mandag 14. november 2016

Take this waltz, with its very own breath of whiskey and Death

Donald Trump er valgt som ny president i Amerika, Leonard Cohen er død, og jeg er ikke i stand til å skrive oppgaver lenger. På dagtid drømmer jeg om å dø, om nettene våkner jeg av senga er søkkvåt av svette og at jeg skjelver i mørket. Jeg er svimmel, har synsforstyrrelser og konstant vondt i leddene. Jeg har selvskadet for første gang på tre år, jeg har mista livsmotet, jeg har gitt opp. Alt går over. Også jeg. Alt går til helvete. Også jeg.


Det jeg egentlig tror, er at dette er en blanding av flere ting. Jeg tror det er reverse cultural shock, sammen med mørket og isen, og følelsen av å komme tilbake til en vennegjeng som ikke lenger er vennene mine. Å komme tilbake til en gruppe mennesker som klarte å støtte meg gjennom så mye, en vennegjeng jeg pleide å kalle verdens beste folk, som nå har vist klart og tydelig at de ikke aksepterer den personen jeg har blitt. Til tross for at denne utgaven av meg, som nå har blitt eldre, ikke skriker eller roper, til tross for at denne utgaven er mer kjærlig, mer opplyst, mer villig til å lytte. De ser meg ikke, og de som ser meg, liker ikke det de ser.


Hva er det igjen i dette landet? I dette livet? Jeg flyttet hjem fordi det er gratis å studere på universitetet her, men jeg er så deprimert at jeg ikke kommer meg på forelesning, ikke klarer eller orker å skrive. Legen snakket om innleggelse men det orker jeg i hvert fall ikke. Her om dagen sa jeg til J at jeg håper alle symptomene mine er kreft så jeg kan legge meg ned og dø med god samvittighet.


Mamma er bekymret. For noen uker siden innrømmet hun at hun ikke hadde trodd jeg skulle leve så lenge som jeg har gjort. Det trodde vel ærlig talt ikke jeg heller. Kanskje ikke noen av oss. Dette er ikke et rop om hjelp. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet. Dette er et forsøk på å være bånn ærlig på det eneste stedet jeg har til å spy ut all denne dritten, alt dette evig jævla mørket som ligger i sjela, som kveler meg, som bryter meg ned.


Jeg vet ikke hva det skal bli av noe av dette. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette eller hvorfor noen gidder å lese lenger. År etter år med psykdom og jeg som bare snakker om hvor jævelig alt er, hvor mye jeg vil dø. Dere må jo finne noe annet å drive med, noe som gir dere noe. Helst noe som gir dere livslyst. Jeg har prøvd på det prosjektet flere ganger enn jeg kan telle, og det eneste jeg vet er at det blir ikke noe bedre av å lese om andres depresjon og dødslyst. Dere må lære dere det jeg ikke får til. Dere må lære dere å leve før det er for sent.

2 kommentarer: