tirsdag 22. mars 2016

It's times like these you learn to live again

Vannflaska i veska, tøy sko på beina og solkrem på nesa. Foo Fighters på ørene, gjennom byen med trikk og tog. Sommerfugler i magen, mot i brystet og håp i hjertet. It's times like these you learn to love again. Selv etter alt som gjorde vondt. Selv etter psykiatrien og barnevernet, etter volden og voldtektene, etter et liv som ikke henger på greip. Jeg skal elske og leve, etter dette også.


mandag 14. mars 2016

En tre minutters tankerekke med en kopp kaffe og melkesjokolade.

Jeg har søkt på en mastergrad i Oslo og jeg er livredd for både å komme inn og å ikke gjøre det. Jeg er usikker på om jeg er klar til å flytte hjem igjen og utrolig klar over hva norsk vinter kan gjøre med meg. Jeg får ikke svar før om tre evigheter og før det kommer noe til å gå galt. Ikke for å være pessimist men jeg har tross alt lang historie med dette. Å være et papir, en søknad, en liten brikke i det store offentlige systemet og systemet og jeg kommer ikke overens. Mens jeg venter på svaret, eller døden, prøver jeg å spare penger så jeg kan reise rundt Australia. Jeg har en slags galskap plan om å kjøpe en varebil og bare hit the road. Det går litt dårlig så langt. Jeg besto teoriprøven men jeg har ikke hatt en eneste kjøretime og sa opp den gamle jobben for en stund siden. Da gikk det hard av sparepengene gitt, så nå må jeg starte fra scratch. Heldigvis er det noe jeg har lang og variert erfaring med. Så da burde det vel gå greit å flytte hjem igjen, også.

Alt burde egentlig gå greit, og gjør det ikke det så får jeg gjøre noe annet.

torsdag 10. mars 2016

It's only water, it's only fire, it's only love.

Det er over tretti grader og jeg ligger utslått i en park i Melbourne. Vannflaska i armkroken, genser under hodet og en sval skygge jeg vet at kommer til å flytte seg om en halvtime. Det er høst men Australia mangler fremdeles ozonlag, og blodet i årene mine brenner seg gjennom kroppen. Det er galskap å bo på denne siden av verden og vi er her, likevel. I landet hvor alt prøver å ta livet av deg. Slangene, edderkoppene og menneskene. Flommene, skogbrannene og følelsene. Hold fast.


tirsdag 8. mars 2016

Rebel girl, you are the queen of my world



Skål til alle damene som står opp for seg selv.
Skål til alle damene som fortsetter kampen.
Skål til alle damene som roper riots, not diets.
Skål til alle damene som ikke blir anerkjent som damer.
Skål til alle damene som fremdeles gidder å forklare hvorfor vi trenger kvinnedagen.
Skål til alle som står i det jævla presset det er å være dame.
Skål til alle damene som kjemper for muligheten til å være seg selv, uansett hva det betyr.
Skål til alle damene som fremdeles er her, selv om de har dratt seg selv gjennom helvete og tilbake igjen.
Skål til alle damene som lager en bedre verden, hver jævla dag.

Jeg skulle ønske jeg kjente opphavet til det fantastiske sitatet: "here's to strong women. May we know them. May we be them. May we raise them". Problemet her er vel som mye annen historie; det var en kvinne som sa det, derfor husker ingen hvem hun er. Gratulerer med kvinnedagen.


mandag 7. mars 2016

Hjelp til selvhjelp:

Aldri les kommentarer under avisartikler eller blogg innlegg, med mindre det handler om mat oppskrifter.

søndag 6. mars 2016

And I am so tired, and I am lost now // Don't give up, don't give in

"What's the difference between being sad and depressed, then?"
"Sadness is a feeling. Depression is a state of mind."


Soundtrack: Tom McRae & The Standing Band - The Dogs Never Sleep 

fredag 4. mars 2016

I feel like the grunge version of Alice in Wonderland, tumbling down a dark alleyway instead of the rabbit hole.

Melbourne er en sånn by som man aldri blir ferdig med. Byen er altfor stor til det. I starten ga det meg litt panikk. Jeg som aldri vil miste muligheten til noe. Det blir litt sånn FOMO, bare av en by istedenfor en fest. Jeg har etterhvert lært meg at jeg må gi opp på å bli fullstendig lommekjent i en by som rommer fire millioner mennesker og som strekker seg milevis. Jeg kommer aldri til å vite om alle de skjulte dørene, alle trappene som leder til en annen verden, alle barene som er bak en bokhylle hvor du må trekke i riktig bok for å komme inn. I går fant vi to sånne steder som ikke virker helt mulige. Det er ikke overraskende at det finnes restauranter i et kjøpesenter, men i China Town finnes det en restaurant hvor du må finne riktig heis og riktig etasje. Det ser ut som et lagerrom fra utsiden, men når du kommer inn åpner det seg et stort rom med lysekroner og blomster hengende fra taket. Du sitter i båser og maten bestilles via en skjerm. Vi endte med å trykke på litt forskjellig fra menyen og resultatet ble sushi, stekt kylling, bleksprut salat og marinert manet. Værsågod, spis opp. Deretter skulle vi egentlig til Siglo, men endte med å finne The Croft Institute istedenfor. Opp en liten bakgate, rundt et hjørne hvor du lurer på om det er trygt å gå, inn gjennom en mørk dør, og vips en cocktailbar. Croft pleide visst å være et asylum/ sykehus og mye av inventaret er originalt. Drinker servert i sprøyter og reagensrør, en haug med hipstere og et par svensker. Typisk Melbourne, med andre ord. Det er disse tingene jeg kommer til å savne. Det er dette jeg ikke vil reise fra.