torsdag 2. juni 2016

Fra notatblokken

23/05-16 Boo Coffee, Hanoi

Er det dette som er hemmeligheten? At jeg må reise for å være lykkelig? 
Nei.. Jeg  ikke reise, men det hjelper. Hodet føles lettere. Mindre flashbacks. Jeg har ikke vær suicidal på to uker. 


Jeg tror ikke at å dra på ferie kan totalt kurere en depresjon, men å reise og å oppleve løfter det mørket sløret. Den uendelige tungheten, det  evige mørket, og alt det grumsete jævla slimet som har forgiftet hjertet i alle disse årene blir borte i alle de nye opplevelsene, luktene og smakene. Midt i alt dette positive kaoset løsner jernkloa som har holdt rundt hjertet så lenge. I alle disse sanseinntrykkene forsvinner grumset, bekymringene og det vonde. Her klarer jeg å ta et steg tilbake, la tankene og drømmene gå, godta at hjernen prosesserer alt det som har vært viktig for meg de siste årene. Jeg kan ikke kontrollere hva jeg tenker, men jeg kan til en viss grad styre hvordan jeg tenker om  det. Jeg kan la meg selv få være i fred.  

Du lever og du lærer. Det skal bli et slags liv, dette også. Bare vent, verden. Bare vent. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar