onsdag 26. oktober 2016

This city kills

Linn har skrevet en bok som heter 'Du dør ikke' og selv om jeg ikke har lest den enda så er jeg brennsikker på at det er en god bok, og på at hun har rett. Jeg dør ikke.


Jeg dør ikke av dette heller. Det bare kjennes sånn ut, og jeg vil det noen ganger, og andre ganger er det greit. Jeg vet jo innen nå at jeg overlever alt.


Det skumleste i verden er å kle på seg. Å våkne er stort sett greit. Å gå ut av senga kan ta en stund. Men å kle på seg er det verste av alt, for da har jeg liksom sagt ja til at dagen kan begynne. At jeg skal gjøre ting den dagen som krever at man har klær på seg. Aller helst vil jeg jo bare sitte i den store røde morgenkåpen og drikke kaffe og se på Buffy. Kjederøyke sigaretter. Sove midt på dagen og drikke en flaske vin til middag, eller kanskje istedenfor middag i det hele tatt. Aller helst vil jeg jo ikke gå ut døra, vil og vil ikke se andre mennesker, vil ikke gå på butikken, vil kanskje tidvis gå på et senter for å se på ting jeg ikke trenger og aldri kommer til å kjøpe. Men jeg vil ikke forholde meg til ting. Til folk. Til arbeid eller lesing. Til krav eller mas eller verden.


Vinterhjerte, harehjerte, panserhjerte og meteoritt krateret.


J sier at det er fordi jeg har kommet hjem, og jeg gir han rett i det. Det er selvfølgelig mer, også, men mye av dette handler om å være tilbake i Oslo om høsten, at det har vært overskyet i ti dager og at jeg er lei av å bo i pappesker i en by full av spøkelser og kloakkrotter. Man blir ikke lykkelig av sånt.


Jeg kler på meg likevel. Tar t-banen til universitetet. Leser. Skriver presentasjoner. Møter ytterst få, og sjeldent mer enn én person om gangen. Men jeg klarer det, nå og da. For Linn har helt rett; jeg dør jo ikke. Jeg bare eksisterer i mellomtiden.

onsdag 5. oktober 2016

Dette er den uka jeg skal komme over ting sa jeg og gjorde omtrent akkurat det motsatte. Jeg skrev om han, gråt om han og ringte han etter en halv dunk rødvin bare for å grine og trygle han om å flytte til Norge. One strong independent woman, coming right up, liksom. Det er jo så typisk meg, også. Jeg ringte ikke for å kjefte, visstnok, jeg husker jo veldig lite av det. Neida, jeg bare grein og hulka og kastet opp mens han satt på andre siden av verden. Stay classy, Kit. I det minste vekket jeg han ikke, ettersom tidsforskjellen er på åtte timer. Han var på jobb, totalt edru, og hadde vel akkurat drukket morgenkaffen. Så ringer jeg fra Norge og faller sammen og Trollet måtte trøste. Fra suck my balls til vær så snill å flytt hit. Skikkelig stabil og konsekvent. Jaja. Det er jo virkelig ikke det verste jeg har gjort på fylla, og langt fra det mest patetiske jeg har vært, så fylleangsten er ikke så ille. Heldigvis går det bedre for hver dag og jeg er stort sett så opptatt på universitetet at jeg ikke rekker å tenke på det. Trollet og jeg har også bestemt oss for å holde hverandre litt på avstand så vi får tid og rom til å gå videre, og det hjelper jo også. Jeg vil ikke at dette skal bli et sånt forhold som må rives totalt i stykker før jeg kan gå fra det. At jeg må tømme det totalt for godhet for å klare å gå fra det. Det trenger ikke gå til helvete, selv om det går over.

Og alt går over.

tirsdag 4. oktober 2016

So don't be so hard on yourself


"Learn to forgive, learn to let go
Everyone trips, everyone falls
So don't be so hard on yourself, no
'Cause I'm just tired of marching on my own
Kind of frail, I feel it in my bones
Oh let my heart, my heart turn into stone
So don't be so hard on yourself, no







I learned to wave goodbye
How not to see my life
Through someone else's eyes
It's not an easy road
But now I'm not alone
So I, I won't be so hard on myself no more"