tirsdag 21. juni 2016

Om å ikke ville hjem etter å ha lest avisa

Det er klart jeg gleder meg til å komme hjem til venner og familie. Det er klart jeg gleder meg til Firkløver sjokolade, nøkkel ost og knekkebrød. Det er klart jeg gleder meg til norsk natur, ordentlig jul med snø og nordlys. Det jeg dog ikke gleder meg til, er nordmenn.

Jeg vil faen ikke hjem. Det var ikke bedre i Australia, men da var det ihvertfall ikke mine egne. Det er liksom lettere når det ikke er dine idioter som løper rundt i media og sprer rasisme. Det er lettere å tenke at det gjelder ikke meg, når det er en annen kultur i et annet land. Det er lettere når det er noen andre sin regjering som er umenneskelige. Vi har jo alltid vært trygge Norge. Kjempet for menneskerettigheter, vært imot krig (stort sett), satt et eksempel med likekjønnet ekteskap og vært de stille, rolige, flinke barna i klassen. Sånn er det ikke nå lenger. Kanskje jeg har blitt eldre, kanskje Norge har endra seg. Uansett hva det er, så kjenner jeg at det frister ikke å komme hjem lenger. Etter ti minutter på forsiden av Aftenposten vil jeg egentlig ikke være norsk lenger, i det hele tatt. Jeg ser på hvordan vi behandler flyktninger, hvem sine meninger om kjønn vi trykker i avisa (halla misjonssambandet, hold kjeft, takk), at noen vil boikotte en butikk som har laget bunad til en dame med hijab, hele helvetes FrP og minst halve Høyre. Jeg er så lei. Jeg ser hva vi skriver om, hva vi bryr oss om, og hvordan vi skriver om det. Mannfolk som ikke er kåte på konene sine lenger fordi de har gått opp i vekt er mer viktig enn at flyktningeleirer blir stengt og at folk ikke har noe sted å gå til. Magnus Carlsen er viktigere enn at regjeringen vår har brutt grunnloven. Sport er viktigere enn demokratiet. Jeg er så ferdig med trange og trangsynte lille Norge. Det var jo derfor jeg flyttet ut derfra. Fordi jeg ble gal av det.

Ærlig talt lurer jeg tidvis på om det finnes noe sted i verden som ikke kommer til å drive meg til vannvidd til slutt. Om det kanskje bare er meg som ikke fikser verden eller samfunnene. At kanskje jeg må senke krava eller klare å tenke på noe annet. Samtidig så vet jeg jo at det ikke er sånn. Det blir aldri sånn at jeg kan godta dette eller slå meg til ro med det.

Og det er derfor jeg ikke vil hjem. Det er klart at det hjelper ikke med minus femten og speilglatte gater, heller, men det er noe helt annet. Isen og snøen skal jeg alltids klare. Mennesker er det verre med.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar