torsdag 25. august 2016

Du er ikke her

Jeg har kommet inn på universitet i Oslo og må gjøre meg kjent på et nytt campus. Jeg roter meg bort på Blindern. Går ned feil vei og opp feil trapp. Vet ikke enda hvor det er best kaffe, vet ikke enda hvordan printeren fungerer, husker ikke åpningstider på noe som helst. Det går bra, fordi du er ikke her. Jeg går rundt på biblioteket, prøver å finne bøker som er aktuelle for det jeg vil skrive master oppgave om. Ned pedagogikk, opp psykologi. Over tre etasjer og metervis med bokhyller surrer jeg rundt og lar hendene berøre bøkene, med ro i kroppen og tålmodigheten liggende i sjela. For du er ikke her. Jeg går opp til det humanistiske fakultet, ser etter noen som kan svare på spørsmålene mine. Går langs korridorer, leser navneskiltene på dørene. Jeg tar meg god tid for å finne frem, jeg har råd til det nå. Fordi du er ikke her. Det er mye som fremdeles føles skummelt. I dag sto jeg utenfor det lille biblioteket på STK i nesten ti minutter før jeg turte å gå inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg var litt redd for å forstyrre andre studenter, var litt redd for at jeg egentlig ikke skal være her og har jo aldri vært her før, jeg var nervøs for å gjøre alt mulig feil. Til slutt tok trakk jeg pusten dypt, åpnet døra og gikk inn, likevel. Fordi du er ikke her.


Du er ikke her og det kommer du heller aldri til å være. Det ligger en frihet i at jeg nå kan gå hvor jeg vil på dette universitetet, jeg kan snakke med hvem som helst, bli kjent med nye folk, introdusere meg selv om jeg må, jeg kan finne ut hvor den beste kaffen er og om en stund er jeg forhåpentligvis lommekjent. Jeg kan gjøre alle disse tingene, fordi du er ikke her. Du finnes ikke her. Her er det ingen som truer meg. Her er det ingen som mishandler meg. Jeg trenger ikke være redd for å møte deg noe som helst sted, fordi du er ikke her. Friheten fra deg er friheten fra angst. Friheten fra deg, er friheten til å leve. Det å være fri fra deg, betyr at jeg kan studere i fred, jeg bli kjent med folk i fred, jeg kan leve et liv som er fredfullt. Fordi du er ikke her.

onsdag 24. august 2016

At det alltid skal være noe

For det er jo alltids noe. Noe som går galt. Som at laptopen min døde og ikke kan reddes, som at studielånet tydeligvis ikke kommer før i september en gang, som at vi er ti tusen i kø på studentbolig, som at telefonen min slår seg vrang, som at jeg er blakk som faen og allerede har mastercard gjeld, som at jeg er usikker på om jeg faktisk klarer å jobbe ved siden av studiene, og en hel jævla haug med andre ting.


Men det går jo bra. Jeg har fått lånt en laptop. Jeg har fått pensum i bursdagsgave. Jeg har fått lov til å bo hos folk jeg kjenner. Jeg har det mest nødvendige her i verden og resten får bare gå seg til. Det er jo ikke noe annet alternativ. Eller, alternativet er ikke et alternativ.



En kanne kaffe, en lånt Laptop og brødskiver med ost til frokost. Etter det er det ikke måte på ting jeg kan ordne og få til. Selv om ingenting går som planlagt, ever.

fredag 12. august 2016

We Own the Sky

Det begynner heldigvis å lette seg litt i hodet. Oslo har vært fint, folk har vært fine, enkelte helt fantastiske. Jeg har fått gratis pass til Øya festivalen, noen å sove hos, folk som låner meg klær, og da er det lite her i verden man kan klage på.

Onsdag kveld sto jeg i Sirkusteltet sammen med Siri og M83 gikk på scenen. Jeg danset til We Own the Sky, med armene over hodet, med et hjerte som frydet seg, med en slags fred liggende i sjela. De spilte Midnight City og alle danset, alle hoppa, alle var med og det var så bra, så deilig å få være på festival i Oslo med godtfolk, med et band jeg aldri trodde jeg skulle få sett live. Så, helt til slutt, spilte de Lower Your Eyelids to Die with the Sun. Jeg strakk armene over hodet igjen, vaiet sakte med musikken og kjente tårene trille nedover ansiktet mens jeg smilte, og et sted i bakhodet var det en anerkjennelse av at dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg bodde i Tromsø for alle disse årene siden. Dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg var suicidal og nå er jeg ikke det lenger. Om jeg klarte meg gjennom alt det, om jeg klarte meg gjennom alle årene i Australia med all den galskapen som jeg ikke kan skrive om på internet men som har formet meg og skapt meg om, om jeg overlevde alle disse tingene, så klarer jeg faen meg dette også. Jeg lukket øynene og tenkte at om jeg dør nå så er det faktisk helt greit, men jeg trenger ikke å gjøre det. Jeg er ikke ambivalent, jeg er nøytral. Jeg trenger ikke å leve, men jeg trenger ikke å dø heller, og det er godt nok for meg. Det kan høres ut som en tom eksistens hvor man ikke bryr seg, men realiteten er en annen. Jeg har godtatt hvor jeg er og hva som skjer og slått meg til ro med det hele. Alt dette rant gjennom hodet mitt, rant ut med tårene, rant ut av hjertet og jeg forlot Sirkusteltet noen minutter senere sammen med ti tusen andre mennesker, tørket tårene, knyttet nevene, fant godtfolk og venner og så kjøpte vi mer øl.

M83, sommer og snart i høst i Oslo. Det kan hende dette løser seg. Det kan hende det blir bedre eller verre enn forventet, men uansett hva det er så har jeg slått meg til ro med det. Så får jeg fortsette å jobbe for å gjøre livet mitt til et bedre sted å være. Helst å gjøre verden bedre, mens jeg nå først er i gang. Så får vi ser hva det blir, for det er vi som eier livene våre, det er vi som bestemmer, because we own the sky. 

mandag 8. august 2016

Post-travel blues

Jeg må finne meg en jobb. Jeg må finne et sted å bo. Jeg må gå gjennom tingene som ligger hos moren min, nå som jeg skal bo i Norge for første gang på fire og et halvt år. Jeg må veldig mye de neste ukene. 

Så da passer det jo perfekt å gå rett inn i en depresjon, ikke sant? Helt fantastisk at nå som jeg må ringe en haug mennesker så gråter jeg på de merkeligste tidspunkt. Nå som jeg trenger folk i livet mitt så dytter jeg dem bort. Orker ikke ta kontakt med dem. Sier til han i Australia at vi må endre på ting, vi kan ikke fortsette å være sammen nå som jeg skal bo i Norge. Nå som jeg skal vise meg fra min beste side på visninger og jobbintervju passer det jo ypperlig at jeg totalt mister troen på meg selv. Nå som jeg skal starte et nytt liv i Oslo mister jeg lysten på hele greia. 
Akkurat nå burde jeg stå opp og dusje. Jeg burde pakke ryggsekken. Jeg burde gå bort i det andre huset og pakke om esker. Jeg burde, jeg burde, jeg burde. Så jeg blir sittende i senga, med en kopp kaffe. Vil ikke, orker ikke, gidder ikke. 

Det går over. Alt går over. Jeg har doblet medisinen min, prøver å drikke vann, spiser tre måltider om dagen. Jeg klarer i det minste de små tingene, noe som betyr at det ikke helt jævelig. Varsellampa er når jeg slutter å ta medisinen min og slutter å ta vare på meg selv. Vi er ikke der. Dette går over. Alt går over. Så er det bare å holde fast og ta vare på seg selv til depresjonen slipper taket. 

onsdag 3. august 2016

Velkommen hjem

Så jeg landet uten bagasje, uten medisiner, med førti i feber og uten stemme. Det går fint, tenkte jeg. Dagen etter innså jeg at det ikke gikk fint i det hele tatt. Jeg var i Norge i mindre enn et døgn før jeg måtte på legevakta. Halsbetennelse og resept på anti-depressiva. På veien ut tråkket jeg i en skikkelig stor tyggisklyse på busstoppet. Velkommen hjem, for faen.



Etter det har det heldigvis tatt seg opp veldig. Feberen har gått ned, jeg er i stand til å snakke igjen og humøret går stadig oppover. Det hjelper at jeg har gode venner som har passet på meg, laget meg mat og sørget for at jeg drikker nok vann. Noen ganger skjønner jeg ikke helt at jeg er så heldig som har så gode venner, men jeg er utrolig takknemlig. 

Så er jeg tilbake i Oslo for første gang på et år. Det er godt og rart, men sånn er det alltid å komme hjem. Jeg har gått langs Karl Johan med bror, tatt t-banen, drukket Frydenlund og Ringnes, spist is på Aker brygge og funnet ut at det tydeligvis er Norway Cup. I morgen reiser jeg nordover for en uke, for å hilse på familien og midnattsola. Både hjertet og magen gleder seg til gode klemmer og god mat. Men det er i morgen. I dag skal jeg løpe rundt Oslo og forhåpentligvis møte venner, forhåpentligvis drikke en øl, smile i sola og kjenne på at Oslo er mitt Oslo og her skal jeg bo de neste to årene. Herregud.