tirsdag 4. april 2017

En espresso og en øl på Laundromat

Ambivalens kan være så mangt og jeg føler at det tar over livet mitt.

På den ene siden er jeg drit klar for å skrive masteroppgave. Jeg har et slags utkast til prosjektbeskrivelsen, jeg har to himla gode veiledere, og et hav av informasjon. For to uker siden var jeg i Sverige på et møte. Egentlig skulle jeg bare observere, men før jeg visste ordet av det var jeg med på workshops, på policy utforming, og til slutt hadde jeg endt opp med å sitte i et Skandinavisk styre. Det kjennes jo liksom ut som om ting går fremover, at jeg veit hva jeg driver med og hva jeg skal. Jeg har jo studenthybelen min, har et skoleprosjekt, driver å skal lage en podcast med en venninne og går til terapi. Det er vår i Oslo og jeg har dratt frem converse og hettejakka. Vannflaska i veska, sola i ryggen og tidvis med håp i hjertet.

På den andre siden gråter jeg meg gjennom Oslo's bydeler etter tur. Jeg griner hos psykologen, jeg griner hjemme i senga, og jeg griner på telefonen med bestemor. Jeg har, atter en gang, mistet både bestevenn og kjæreste samtidig og hjertet mitt er et svart jævla høl i brystkassa, der hvor grusomhetene bor og ingenting noensinne kommer til å leges. Jeg selvskader i fylla og prøver generelt å drikke meg ihjel. Psykologen snakker om hvor farlig denne kombinasjonen kan være og jeg sitter der og sier at ja, jeg veit, jeg er helt enig, og så går jeg og bruker hele studielånet mitt på Luna. Short hair, don't care. Jeg vil ikke knytte meg til noen lenger, så jeg går på Tinder date og saboterer med vilje med å dukke opp dritings og deretter le han i trynet når han prøver å ligge med meg. Jeg skriver ikke skoleoppgaver, går ikke på forelesninger, ligger mest hjemme i senga og håper på å dø. På flyet til Sverige ba jeg til gud om at vi skulle krasje. Det er ikke det at jeg vil dø. Jeg bare vil ikke leve lenger.

Og så skjer det. Jeg våkner opp en morgen, allerede med angsten i brystkassa. Jeg tar medisinen min, selv om den ikke hjelper. Lager kaffe. Kler på meg sakte og sverger til meg selv at denne uka er den uka jeg skal vaske klær. Jeg er tom for alt og lite av det passer uansett, jeg har gått opp åtte kilo siden jeg kom hjem til Norge. Så tar jeg på meg jakka og kjører heisen ned til første for å gå ut og ta en røyk. Setter meg på en av steinene utenfor inngangen og ser utover det grønne gresset. To hunder løper ved siden av hverandre. Leker og bjeffer til hverandre. På andre siden av veien er det barn som leker. En jogger kommer forbi og smiler lett, før han runder svingen og løper videre. Her er det ingen som skriker eller roper. Her ute finnes ikke tapetkniver eller mareritt. Sakte og forsiktig kjenner jeg på varmen, på sola, på livet. Det her livet som jeg både er lei av og livredd for. Som jeg tidvis tror jeg vet hvordan jeg skal fikse, men som jeg aldri helt orker eller kanskje tørr å ta tak i. Jeg blir sittende en stund og føler meg nesten nyforelsket i livet mitt. Føler at kanskje dette kan gå, kanskje det faktisk blir bedre. Kanskje det finnes en fremtid for oss alle, som er bedre enn den fortiden vi prøver å slippe taket i. Kanskje jeg bare må overleve frem til jeg kommer meg dit.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar