lørdag 21. mai 2016

Kitty the Brave på eventyr igjen

Akkurat nå sitter jeg på flyplassen i Melbourne. Jeg har en flight til Taiwan og deretter til Vietnam. Nå skjer det. Nå skjer det faen meg. Jeg har jobba ræva av meg i et halvt år for å ha råd til dette. Jeg har slitt og jeg har skrubba møkk og jeg har grått mer enn to ganger, for å si det sånn. Men nå, endelig, endelig, endelig, nå skjer det. Nå er det meg og verden, eventyret er på andre siden av flyet, om femten timer. Jeg kan ikke tro det og jeg aner egentlig ikke hva jeg driver med. Jeg har kjøpt en billett og tre guidebøker fra Lonely Planet. Det er vel alltid litt sånn. At jeg bare hopper i det, uansett. Kryss fingrene, hele gjengen. Og fortell meg gjerne hva jeg burde gjøre i Hanoi, først av alt! Og deretter Laos og Kambodsja. For nå drar jeg. Nå drar jeg på eventyr, helt alene, og satser på det beste. Det går sikkert bra. Og gjør det ikke det, så får jeg gjøre noe annet.

torsdag 19. mai 2016

En kaotisk tankerekke om å reise og om at ting blir bedre

Thom Yorke synger this is a low flying panic attack og jeg er så enig, for dette er ikke panikk angst, dette er ikke et angstanfall med tårer og hyperventilering. Nå er det bare tre dager igjen og jeg har altfor mye å gjøre, et hav av papirarbeid, pakking, vasking, og folk jeg gjerne vil klemme en siste gang. Hjertet i halsen, håp i brystet og pusteøvelser hver fjerde time.

Jeg vet ikke hvordan det blir med blogging på reisen. Sikkert dårlig. Jeg skriver jo nesten aldri her inne uansett. Jeg vurderer å lage en instagram konto for de som vil følge med på reisa, så vi får se om det blir noe av det.

Herregud. Tre dager til avreise. Vietnam, Kambodsja og Laos. Jeg er så spent og litt redd og kjenner at det kribler i kroppen, kribler i eventyrlysten. Det er nå det skjer.

Det blir bedre. Jeg pleide å skrive om saksbehandlere, barnevern og psykiatri. Om selvskading, om å være suicidal og om å skrike ned i madrassen, med blodige armer og blåmerker på beina. Nå skriver jeg om reise, om visum, tidvis om kjærlighet og tidvis om alle de fantastiske menneskene som er i livet mitt. Det blir faktisk bedre, selv om det ikke blir som vi hadde tenkt. Og takk for det.

torsdag 5. mai 2016

Gratulerer med dagen, Trollet

I dag har verdens fineste mann bursdag og fyller 33 år.



Vi skal feire både i dag og i morgen og jeg gleder meg til å overøse han med kjærlighet. Denne fantastiske mannen som jeg aldri skriver om, men som har skrevet om livet mitt. Vi traff hverandre en kald kveld i april i fjor. I løpet av en kveld hadde vi snakket om kjønn og kjærlighet, tro og teorier, meninger vi har og meningen med det hele. Jeg har aldri før truffet en mann som jeg kan snakke så mye med, om alt. Jeg har aldri før følt meg så forstått. Vi er absolutt ikke enige om alt og herregud så herlig det er. Det siste året med Mick har vært helt utrolig. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er perfekt hele tiden, for sånn er det jo aldri. Det hender vi er uenige om ting, det hender at vi driter oss ut og det hender at vi begge egentlig er ganske teite.



Forskjellen er hvordan vi snakker om det. Vi krangler ikke. Vi skriker ikke til hverandre. Vi roper ikke, og vi slamrer ikke med dørene. Det er ingen som går sin vei. Vi gir hverandre plass og velger å tolke alt ifra beste mening. Det gjør at det er mindre sure miner og mindre misforståelser, og mer tid til alt det som er fint. Som å utforske dette fantastiske landet og hverandre.


Bildet over er fra et sted langs Great Ocean Road. Vi kjørte motorsykkel, gikk tur langs stranda og så på sjølivet. Bildet under er tatt i the Grampians som er en nasjonalpark i Victoria. 


Det siste året har vi dratt på eventyr med telt og motorsykkel, vært på konserter og teaterforestilling. Det har vært øl i parken, late dager i sola, ost og vin, søndager med venner, gode middager og fantastiske kvelder under åpen himmel med melkeveien over oss. Jeg vet ikke hvordan livet mitt ville sett ut uten denne mannen, men jeg er veldig klar over at det ville vært et fattigere sted å være. En fattigere tilværelse. Jeg er så glad for alt vi har opplevd og alt vi har gjort det siste året. Mick får meg til å le til jeg triller ut av senga og han må løfte meg opp igjen. Og det gjør han. Hver gang. Han er den som støtter og hjelper, bryr seg og løfter. Ikke bare meg, men de han har rundt seg. Han er så raus, så mye, og samtidig så mild og så trygg. Han ler høyt men snakker rolig. Han går stille i dørene men ikke i livet. Ihvertfall ikke i livet mitt.

Gratulerer med dagen, kjæresten min. Jeg elsker deg.