To hele uker uten å være suicidal. Tanken på å re-investere i meg selv. Å ikke bli kunst av angsten. Å være istand til å se fremover. At gode relasjoner finnes. At det finnes et liv, selv for meg.

Kanskje jeg allerede har alt jeg vil ha?

True love waits
Og det er helt greit.
Så får jeg elske meg selv.
Målet er et godt liv.

06.07.17 Osl 
Kanskje jeg allerede har alt jeg trenger. Ikke alt jeg vil ha, men det jeg trenger for et levelig liv. At alt jeg trenger eksisterer i meg. Jeg er ikke laget av stein. Jeg er ikke uknuselig. Men kroppen er ikke bomull. Tankene er ikke lenger glasskår. Hjertet er, og vil alltid være, et meteorittkrater. Det kan jeg overleve. Jeg er jo hun som overlever alt. Jeg er jo hun som aldri klarer å dø.

07.07.17 Toscana, Italia
Så mange liv. Så mange land. Så mange dager og alt man skal fylle dem med. Kanskje det går bra til slutt. Jeg vet at lykken finnes. Jeg vet at ting går over. At til slutt så går alt over. Absolutt ingenting kan vare for alltid. Takk gud for det.

20.07.17 Mr French, Stockholm
Rødvin, musikk, lykken.
Nå har du kommet langt, Kit. Blir det bedre? Herregud, så vakker verden kan være. Herregud, så godt dette er. Jeg er ikke engang redd for at det skal ta slutt. Det kan jo hende at det skjer, men jeg får brenne den broen når jeg kommer til den. Enn så lenge får livet handle om å nyte. Jeg vet at jeg er i gamla stan, men jeg vet ikke hvor. Det bekymrer meg heller ikke. Innen nå så vet jeg at jeg kan finne ut av det meste.

Styremedlem. Med-redaktør. Forfatter av en skyggerapport til FN. Master student. I stand til å tjene ti tusen på en uke. Hver. Eneste. Jævla. Barndsomsdrøm.
23.07.17 Stockholm
Something just like this. Exactly like this. This. 

Sommer, sol, skriving. Katter, Harry Potter, store kopper med te. Et liv jeg så absolutt kan leve. Hvitvin, sushi, tomater, grønne epler, høye heler, bare legger.

At livet alltid går videre.

02.08.17 Stockholm
Jeg er ikke lenger redd. Jeg vet at depresjonen vil komme tilbake. Det gjør den alltid. Jeg tror faktisk at jeg kan kjenne det allerede, men sånn er det bare. Jeg får gjøre så mye som jeg kan i gode perioder, blant annet lage sikkerhetsnett for meg selv, slik at når jeg faller igjen så er det noen som tar meg i mot.

Denne sommeren er snart over. Det har ikke vært noen ferie i det hele tatt, bortsett fra en uke i Skottland og tre dager i Italia. Jeg jobber på to forskjellige rapporter, og skal ta en eksamen neste uke, har ikke ordnet noe som helst for semesteret som kommer, og det kommer til å bite meg så jævelig i ræva. MEN jeg har gått åtte uker uten å være suicidal. Etter femten måneder med å tenke på døden hver jævla dag, hver jævla time, så er det selvfølgelig er kjærkomment avbrekk. Det har vært et hardt år, med store omveltninger. Å flytte hjem til Norge, å falle rett i depresjonen, å oppleve et seksuelt overgrep (igjen), å skulle forklare alt, alt jeg er og det som hører til, å bli akutt innlagt på psykiatrisk (igjen), å bli elsket og avvist, å falle ned en trapp på 17 mai, og at hjertet har blitt slitt istykker av et land jeg absolutt ikke ville flytte hjem til. Også står jeg her fremdeles. Battered, bruised, not broken. Jeg tror ikke at jeg overlever meg selv, men jeg overlevde denne runden med depresjon. Det er faen ikke dårlig, det heller.

Jeg vet ikke hva høsten bringer, annet enn stress. Alt arbeidet jeg har tatt på meg føles som liv og død. Men det er vel som alltid; jeg får prøve meg på dette. Og hvis det ikke fungerer, så får jeg finne på noe annet. Livet går videre. Alltid.

1 kommentar:

  1. Det er godt å se at du fortsatt er her. Stolt av deg.

    SvarSlett