fredag 12. august 2016

We Own the Sky

Det begynner heldigvis å lette seg litt i hodet. Oslo har vært fint, folk har vært fine, enkelte helt fantastiske. Jeg har fått gratis pass til Øya festivalen, noen å sove hos, folk som låner meg klær, og da er det lite her i verden man kan klage på.

Onsdag kveld sto jeg i Sirkusteltet sammen med Siri og M83 gikk på scenen. Jeg danset til We Own the Sky, med armene over hodet, med et hjerte som frydet seg, med en slags fred liggende i sjela. De spilte Midnight City og alle danset, alle hoppa, alle var med og det var så bra, så deilig å få være på festival i Oslo med godtfolk, med et band jeg aldri trodde jeg skulle få sett live. Så, helt til slutt, spilte de Lower Your Eyelids to Die with the Sun. Jeg strakk armene over hodet igjen, vaiet sakte med musikken og kjente tårene trille nedover ansiktet mens jeg smilte, og et sted i bakhodet var det en anerkjennelse av at dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg bodde i Tromsø for alle disse årene siden. Dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg var suicidal og nå er jeg ikke det lenger. Om jeg klarte meg gjennom alt det, om jeg klarte meg gjennom alle årene i Australia med all den galskapen som jeg ikke kan skrive om på internet men som har formet meg og skapt meg om, om jeg overlevde alle disse tingene, så klarer jeg faen meg dette også. Jeg lukket øynene og tenkte at om jeg dør nå så er det faktisk helt greit, men jeg trenger ikke å gjøre det. Jeg er ikke ambivalent, jeg er nøytral. Jeg trenger ikke å leve, men jeg trenger ikke å dø heller, og det er godt nok for meg. Det kan høres ut som en tom eksistens hvor man ikke bryr seg, men realiteten er en annen. Jeg har godtatt hvor jeg er og hva som skjer og slått meg til ro med det hele. Alt dette rant gjennom hodet mitt, rant ut med tårene, rant ut av hjertet og jeg forlot Sirkusteltet noen minutter senere sammen med ti tusen andre mennesker, tørket tårene, knyttet nevene, fant godtfolk og venner og så kjøpte vi mer øl.

M83, sommer og snart i høst i Oslo. Det kan hende dette løser seg. Det kan hende det blir bedre eller verre enn forventet, men uansett hva det er så har jeg slått meg til ro med det. Så får jeg fortsette å jobbe for å gjøre livet mitt til et bedre sted å være. Helst å gjøre verden bedre, mens jeg nå først er i gang. Så får vi ser hva det blir, for det er vi som eier livene våre, det er vi som bestemmer, because we own the sky. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar