søndag 16. april 2017

Min mors hus er ikke mitt hjem

Jeg leser den samme setningen om igjen og om igjen. Virginia Held skriver om care ethics og egentlig er det jo interessant. Egentlig er det hun skriver om veldig nært. Men jeg har sluttet å bry meg om akademia. Jeg har egentlig sluttet å bry meg om det meste.

Psykologen spør. Og mamma spør. Hvorfor har du ikke betalt husleia? Hva har du brukt alle pengene på? Til mamma sier jeg at jeg vet ikke. Til psykologen svarer jeg at om du hadde visst at du skulle dø om tre uker, hadde du betalt husleia? Eller hadde du brukt pengene på øl med gode venner?

Psykologen sier at han sterkt anbefaler en akutt innleggelse. At jeg burde avbestille billettene til Tromsø og heller ha noen dager under oppsyn. Det går ikke, sier jeg. Jeg dro ikke hjem til jul, mamma har kjøpt disse billettene og de kostet masse penger, jeg kan jo ikke fortsette å be henne om billetter jeg ikke bruker. Så jeg må nesten dra. Kanskje det blir som en ferie, sier jeg. Kanskje det blir fint. Jeg kan lese til eksamen, møte familie og ta det rolig.

Det viste seg til å bli den mest traumatiserende hjemreisen ever. Jeg skulle nok ha hørt på psykologen. Jeg skulle nok som regel ha gjort det. Men ikke engang psykologen kunne vite hva som skulle skje her oppe. Ingen kunne det.

Det er strålende påskevær. Jeg burde helt sikkert ha gått på ski. Eller dratt på fisketur. Vi bor jo rett ved både hav og fjell. Istedenfor lusker jeg rundt og leter etter nøkkelen til våpenskapet når mamma og stefar ikke er hjemme. Ser etter trær jeg kan henge meg i når jeg går ut for å røyke. Jeg er egentlig litt redd for det der med å henge meg. Jeg har lest på nett at ca 70 prosent av tilfellene ender med død. Jeg lurer på hva som skjer med de tretti prosentene som er igjen. Det står at noen av dem får vedvarende hjerneskade. Det vil jeg jo ikke. Eller, kanskje jeg vil det likevel. Kanskje jeg kan bli så hjerneskada at jeg ikke skjønner hvem jeg er lenger. At jeg ikke lenger husker alt det som gjør vondt.

Helt egentlig, på et eller annet sted, vet jeg at det kan bli bedre. At jeg kan lage et liv som er verdt å leve. Om jeg bare orker og gidder og bryr meg. Problemet er bare det at jeg har sluttet å bry meg om det meste.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar