torsdag 14. juli 2016

Gjennom Pakse og Champasak på motorsykkel, juni

Pakse er en søvnig by noen timer sør fra hovedstaden i Laos, Vientiane. Akkurat hvor mange timer vet jeg ikke, for jeg sovna omtrent når vi begynte å kjøre og våknet når vi parkerte i Pakse. Veien ditt er dog full av hull og noen infernalske svinger, for såpass fikk jeg med meg. Jeg våknet et par ganger på bussen fordi kroppen ikke lenger hadde kontakt med madrassen på bussen. Sleeper bus er forresten noe av det beste i verden, så lenge du ikke må dele med en fremmed. En av de jeg reiste med hadde uflaks og havnet sammen med noen hun aldri hadde møtt før, så hun spurte veldig pent om hun kunne dele med meg istedenfor. Jeg sa selvfølgelig ja, ga henne en pute og la meg godt til rette. Madrassene på sleeper bussene er forøvrig greie så lenge du er under 170, så jeg hadde et par centimeter med bøyde knær men herregud så glad jeg er for at jeg ikke er høyere. Vi kom til Pakse tidlig på morgenen, fant et gjestehus og sjekket inn. Der traff vi franske Caroline, som jeg kom veldig godt overens med. Caroline og jeg endte med å reise sammen de neste to dagene, på motorsykkel gjennom Boleuvan platået og Champasak. Det var faktisk sånn jeg lærte å kjøre selv, dog var jeg også smart nok til å innse at selv om jeg kunne bruke girene og svinge så var jeg ikke nødvendigvis god nok til en lang kjøretur. Så jeg satt bakpå og Caroline kjørte. Håret hennes pisket meg i ansiktet mens vi raste nedover motorveien i Pakse, på vei mot fjellene og kaffeplantasjene. Vi stoppet ved to av dem, og flere fossefall på veien. Jeg lo høyt flere ganger, av ren og skjær livsglede. Caroline har kjørt i mange år, både i Frankrike og gjennom Kambodsja og Vietnam så jeg stolte på at hun visste hva hun drev med. Vi stoppet på en liten øy og Caroline viste meg hvordan jeg skulle håndtere sykkelen. Hun tilbydde seg å sitte bakpå så jeg kunne få mer erfaring, men jeg turte ikke ta ansvar for oss begge når jeg hadde så lite erfaring selv. Så Caroline tok styringen igjen, brølte 'ang øn princess' og så kjørte vi videre. Eventyrlysten i hjertet, Lonely Planet guide i sekken og hjelmen på hodet. Gjennom Laos. På en motorsykkel.











Den første dagen var fossefall og kaffeplantasjer. Den andre dagen besøkte vi et tempel og et lokal marked. Tempelet var nydelig, og var selvfølgelig på toppen av åttehundre trappetrinn. Det var varmt og svett og jeg tror jeg drakk fire liter vann den dagen. Vi måtte ta en ferge, om du kan kalle det det, med motorsykkelen over elva. Når de sa ferge mente de visst to kanoer som var holdt sammen med noen planker og en påhengsmotor. Caroline, motorsykkelen og jeg kom oss trygt over og så skulle vi til markedet for å spise lunsj. Der var vi dagens turistattraksjon og vi ble fortalt at enkelte aldri hadde sett hvite mennesker før. Vi tok ingen bilder fra markedet, for det var tydelig at vi var uglesett. "Fallang" ropte de når vi kom inn. Utlending. Vi tasset rundt i tjue minutter, kjøpte oss lunsj som var kokosnøttmasse og mel med honning, som har blitt frityrstekt. Så usunt, så utrolig godt. 












Eventyret i Pakse varte i tre dager. God kaffe, god mat og gode folk. Deretter dro jeg til Si Phan Don, men det har jeg allerede skrevet så mye om at jeg må slutte snart. Men Shangri La, altså. Samtidig, bare det å reise betyr så mye. Det betyr som oftest at jeg har det bedre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar