torsdag 30. juni 2016

Don't lose yourself



Selv om jeg ikke er i ferd med å miste meg selv. Noen ganger føles det som om meg selv er det eneste jeg har igjen, det eneste jeg ikke har mistet. Thomas Dybdahl synger og jeg kjenner at hjertet både er sårt og sterkt samtidig. Jeg tar begge følelsene med meg, vet at jeg kan reise meg men også at jeg ikke har det travelt. Jeg trenger ikke pushe meg selv videre, jeg trenger ikke klamre meg fast i noe. Jeg kan ta tiden jeg trenger til å få meg selv på beina, jeg har endelig tid til å la meg selv få være i fred og i ro, Så jeg lar Thomas Dybdahl synge om alt som gjør vondt mens jeg ser kattene jage sommerfugler og lar hjerte gro. Dette er bedre.

onsdag 29. juni 2016

One pack of Jonnie Greens and valium, please

Det som er veldig greit med å være psyk i Laos er at når jeg våkner med hodet fullt av mareritt og flashbacks, kan jeg stikke ned på minimart og kjøpe meg et brett valium. Etterpå kan jeg sitte stille eller gå en sakte tur mens pusten, hodet og hjertet finner rytmen igjen. Det går over. Alt går over og nå skal jeg straks forlate dette stedet, også. Så får vi håpe at fire valium er nok for resten av reisa og at en vakker dag vil fire valium være nok for resten av livet. Enn så lenge priser jeg meg lykkelig for å være et sted hvor det er lettere å ta vare på meg selv.

tirsdag 28. juni 2016

Home is where you can relax

" So when are you leaving Don Det?"
"I'm not sure yet. In a day or two. Maybe three".


fredag 24. juni 2016

Shangri la

Si Phan Don, sørenden av Don Det. Et lite sted med tre rom og meg som den eneste gjesten. To hunder og tre katter. Stillhet. Ro. Det er dette jeg har lett etter. Et spartansk rom, rett ved Mekong. En hengekøye, kaffe og endelig roen til å lese en bok. Billig mat men dyr øl. Det er greit, jeg drikker mest vann uansett. Jungel rundt oss, lange kvelder med kortspill. Oss tre, de to som driver stedet, og meg. Et fristed hvor jeg ikke lenger trenger å tenke på andre, eller noen, eller noe i det hele tatt. Senkede skuldre. Langt unna fulle og rusa backpackere. Her er det ingen som roper cheers eller kaster opp på seg selv. Her er det ingen som spør om armene mine. Her er det ingen som trenger meg, ingen som forstyrrer meg, ingen jeg trenger å ta vare på eller hensyn til. Her er det bare meg og friheten. Her kan jeg endelig klare å slappe av, med en katt på fanget og lyden av elva som renner forbi. Jeg har trengt dette så lenge og jeg vet at jeg ikke vil dra herfra, selv om det selvfølgelig må skje. Visumet mitt går ut om seks dager og da reiser jeg videre til Kambodsja. Men nå, enn så lenge, bor jeg på Shangri La og nyter det å være levende.

tirsdag 21. juni 2016

Om å ikke ville hjem etter å ha lest avisa

Det er klart jeg gleder meg til å komme hjem til venner og familie. Det er klart jeg gleder meg til Firkløver sjokolade, nøkkel ost og knekkebrød. Det er klart jeg gleder meg til norsk natur, ordentlig jul med snø og nordlys. Det jeg dog ikke gleder meg til, er nordmenn.

Jeg vil faen ikke hjem. Det var ikke bedre i Australia, men da var det ihvertfall ikke mine egne. Det er liksom lettere når det ikke er dine idioter som løper rundt i media og sprer rasisme. Det er lettere å tenke at det gjelder ikke meg, når det er en annen kultur i et annet land. Det er lettere når det er noen andre sin regjering som er umenneskelige. Vi har jo alltid vært trygge Norge. Kjempet for menneskerettigheter, vært imot krig (stort sett), satt et eksempel med likekjønnet ekteskap og vært de stille, rolige, flinke barna i klassen. Sånn er det ikke nå lenger. Kanskje jeg har blitt eldre, kanskje Norge har endra seg. Uansett hva det er, så kjenner jeg at det frister ikke å komme hjem lenger. Etter ti minutter på forsiden av Aftenposten vil jeg egentlig ikke være norsk lenger, i det hele tatt. Jeg ser på hvordan vi behandler flyktninger, hvem sine meninger om kjønn vi trykker i avisa (halla misjonssambandet, hold kjeft, takk), at noen vil boikotte en butikk som har laget bunad til en dame med hijab, hele helvetes FrP og minst halve Høyre. Jeg er så lei. Jeg ser hva vi skriver om, hva vi bryr oss om, og hvordan vi skriver om det. Mannfolk som ikke er kåte på konene sine lenger fordi de har gått opp i vekt er mer viktig enn at flyktningeleirer blir stengt og at folk ikke har noe sted å gå til. Magnus Carlsen er viktigere enn at regjeringen vår har brutt grunnloven. Sport er viktigere enn demokratiet. Jeg er så ferdig med trange og trangsynte lille Norge. Det var jo derfor jeg flyttet ut derfra. Fordi jeg ble gal av det.

Ærlig talt lurer jeg tidvis på om det finnes noe sted i verden som ikke kommer til å drive meg til vannvidd til slutt. Om det kanskje bare er meg som ikke fikser verden eller samfunnene. At kanskje jeg må senke krava eller klare å tenke på noe annet. Samtidig så vet jeg jo at det ikke er sånn. Det blir aldri sånn at jeg kan godta dette eller slå meg til ro med det.

Og det er derfor jeg ikke vil hjem. Det er klart at det hjelper ikke med minus femten og speilglatte gater, heller, men det er noe helt annet. Isen og snøen skal jeg alltids klare. Mennesker er det verre med.

lørdag 18. juni 2016

Ser du meg nå?

Ser du meg nå?
Med vinden i ryggen, solbrent i nakken og med vannflaska i hånda, nedover gatene i Vang Vieng. Ser du meg nå?
Smilende, lykkelig, levende. Tøffere enn noen gang. Hardere enn før, mer bestemt men fremdeles full av kjærlighet.
Ser du meg nå, når jeg kjører moped langs motorveien, jeg som alltid har vært livredd for trafikk.
Jeg, som veksler mellom å være livredd og modig, jeg som kan gå fra å skjelve under dyna til å kaste meg utfor et fjell mens jeg ler hele veien til vannflata. Ser du meg nå, med det korte håret, de brune armene og de lange, løse buksene. Ser du hvordan de andre ser meg, hvordan jeg blir lagt merke til, hvordan de vil ha meg eller verdsetter meg? Ser du hva de er villige til å gjøre eller ofre for meg? Ser du meg nå, nå som jeg løper over risåkre, nå som jeg svømmer i elva, nå som jeg er sterkere enn noen sinne?
Ser du meg nå, nå som jeg har blitt voksen, med alt som det betyr, med alt som hører med, med et hav av et liv bak meg og en fremtid jeg ikke aner hva vil bringe? Ser du meg nå, nå som jeg tør å satse, nå som jeg er selvstendig, nå som jeg har bestemt meg for å leve? Selvfølgelig gjør du ikke det.

fredag 17. juni 2016

The world is my oyster, the road is my home

Jeg tror virkelig ikke at å reise kurerer depresjon. Jeg vet at det ikke er sånn det fungerer. Jeg kan bli deprimert hvor som helst, når som helst.



Heldigvis har jeg mye erfaring med det. Jeg veit at det går over. Jeg dokumenterer det. Jeg anerkjenner det, jobber med det, jobber med meg selv, og går videre. Alltid nådeløst videre. Enten med pappesken under armen eller med ryggsekken på ryggen. Det er sånn det er. Det er sånn jeg lever. Det går over og det blir bedre. Alltid.

mandag 13. juni 2016

Laos.

Fra by til jungel til bygd til by. Buss, fly, båt, bil og tuk tuk. How much to the airport? No, too much lai lai! Mat fra et gatehjørne, mat fra butikk, mat fra veikanten. Malaria tabletter og lexapro. Vann og øl. You want to try local food, very good! Hotell som sier de har wifi men som egentlig ikke har det likevel, hostel som har fått en stjerne men som viser seg å være himmelen. Sigaretter til ti kroner pakka, cashew nøtter som koster mer enn hjemme. Et folkehav i byen, ikke et ansikt å se ti minutter senere. Tiåringer som kjører moped gjennom byen, kuer og geiter i gatene. Sabaidee, which way to the bus station? Dødsstraff for dop som uansett blir solgt av hver eneste taxi sjåfør. Luftfuktighet du kan drukne i. Tretti grader, hver dag. Regnstorm, solskinn, gjørme, sand, regnbuer, tunge skyer men lette dager. Do you like Laos? Yes, very much. Fersk frukt til frokost, nuddel suppe til lunsj. Iskaffe, vann fra flaske, alltid. Kartet i hånda, lonely planet guide i sekken. Khop chai lai lai, see you soon.

tirsdag 7. juni 2016

Yoga eller øl?

Dette er reaksjonen min da jeg så prisen for en uke på et yoga resort i Laos.


Tre tusen Amerikanske dollar. For en uke. Maten inkludert er omtrent frukt, havregrøt, brød og vann. Hopp i havet sa jeg og bestilte meg en øl. Den kosta tre kroner.

mandag 6. juni 2016

Future Island - Seasons Change


"People change,
You know but some people never do
You know when people change
They gain a peace but they lose one too"

lørdag 4. juni 2016

28/05-16 Monkey Island Resort

Verden er full av vakre steder og dette er en av dem. Jeg forstår hvorfor det er på UNESCO listen.

Lykken kan være flyktig men den eksisterer like fullt.
Det viktigste når jeg kommer hjem, er å søke om terapi. Helst med Jeanne. Ting er bedre nå enn de var, men jeg vet jo hvordan dette går. Baby I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor. Jeg vet hva mørket kan gjøre. Jeg vet at selv om jeg føler meg fantastisk nå, så kan det glippe igjen. Det handler om å ha et redningsnett. Det handler om å ta forhåndsregler. Det handler om å lage seg et bedre liv. Det handler om å slutte å tenke at jeg fortjener å dø. Både på den ene og den andre måten. Når jeg kommer hjem må jeg ringe Jeanne. Fordi jeg fortjener det.

Stå opp klokken seks og bade i havet. Vannmelon og omelett til frokost. Aper som stjeler maten vår. Sandstrand, åpent hav, bungalow og øl. Aircon, mygg-nett og fire liter vann om dagen. Jeg kan jo nesten ikke tro det. At jeg er her. At dette skjer. At dette faktisk er livet mitt.

(Selvfølgelig er det noen som krangler med båt mannskapet om når lunsjen skal være. Herregud, hva folk klarer å klage og mase på)

Livet kan være et eventyr eller en klagesang. Du velger selv hva du skriver. Jeg kjenner at det nytter ikke å være sint hele tiden. Jeg kastet bort altfor mye tid på å være sint for ting som ikke kunne gjøres noe med. Nå prøver jeg å være takknemlig for det jeg har, istedenfor. Hva er det igjen, det der med forstand til å se hva som ikke kan endres, styrke for det som kan og noe med tålmodighet? Jeg tror jeg har styrken. Forstanden og tålmodigheten er det verre med.

Solbrent i nakken, sand mellom tærne, saltvann i håret. Levende og lykkelig.

fredag 3. juni 2016

Fra Australia til Vietnam

Det var både godt og vondt å skulle forlate Australia etter fire og et halvt år. Emmy og Mick fulgte meg til flyplassen og vi grein alle tre. Etter visa styret, selvfølgelig. Det er jo alltids noe med meg og disse papirene. Etter fjorårets katastrofe med visa tull gjorde jeg grundig research før jeg bestilte billetter. For de fra Norge er det slik at du kan reise til Vietnam og være der i femten dager uten å kjøpe visum. Dette var veldig vanskelig å forstå for de som jobbet på flyplassen i Melbourne. De tok meg til side og begynte å klapre på tastaturene sine. Mick sto der med den offisielle nettsiden til immigrasjonskontoret i Vietnam på telefonen, men det hjalp visst heller ikke. Det var forøvrig han som opplyste dem om at de brukte feil landskode når de søkte på visum. De trodde visst jeg var fra Island, selv om jeg hadde norsk pass. Ja ja. Vi fikk etterhvert overbevist dem om å slippe meg forbi og sjekke meg inn. Jeg klemte på de to fine menneskene som jeg allerede savner og passerte sikkerhetskontrollen. Det gikk langsomt, det var stress, og alt skulle scannes og dobbeltsjekkes. Helsikes Australia, altså. Sist jeg reiste ut derfra ble jeg også tatt til side, først i en random kontroll og deretter fordi jeg hadde et nødsvisum som var på vei til å gå ut. Det skal ikke være lett, liksom.

I Vietnam var det en helt annen historie. Flyet landet, jeg gikk til kontrollen og vakten spurte om jeg ville ha et visum. Da jeg svarte at jeg bare skulle være der i ti dager sa han ha en god dag, stemplet passet mitt og vinket meg videre. Det var ingen som satt i tollboden, det var ingen som tok meg til side. Jeg fant bagasjen min og gikk rett ut døra. Vips, så var jeg i Hanoi.

Det første som slo meg var trafikken. Herregud. Trafikklys er mer som retningslinjer og fartsgrenser finnes ikke. Kjøreretning er også litt hipp som happ. Det er mest mopeder som blir brukt, fordi de er billigere enn biler. Det er en helt sinnsvak skatt på biler, ergo; alle har en moped og alle skal på. En hel familie på en moped? Klart det! Frakte halve livet ditt på en moped? Selvsagt! Jeg så en kar kjøre gjennom byen med et skrivebord på den ene siden og en kommode på den andre. Han hadde i det minste balanse, tenkte jeg. I Hanoi er det vanlig for turister å enten ta en cyclo som er en sykkeltaxi med plass til to foran, eller en moped taxi. Sistnevnte er litt galskap men det er den kjappeste måten å komme seg rundt på. Hjelm er anbefalt, men ikke påbudt. Mange kjører med hjelm men uten å feste reima. Om du bruker cyclo eller moped taxi, så sørg for å avtale prisen før du setter deg på. Ellers kan det fort bli jævelig dyrt. Sørg også for at du har korrekt i kontanter, for du får sjeldent tilbake korrekt vekslepenger. En av sjåførene prøvde å ta penger rett ut fra lommeboken min etter en tur. Da hjalp det å være et hode høyere, snartenkt og høylydt. Jeg dro til meg lommeboka med venstrehånden og brukte den høyre til å gi han en hard dytt i brystkassa mens jeg ropte. Heldigvis kom det flere folk til. Jeg fikk ikke tilbake korrekt vekslepenger men jeg mistet i det minste ikke mer.

Hostellene jeg bodde på var egentlig ikke så mye å skryte av. I det første fungerte ikke varmtvannet, på det andre begynte de å male den andre dagen jeg var der. Jeg hadde megaflaks ettersom noen jeg kjente fra universitetet også var i byen, og de hadde leid ordentlig hotellrom med ekstra plass. Etter ti dager med dårlig søvn, syltynne madrasser, kaldt vann og malingslukt var det himmelen selv å få komme til et hotell hvor noen bar sekken min for meg, store senger, og god frokost. Vi hadde to tv'er og jeg så nyhetene for første gang siden jeg dro.

Mellom hostellene var jeg tre dager i Ha Long Bay. Ha Long er på UNESCO listen, men altså. Det er litt søppel her og der, som man må regne med i et hav hvor ting flyter, men det hjelper ikke at en del av de som jobber på båtene der ikke bryr seg. På en av båtene kastet de sigarettsneiper rett i havet. Det er snakk om å nedskalere turistaktiviteten fordi båtene (og turistene) bryter ned området så mye. Jeg betalte $124 USD for to netter og tre dager, inkludert et opphold på Monkey Island i en bungalow. Det var absolutt verdt pengene. Vi padlet i kayaker under Huong Luon, som er en glippe, eller en grotte om du vil, under en av øyene og inn til et fantastisk område. Det var da jeg kjente at jeg virkelig var et annet sted. Ikke bare in en fremmed by, men i et helt annet land med natur jeg aldri har sett før. Monkey Island er et lite paradis i seg selv, men det er selvfølgelig dyrere for mat og drikke enn det er andre steder. Du har jo ikke noe annet sted å gå. Jeg drakk uansett ikke så mye og hadde med meg frukt og nøtter fra Hanoi, så jeg klarte meg ganske fint. Det var visst noen andre som gikk på en smell, og det er veldig lett når du bare setter det på regninga som du ikke må betale før dagen etter.

I selve Hanoi er det et hav å ting å gjøre, men du trenger ikke så lang tid om du bare vil innom. The Water Puppet Theatre er absolutt gull, selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt. Hundretusen Vietnam Dong (trettisyv kroner) og førtifem minutter senere gikk jeg ut derifra smilende og følte at jeg faktisk hadde sett noe av Vietnam's kultur og historie. Jeg dro til Hoa Lo Prison, som er et fengsel med en unik historie. Det var sterke inntrykk men lite informasjon. På Vietnamese Women's museum derimot, var det historier, informasjon og inntrykk nok for en hel dag. Siden jeg først hadde vært på Hoa Lo, fikk jeg halv pris på billetten og gratis lydbok for kvinnemuseet. De har en hel etasje med krigshistorie for kvinnene i Vietnam. Jeg skulle virkelig ønske at vi løftet disse historiene fra når vi lærte om Vietnamkrigen på skolen. Utrolig spennende, ufattelig lærerikt og så mye respekt for de damene.

Jeg gikk også opp fem kilo på ti dager (!!) i Vietnam. Jeg spiste omtrent alt jeg kom over. Baguetter, vårruller, grillspyd fra gata, søte rispuddinger, tofu i bananblader, stekt ris, og smoothies. Jeg drakk også en god del øl og det hjelper jo ikke akkurat på livmålet. Hallo, øltårn liksom. Igjen, absolutt verdt det. Jeg ble aldri matforgifta selv om jeg spiste fra steder som aldri i verden hadde passert noen som helst kontroll.

Jeg kjøpte ikke så altfor mye i Vietnam. Et par løse bukser, en veldig lett kjole og et par shorts. Det jeg derimot brukte penger på, var å sende ting hjem til Norge. Jeg innså fort at jeg hadde tatt med meg altfor mange varme klær og sendte en god del hjem. Nå som jeg er i Laos vurderer jeg faktisk å sende hjem enda mer.

Reisen fra Vietnam til Laos tok en time. Her er det et helt annet liv. Luang Prabang er en liten by hvor ting går sakte. Trafikken er fremdeles ukontrollert, men det er mindre av den. Enn så lenge har jeg tatt livet veldig med ro og ikke gjort så altfor mye. Det blir mer turistgreier i løpet av helga, men akkurat nå har jeg det fint med å gå gjennom byen, spise god mat og se på alle menneskene som er her.

Det er et liv, dette også, og det ble bedre. Det ble faktisk bedre.

torsdag 2. juni 2016

Fra notatblokken

23/05-16 Boo Coffee, Hanoi

Er det dette som er hemmeligheten? At jeg må reise for å være lykkelig? 
Nei.. Jeg  ikke reise, men det hjelper. Hodet føles lettere. Mindre flashbacks. Jeg har ikke vær suicidal på to uker. 


Jeg tror ikke at å dra på ferie kan totalt kurere en depresjon, men å reise og å oppleve løfter det mørket sløret. Den uendelige tungheten, det  evige mørket, og alt det grumsete jævla slimet som har forgiftet hjertet i alle disse årene blir borte i alle de nye opplevelsene, luktene og smakene. Midt i alt dette positive kaoset løsner jernkloa som har holdt rundt hjertet så lenge. I alle disse sanseinntrykkene forsvinner grumset, bekymringene og det vonde. Her klarer jeg å ta et steg tilbake, la tankene og drømmene gå, godta at hjernen prosesserer alt det som har vært viktig for meg de siste årene. Jeg kan ikke kontrollere hva jeg tenker, men jeg kan til en viss grad styre hvordan jeg tenker om  det. Jeg kan la meg selv få være i fred.  

Du lever og du lærer. Det skal bli et slags liv, dette også. Bare vent, verden. Bare vent.