søndag 16. april 2017

Min mors hus er ikke mitt hjem

Jeg leser den samme setningen om igjen og om igjen. Virginia Held skriver om care ethics og egentlig er det jo interessant. Egentlig er det hun skriver om veldig nært. Men jeg har sluttet å bry meg om akademia. Jeg har egentlig sluttet å bry meg om det meste.

Psykologen spør. Og mamma spør. Hvorfor har du ikke betalt husleia? Hva har du brukt alle pengene på? Til mamma sier jeg at jeg vet ikke. Til psykologen svarer jeg at om du hadde visst at du skulle dø om tre uker, hadde du betalt husleia? Eller hadde du brukt pengene på øl med gode venner?

Psykologen sier at han sterkt anbefaler en akutt innleggelse. At jeg burde avbestille billettene til Tromsø og heller ha noen dager under oppsyn. Det går ikke, sier jeg. Jeg dro ikke hjem til jul, mamma har kjøpt disse billettene og de kostet masse penger, jeg kan jo ikke fortsette å be henne om billetter jeg ikke bruker. Så jeg må nesten dra. Kanskje det blir som en ferie, sier jeg. Kanskje det blir fint. Jeg kan lese til eksamen, møte familie og ta det rolig.

Det viste seg til å bli den mest traumatiserende hjemreisen ever. Jeg skulle nok ha hørt på psykologen. Jeg skulle nok som regel ha gjort det. Men ikke engang psykologen kunne vite hva som skulle skje her oppe. Ingen kunne det.

Det er strålende påskevær. Jeg burde helt sikkert ha gått på ski. Eller dratt på fisketur. Vi bor jo rett ved både hav og fjell. Istedenfor lusker jeg rundt og leter etter nøkkelen til våpenskapet når mamma og stefar ikke er hjemme. Ser etter trær jeg kan henge meg i når jeg går ut for å røyke. Jeg er egentlig litt redd for det der med å henge meg. Jeg har lest på nett at ca 70 prosent av tilfellene ender med død. Jeg lurer på hva som skjer med de tretti prosentene som er igjen. Det står at noen av dem får vedvarende hjerneskade. Det vil jeg jo ikke. Eller, kanskje jeg vil det likevel. Kanskje jeg kan bli så hjerneskada at jeg ikke skjønner hvem jeg er lenger. At jeg ikke lenger husker alt det som gjør vondt.

Helt egentlig, på et eller annet sted, vet jeg at det kan bli bedre. At jeg kan lage et liv som er verdt å leve. Om jeg bare orker og gidder og bryr meg. Problemet er bare det at jeg har sluttet å bry meg om det meste.

torsdag 6. april 2017

Jeg sover ti timer hver natt. Noen ganger tolv. Noen ganger femten. Jeg vet at dette er en del av depresjonen. Jeg vet at jeg antageligvis går glipp av de beste tingene i livet med å låse meg inne på hybelen. Jeg vet alle disse tingene, tenker jeg, før jeg skrur av lyset og sover fem timer til.

tirsdag 4. april 2017

En espresso og en øl på Laundromat

Ambivalens kan være så mangt og jeg føler at det tar over livet mitt.

På den ene siden er jeg drit klar for å skrive masteroppgave. Jeg har et slags utkast til prosjektbeskrivelsen, jeg har to himla gode veiledere, og et hav av informasjon. For to uker siden var jeg i Sverige på et møte. Egentlig skulle jeg bare observere, men før jeg visste ordet av det var jeg med på workshops, på policy utforming, og til slutt hadde jeg endt opp med å sitte i et Skandinavisk styre. Det kjennes jo liksom ut som om ting går fremover, at jeg veit hva jeg driver med og hva jeg skal. Jeg har jo studenthybelen min, har et skoleprosjekt, driver å skal lage en podcast med en venninne og går til terapi. Det er vår i Oslo og jeg har dratt frem converse og hettejakka. Vannflaska i veska, sola i ryggen og tidvis med håp i hjertet.

På den andre siden gråter jeg meg gjennom Oslo's bydeler etter tur. Jeg griner hos psykologen, jeg griner hjemme i senga, og jeg griner på telefonen med bestemor. Jeg har, atter en gang, mistet både bestevenn og kjæreste samtidig og hjertet mitt er et svart jævla høl i brystkassa, der hvor grusomhetene bor og ingenting noensinne kommer til å leges. Jeg selvskader i fylla og prøver generelt å drikke meg ihjel. Psykologen snakker om hvor farlig denne kombinasjonen kan være og jeg sitter der og sier at ja, jeg veit, jeg er helt enig, og så går jeg og bruker hele studielånet mitt på Luna. Short hair, don't care. Jeg vil ikke knytte meg til noen lenger, så jeg går på Tinder date og saboterer med vilje med å dukke opp dritings og deretter le han i trynet når han prøver å ligge med meg. Jeg skriver ikke skoleoppgaver, går ikke på forelesninger, ligger mest hjemme i senga og håper på å dø. På flyet til Sverige ba jeg til gud om at vi skulle krasje. Det er ikke det at jeg vil dø. Jeg bare vil ikke leve lenger.

Og så skjer det. Jeg våkner opp en morgen, allerede med angsten i brystkassa. Jeg tar medisinen min, selv om den ikke hjelper. Lager kaffe. Kler på meg sakte og sverger til meg selv at denne uka er den uka jeg skal vaske klær. Jeg er tom for alt og lite av det passer uansett, jeg har gått opp åtte kilo siden jeg kom hjem til Norge. Så tar jeg på meg jakka og kjører heisen ned til første for å gå ut og ta en røyk. Setter meg på en av steinene utenfor inngangen og ser utover det grønne gresset. To hunder løper ved siden av hverandre. Leker og bjeffer til hverandre. På andre siden av veien er det barn som leker. En jogger kommer forbi og smiler lett, før han runder svingen og løper videre. Her er det ingen som skriker eller roper. Her ute finnes ikke tapetkniver eller mareritt. Sakte og forsiktig kjenner jeg på varmen, på sola, på livet. Det her livet som jeg både er lei av og livredd for. Som jeg tidvis tror jeg vet hvordan jeg skal fikse, men som jeg aldri helt orker eller kanskje tørr å ta tak i. Jeg blir sittende en stund og føler meg nesten nyforelsket i livet mitt. Føler at kanskje dette kan gå, kanskje det faktisk blir bedre. Kanskje det finnes en fremtid for oss alle, som er bedre enn den fortiden vi prøver å slippe taket i. Kanskje jeg bare må overleve frem til jeg kommer meg dit.

mandag 6. mars 2017

Et hjem er et hjem er et hjem

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange hjem jeg har hatt. Jeg husker ikke. Har kommet ut av tellinga. Om jeg virkelig setter meg ned og prøver kan jeg kanskje komme på hvor mange steder jeg har bodd. Tromsø og Oslo. Blaker og Melbourne. Hele jævla Akershus. Nå har jeg bodd i Oslo i et halvt år. Jeg har jo bodd her flere ganger før, alltid med avbrekk. Jeg lurer på når det neste blir. For jeg kan ikke bo her for alltid. Det har jeg vel egentlig alltid visst.


Det har vært en helt jævelig tung vinter. Jeg var forberedt på at det skulle være kaldt, at det skulle snø, og at det skulle regne. Jeg var forberedt på at trikken skulle stå, at jeg skulle tryne på isen, og at det skulle være mørkt. Det jeg ikke var forberedt på var at det skulle være kalde mennesker. Det jeg ikke var forberedt på var isen i hjertet.

Heldigvis er det snart vår. Det er mars og minus tre ute, men jeg vet at det snart er vår. Med converse og jeans, uten superundertøy. Løvetann og krokus blomster i veikanten. Snøen skal smelte og isen skal slippe taket. Oslo kan være ganske sjarmerende om våren. Jeg krysser fingrene for at det skal være sant i år også. Jeg vet ikke lenger. Jeg har ikke bodd her på seks år.

Jeg har brukt januar og februar på å ta vare på meg selv. Jeg har gått i vinterdvale og overlevelsesmodus. Det har, som sagt, vært en jævelig tung vinter. Jeg bruker litt tid hver dag på å bygge meg selv sterkere. Jeg har en slags plan om hvordan tiden fremover skal se ut. Terapeuten min har sagt at det må bli verre før det blir bedre, og jeg skjønner hva han mener og hvorfor det må være sånn. Jeg har et ganske stort prosjekt foran meg, og mye jobb for å se det komme i mål. Terapeuten og jeg skal jobbe sammen, men jeg vet at det er mye av dette jeg må gjøre alene. Det blir tungt, men nødvendig, om jeg skal klare det livet her.

Jeg har også store prosjekt på universitetet, og ett på siden. På universitetet skal jeg skrive en master, og på siden skal jeg skrive noe annet. Det ligger og gjærer et sted. I hjertet, i magen, i bakhodet. Det vanskeligste er alltid å begynne. Å ta det første steget. Nå har jeg i det minste begynt å skriver her igjen, så får vi se hvor det går videre. Både med Oslo og med meg som nå har fast adresse i den jævla byen som ikke kan forlate før den har satt sitt merke på deg.

Jeg har hatt så mange hjem, men nå er jeg her. Jeg kan virkelig ikke bo her alltid, men jeg bor her nå. Og jeg har bodd mange verre steder enn dette. Jeg håper at våren kommer snart og gjør både Oslo og meg varme igjen. For da skal jeg igjen gå langs gatene i høye sko, med vannflaska i veska, solkrem på nesa, og med håret i vinden. Once more. With feeling.