mandag 6. mars 2017

Et hjem er et hjem er et hjem

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange hjem jeg har hatt. Jeg husker ikke. Har kommet ut av tellinga. Om jeg virkelig setter meg ned og prøver kan jeg kanskje komme på hvor mange steder jeg har bodd. Tromsø og Oslo. Blaker og Melbourne. Hele jævla Akershus. Nå har jeg bodd i Oslo i et halvt år. Jeg har jo bodd her flere ganger før, alltid med avbrekk. Jeg lurer på når det neste blir. For jeg kan ikke bo her for alltid. Det har jeg vel egentlig alltid visst.


Det har vært en helt jævelig tung vinter. Jeg var forberedt på at det skulle være kaldt, at det skulle snø, og at det skulle regne. Jeg var forberedt på at trikken skulle stå, at jeg skulle tryne på isen, og at det skulle være mørkt. Det jeg ikke var forberedt på var at det skulle være kalde mennesker. Det jeg ikke var forberedt på var isen i hjertet.

Heldigvis er det snart vår. Det er mars og minus tre ute, men jeg vet at det snart er vår. Med converse og jeans, uten superundertøy. Løvetann og krokus blomster i veikanten. Snøen skal smelte og isen skal slippe taket. Oslo kan være ganske sjarmerende om våren. Jeg krysser fingrene for at det skal være sant i år også. Jeg vet ikke lenger. Jeg har ikke bodd her på seks år.

Jeg har brukt januar og februar på å ta vare på meg selv. Jeg har gått i vinterdvale og overlevelsesmodus. Det har, som sagt, vært en jævelig tung vinter. Jeg bruker litt tid hver dag på å bygge meg selv sterkere. Jeg har en slags plan om hvordan tiden fremover skal se ut. Terapeuten min har sagt at det må bli verre før det blir bedre, og jeg skjønner hva han mener og hvorfor det må være sånn. Jeg har et ganske stort prosjekt foran meg, og mye jobb for å se det komme i mål. Terapeuten og jeg skal jobbe sammen, men jeg vet at det er mye av dette jeg må gjøre alene. Det blir tungt, men nødvendig, om jeg skal klare det livet her.

Jeg har også store prosjekt på universitetet, og ett på siden. På universitetet skal jeg skrive en master, og på siden skal jeg skrive noe annet. Det ligger og gjærer et sted. I hjertet, i magen, i bakhodet. Det vanskeligste er alltid å begynne. Å ta det første steget. Nå har jeg i det minste begynt å skriver her igjen, så får vi se hvor det går videre. Både med Oslo og med meg som nå har fast adresse i den jævla byen som ikke kan forlate før den har satt sitt merke på deg.

Jeg har hatt så mange hjem, men nå er jeg her. Jeg kan virkelig ikke bo her alltid, men jeg bor her nå. Og jeg har bodd mange verre steder enn dette. Jeg håper at våren kommer snart og gjør både Oslo og meg varme igjen. For da skal jeg igjen gå langs gatene i høye sko, med vannflaska i veska, solkrem på nesa, og med håret i vinden. Once more. With feeling.

1 kommentar:

  1. Dette kommer til å bli den beste våren på mange år! Jeg føler det på meg :-)

    ~ Geisha

    SvarSlett