onsdag 26. oktober 2016

This city kills

Linn har skrevet en bok som heter 'Du dør ikke' og selv om jeg ikke har lest den enda så er jeg brennsikker på at det er en god bok, og på at hun har rett. Jeg dør ikke.


Jeg dør ikke av dette heller. Det bare kjennes sånn ut, og jeg vil det noen ganger, og andre ganger er det greit. Jeg vet jo innen nå at jeg overlever alt.


Det skumleste i verden er å kle på seg. Å våkne er stort sett greit. Å gå ut av senga kan ta en stund. Men å kle på seg er det verste av alt, for da har jeg liksom sagt ja til at dagen kan begynne. At jeg skal gjøre ting den dagen som krever at man har klær på seg. Aller helst vil jeg jo bare sitte i den store røde morgenkåpen og drikke kaffe og se på Buffy. Kjederøyke sigaretter. Sove midt på dagen og drikke en flaske vin til middag, eller kanskje istedenfor middag i det hele tatt. Aller helst vil jeg jo ikke gå ut døra, vil og vil ikke se andre mennesker, vil ikke gå på butikken, vil kanskje tidvis gå på et senter for å se på ting jeg ikke trenger og aldri kommer til å kjøpe. Men jeg vil ikke forholde meg til ting. Til folk. Til arbeid eller lesing. Til krav eller mas eller verden.


Vinterhjerte, harehjerte, panserhjerte og meteoritt krateret.


J sier at det er fordi jeg har kommet hjem, og jeg gir han rett i det. Det er selvfølgelig mer, også, men mye av dette handler om å være tilbake i Oslo om høsten, at det har vært overskyet i ti dager og at jeg er lei av å bo i pappesker i en by full av spøkelser og kloakkrotter. Man blir ikke lykkelig av sånt.


Jeg kler på meg likevel. Tar t-banen til universitetet. Leser. Skriver presentasjoner. Møter ytterst få, og sjeldent mer enn én person om gangen. Men jeg klarer det, nå og da. For Linn har helt rett; jeg dør jo ikke. Jeg bare eksisterer i mellomtiden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar