lørdag 24. september 2016

TELL HIM BOY BYE

Føttene mine tramper seg avgårde, fra løkka og over Bislett, sent eller tidlig en lørdag, med Bey på ørene. Jeg har fått nok, jeg er lei og jeg vil helst be han om å reise til helvete på ekspresstog, men sånt driver jeg jo ikke med. Ikke ordrett, ihvertfall. Så jeg sender han Beyonce's Sorry. Middle fingers up, wave them hands high.Tårene svir i øyenkroken, men jeg gråter ikke fordi suicide before you see this tear roll down my eyes, han skal ikke få se hvor svak han har gjort meg, fordi jeg vet at han kommer til å bruke det mot meg, ikke med vilje men på måten han sier unnskyld på. Now you wanna call me crying, for det er jo så vanskelig å være han, selvfølgelig. Det er så vanskelig å alltid skuffe noen, med å ikke prestere ting jeg tidligere har tatt for gitt, som å føkkings gjøre det du sier du skal gjøre, være der du sier at du skal være. Den der helsikes 'stakkars meg' greia han kjører hvor han er så lei seg, han er så sorry, det er det eneste han sier, sorry sorry sorry, hele tiden, he always have them fucking excuses, uansett hva det er, homie better grow up, og jeg har innsett at det kommer han aldri til å gjøre, suck on my balls cus I've had enough, jeg orker faen ikke drive med voksenopplæring for menn over tredve, reis til helvete. Livet mitt skal ikke stå og gå etter mannfolk, hell no, og jeg sier at jeg ikke bryr meg, jeg sier at jeg aldri skal gråte om han, now I'm the one who's lying, I ain't thinking bout you, men jeg gjør jo det, han er jo alltid et sted i bakhodet. Han lover at vi skal ringes snart, vi setter av tid, looking at the watch he should have been home, men han er aldri der når jeg trenger han, ikke engang når han sier at han skal, han er alltid forsinka, det er alltid noe andre, noen andre og jeg er lei av å være sist i rekka. Jeg er visst så lett og glemme, så vanskelig å huske, og jeg har ikke ord for vondt det gjør. Jeg påpeker at jeg tviler på at han noen gang vil komme å besøke meg i Norge, at han kommer til å klare å spare så mye penger og sette seg på et fly hit, han som faen ikke gidder å gå ti skritt til telefonen for å snakke med meg engang. Når jeg påpeker det sier han at jeg er urettferdig og svarer at det som er urettferdig er at han skal claime meg og gråte når jeg reiser til andre land, uten å gjøre en dritt for å klare det selv. Han kunne ha solgt motorsykkelen sin, sagt opp jobben sin og blitt med, men det gjorde han ikke og det er helt greit, men ikke kom og grin til meg for det, liksom. Det er ikke synd på han fordi han ikke vil reise fra det fantastiske livet sitt. Alle tar valg her i verden og han tok sitt, selv om han ville jo egentlig selvfølgelig være med, det bare passet ikke fordi han har så mye og så mange andre i livet sitt. Han klarte ikke å sette pris på meg når jeg var der, klarte ikke å sette av tid til meg til alt det han lovte at vi skulle gjøre og nå griner han og angrer, nå er han lei seg for alle løftene han har brutt, alle sjansene han lot gå fra seg. Han er så lei seg, så jævla sorry, he only want me when I'm not there, he better call Becky with the good hair. 

For han får faen ikke ringe meg lenger.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar