søndag 25. september 2016

Veronica Maggio synger at finnes det en så finnes det flere, Beyonce lærte meg å si boy bye, Damien Rice sier be free, og jeg tenker at samlivsbrudd og sammenbrudd er mye det samme og at heldigvis og dessverre har jeg mye erfaring med begge. Store kopper te, lexapro og mascara, samt en flaske med gin. Alt går over. Det står tross på sidelinja at denne bloggen handler om fylleflauser og knuste hjerter, så da er det vel greit at jeg opplever såpass mye av dem.

lørdag 24. september 2016

TELL HIM BOY BYE

Føttene mine tramper seg avgårde, fra løkka og over Bislett, sent eller tidlig en lørdag, med Bey på ørene. Jeg har fått nok, jeg er lei og jeg vil helst be han om å reise til helvete på ekspresstog, men sånt driver jeg jo ikke med. Ikke ordrett, ihvertfall. Så jeg sender han Beyonce's Sorry. Middle fingers up, wave them hands high.Tårene svir i øyenkroken, men jeg gråter ikke fordi suicide before you see this tear roll down my eyes, han skal ikke få se hvor svak han har gjort meg, fordi jeg vet at han kommer til å bruke det mot meg, ikke med vilje men på måten han sier unnskyld på. Now you wanna call me crying, for det er jo så vanskelig å være han, selvfølgelig. Det er så vanskelig å alltid skuffe noen, med å ikke prestere ting jeg tidligere har tatt for gitt, som å føkkings gjøre det du sier du skal gjøre, være der du sier at du skal være. Den der helsikes 'stakkars meg' greia han kjører hvor han er så lei seg, han er så sorry, det er det eneste han sier, sorry sorry sorry, hele tiden, he always have them fucking excuses, uansett hva det er, homie better grow up, og jeg har innsett at det kommer han aldri til å gjøre, suck on my balls cus I've had enough, jeg orker faen ikke drive med voksenopplæring for menn over tredve, reis til helvete. Livet mitt skal ikke stå og gå etter mannfolk, hell no, og jeg sier at jeg ikke bryr meg, jeg sier at jeg aldri skal gråte om han, now I'm the one who's lying, I ain't thinking bout you, men jeg gjør jo det, han er jo alltid et sted i bakhodet. Han lover at vi skal ringes snart, vi setter av tid, looking at the watch he should have been home, men han er aldri der når jeg trenger han, ikke engang når han sier at han skal, han er alltid forsinka, det er alltid noe andre, noen andre og jeg er lei av å være sist i rekka. Jeg er visst så lett og glemme, så vanskelig å huske, og jeg har ikke ord for vondt det gjør. Jeg påpeker at jeg tviler på at han noen gang vil komme å besøke meg i Norge, at han kommer til å klare å spare så mye penger og sette seg på et fly hit, han som faen ikke gidder å gå ti skritt til telefonen for å snakke med meg engang. Når jeg påpeker det sier han at jeg er urettferdig og svarer at det som er urettferdig er at han skal claime meg og gråte når jeg reiser til andre land, uten å gjøre en dritt for å klare det selv. Han kunne ha solgt motorsykkelen sin, sagt opp jobben sin og blitt med, men det gjorde han ikke og det er helt greit, men ikke kom og grin til meg for det, liksom. Det er ikke synd på han fordi han ikke vil reise fra det fantastiske livet sitt. Alle tar valg her i verden og han tok sitt, selv om han ville jo egentlig selvfølgelig være med, det bare passet ikke fordi han har så mye og så mange andre i livet sitt. Han klarte ikke å sette pris på meg når jeg var der, klarte ikke å sette av tid til meg til alt det han lovte at vi skulle gjøre og nå griner han og angrer, nå er han lei seg for alle løftene han har brutt, alle sjansene han lot gå fra seg. Han er så lei seg, så jævla sorry, he only want me when I'm not there, he better call Becky with the good hair. 

For han får faen ikke ringe meg lenger.

tirsdag 20. september 2016

Dette er den uken jeg skal komme over ting

Og aller helst glede meg over fremtiden.


Mål: finne livsgleden/ overleve


Delmål 1: Ikke hoppe foran t-banen (vanskelighetsgrad: 1)
Delmål 2: Ikke selvskade (vanskelighetsgrad: 4)
Delmål 3: Ikke havne på legevakta (vanskelighetsgrad: 2)
Delmål 4: Ikke drikke meg psykotisk (vanskelighetsgrad 2, ettersom at jeg er så blakk uansett)
Delmål 5: Komme i mål med alle tekstene jeg skal lese på universitetet (vanskelighetsgrad: 5)


Aktive oppgaver:
- Sette av tid til å lese.
- Huske å ikke kjefte på meg selv når jeg mister konsentrasjonen.
- Sette av tid til meg selv.
- Scanne dokumenter fra det gamle universitetet og sende til Lånekassa.
- Skrive ferdig presentasjon til fredag.
- Ringe bestemor.
- Ta medisiner hver dag.


I bakhodet:
- Å lære er ikke bare et mål, men en pågående prosess. Ingen kan lære alt på en dag.
- Ingenting i verden blir bedre av å skjære seg.
- Det finnes folk som vil meg vel og som håper at jeg lykkes.
- Om jeg overlevde alt fra 2003 til 2013, så klarer jeg faktisk det her også.
- Det er mer kaffe på kanna




Belønning:
Et bedre liv. Og det er tross alt det eneste jeg kan jobbe for, og be om i her i verden.

mandag 12. september 2016

Høst i Oslo, vår i hjertet

Før jeg visste ordet av det har det blitt høst i Oslo og jeg har fylt 28. Offisielt utenfor the 27 Club, offisielt masterstudent og muligens offisielt voksen. Jeg vet ikke helt. Jeg tror det, men jeg føler meg egentlig atten enda. Mamma har sagt at det kommer til å være sånn hele livet, så jeg har slått meg til ro med det. Litt over midnatt på bursdagen tok Helge bilder av meg, siden jeg tross alt hadde fylt år. Så hørte vi på Lana del Ray og The Clash mens vi drakk øl og gin. Det var veldig fint og bildene ble jo bra, de også.







Sånn ellers går det stort sett greit. Jeg bor hos foreldrene til Helge på Majorstua. Jeg har et soverom som er ganske trangt, men det er en seng der og det er tross alt det viktigste. Jeg lager kaffe og frokost hver morgen før jeg tar t-banen til Blindern. Vi har forelesning tre dager i uka, men jeg pleier å dra oppover nesten hver dag likevel. Det er så avsindig mye å lese. Sånn blir det vel de neste to årene. Folk spør hva jeg skal bli etter en master i gender studies, eller tverrfaglig kjønnsforskning som det heter på godt norsk. Svaret er utdannet. Forslaget mitt for master-oppgaven handler om kjønnsfoståelse og holdninger til kjønn (og muligens også seksualitet) blant barnevernspedagoger og sosialarbeidere. Jeg vet ikke hvor dette tar veien, men jeg går den i hvert fall. Jeg har aldri før vært så interessert i noe som dette. Det har aldri vært så direkte morsomt å studere og det tenker jeg at er viktig. Det virker som om jeg endelig har funnet det jeg faktisk vil drive med her i verden så da fortsetter jeg bare. Som alltid; det går som det går og funker det ikke så får jeg finne ut av noe annet.


Når vi først er inne på ting som ikke fungerer lenger så kan jeg vel informere om jeg nå har vært  singel i en uke. Trollet og jeg har gjort det slutt på ordentlig. Ikke at vi hadde tenkt til å ha et sånn eksklusivt langdistanse-forhold med planer om å gifte oss eller noe, uansett, men nå har vi bestemt oss for at vi må være venner og ikke kjærester. Det er ikke fordi vi ikke elsker hverandre, for herregud, det gjør vi jo fremdeles. Det er ikke slik at vi ikke bryr oss, ikke lenger vil det beste for hverandre, for det er jo nettopp det vi vil. Jeg vil at han skal ha alt det beste her i verden, for evig og alltid, og akkurat nå så er ikke det meg. Og det er ikke han, for meg, heller. Vi klarer ikke å være der for hverandre som på samme måte som når vi bodde i samme land. Jeg trodde først at jeg kunne reise hjem og bare godta at virkeligheten var at vi var på forskjellige steder her i verden også bare jobbe rundt det. Men jeg kunne visst ikke det. Jeg kom meg ikke forbi mine egne forventinger til hva en kjæreste skal være og satte krav han ikke kunne oppfylle. Det fungerer jo ikke for noen av oss og da er det beste å skille som gode venner istedenfor evige skuffede elskere. Dette er fremdeles det beste forholdet jeg har hatt, ever, noe som gjør det verre når det først tar slutt. Om han bare hadde vært en drittsekk kunne jeg jo be han om å dra til helvete og gå videre.


Så det er selvfølgelig sårt i hjertet om dagen, men vi snakker fremdeles sammen og hjelper hverandre videre. For jeg skal jo alltid gå videre, med mot i brystet og håp i hjertet. Det er jo det jeg gjør. Gjennom Tromsø, Melbourne og Oslo. For to uker siden gikk jeg fra Grønland til Majorstua klokken fem på morgenen, med Ani DiFranco på ørene og Prince menthol i munnviken. Sola var på vei opp og løvet falt fra trærne. Det er høst i Oslo, byen som jeg endelig har kommet tilbake til. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hvordan det er å være tilbake igjen, bortsett fra helt greit. Det er hverken her eller der, det bare er også jobber jeg med det. Som tidligere barneverns-kid er jeg vant med å flytte ofte, vant med å rive hele livet opp med rota for å starte på nytt igjen. Det går helt fint, jeg har gjort det før, jeg har vært her før, det er Oslo og ikke et nytt land. Det er selvfølgelig fint å være rundt folk jeg har savna igjen og det er mange av dem. Selve Oslo og jeg har jo en litt trøblete historie men jeg satser på at dette kapitlet blir bedre enn det forrige. Det er tross alt seks år siden sist og mye har skjedd på den gang.

Oslo er mye det samme, men også helt annerledes. T-banen går ikke til det samme stedene. Noen barer har lagt ned og jeg vet ikke lenger hvor jeg kan kjøpe billig lunsj. Folk har flyttet bort herfra, folk som bodde andre steder før er plutselig her. Oslo ser tidvis annerledes ut, men lukter mye det samme. De beste dagene er solfylte, med blå himmel, frisk vind og følelsen av nyvunnet frihet. Jeg vet at høsten her kan være fin, jeg vet at vinter i Oslo også kan være magisk, men jeg gruer meg til sprengkulden. Det er tross alt en (og annen) grunn til at jeg flyttet herfra. Enn så lenge går det bra. Jeg får kjøpe flere strømpebukser og kanskje en til varm genser om det blir for ille. Når jeg nå engang får studielånet, og om jeg har råd etter at jeg har betalt alle regninger og masteracard gjeld. Jeg veit at å bruke mastercard er å pisse i buksa for å holde seg varm, altså, men nå er jeg så blakk at det er liksom ikke noen annen utvei. Så får vi krysse fingrene for at Lånekassa får opp farta snart.

Selv om det er høst i Oslo og hjertet er litt sårt, så føler jeg at dette faktisk er et nytt kapittel. Jeg har fylt 28. Jeg er masterstudent på Blindern. Jeg har akkurat blitt singel. Jeg har kontakt med mange av de gamle vennene mine, men det er mye nye folk også. Jeg har absolutt ikke ting på stell, men jeg har kontroll. Jeg er fremdeles preget av PTSD men jeg har lært meg å leve med det. Jeg har vel egentlig lært meg å leve med ganske mye her i verden. Det var igjen det der med å innse hva man kan forandre og hva man ikke kan gjøre noe med. Så får vi se om jeg kan utdanne meg nok til å skjønne forskjellen, og om jeg klarer å utdanne meg til å gjøre en forskjell, selv også.

torsdag 1. september 2016

Jeg holder meg selv våken med å kaste bort tid på internett fordi jeg vet at når jeg lukker laptopen og snur meg rundt for å sove kommer jeg til å tenke på deg.