fredag 3. juni 2016

Fra Australia til Vietnam

Det var både godt og vondt å skulle forlate Australia etter fire og et halvt år. Emmy og Mick fulgte meg til flyplassen og vi grein alle tre. Etter visa styret, selvfølgelig. Det er jo alltids noe med meg og disse papirene. Etter fjorårets katastrofe med visa tull gjorde jeg grundig research før jeg bestilte billetter. For de fra Norge er det slik at du kan reise til Vietnam og være der i femten dager uten å kjøpe visum. Dette var veldig vanskelig å forstå for de som jobbet på flyplassen i Melbourne. De tok meg til side og begynte å klapre på tastaturene sine. Mick sto der med den offisielle nettsiden til immigrasjonskontoret i Vietnam på telefonen, men det hjalp visst heller ikke. Det var forøvrig han som opplyste dem om at de brukte feil landskode når de søkte på visum. De trodde visst jeg var fra Island, selv om jeg hadde norsk pass. Ja ja. Vi fikk etterhvert overbevist dem om å slippe meg forbi og sjekke meg inn. Jeg klemte på de to fine menneskene som jeg allerede savner og passerte sikkerhetskontrollen. Det gikk langsomt, det var stress, og alt skulle scannes og dobbeltsjekkes. Helsikes Australia, altså. Sist jeg reiste ut derfra ble jeg også tatt til side, først i en random kontroll og deretter fordi jeg hadde et nødsvisum som var på vei til å gå ut. Det skal ikke være lett, liksom.

I Vietnam var det en helt annen historie. Flyet landet, jeg gikk til kontrollen og vakten spurte om jeg ville ha et visum. Da jeg svarte at jeg bare skulle være der i ti dager sa han ha en god dag, stemplet passet mitt og vinket meg videre. Det var ingen som satt i tollboden, det var ingen som tok meg til side. Jeg fant bagasjen min og gikk rett ut døra. Vips, så var jeg i Hanoi.

Det første som slo meg var trafikken. Herregud. Trafikklys er mer som retningslinjer og fartsgrenser finnes ikke. Kjøreretning er også litt hipp som happ. Det er mest mopeder som blir brukt, fordi de er billigere enn biler. Det er en helt sinnsvak skatt på biler, ergo; alle har en moped og alle skal på. En hel familie på en moped? Klart det! Frakte halve livet ditt på en moped? Selvsagt! Jeg så en kar kjøre gjennom byen med et skrivebord på den ene siden og en kommode på den andre. Han hadde i det minste balanse, tenkte jeg. I Hanoi er det vanlig for turister å enten ta en cyclo som er en sykkeltaxi med plass til to foran, eller en moped taxi. Sistnevnte er litt galskap men det er den kjappeste måten å komme seg rundt på. Hjelm er anbefalt, men ikke påbudt. Mange kjører med hjelm men uten å feste reima. Om du bruker cyclo eller moped taxi, så sørg for å avtale prisen før du setter deg på. Ellers kan det fort bli jævelig dyrt. Sørg også for at du har korrekt i kontanter, for du får sjeldent tilbake korrekt vekslepenger. En av sjåførene prøvde å ta penger rett ut fra lommeboken min etter en tur. Da hjalp det å være et hode høyere, snartenkt og høylydt. Jeg dro til meg lommeboka med venstrehånden og brukte den høyre til å gi han en hard dytt i brystkassa mens jeg ropte. Heldigvis kom det flere folk til. Jeg fikk ikke tilbake korrekt vekslepenger men jeg mistet i det minste ikke mer.

Hostellene jeg bodde på var egentlig ikke så mye å skryte av. I det første fungerte ikke varmtvannet, på det andre begynte de å male den andre dagen jeg var der. Jeg hadde megaflaks ettersom noen jeg kjente fra universitetet også var i byen, og de hadde leid ordentlig hotellrom med ekstra plass. Etter ti dager med dårlig søvn, syltynne madrasser, kaldt vann og malingslukt var det himmelen selv å få komme til et hotell hvor noen bar sekken min for meg, store senger, og god frokost. Vi hadde to tv'er og jeg så nyhetene for første gang siden jeg dro.

Mellom hostellene var jeg tre dager i Ha Long Bay. Ha Long er på UNESCO listen, men altså. Det er litt søppel her og der, som man må regne med i et hav hvor ting flyter, men det hjelper ikke at en del av de som jobber på båtene der ikke bryr seg. På en av båtene kastet de sigarettsneiper rett i havet. Det er snakk om å nedskalere turistaktiviteten fordi båtene (og turistene) bryter ned området så mye. Jeg betalte $124 USD for to netter og tre dager, inkludert et opphold på Monkey Island i en bungalow. Det var absolutt verdt pengene. Vi padlet i kayaker under Huong Luon, som er en glippe, eller en grotte om du vil, under en av øyene og inn til et fantastisk område. Det var da jeg kjente at jeg virkelig var et annet sted. Ikke bare in en fremmed by, men i et helt annet land med natur jeg aldri har sett før. Monkey Island er et lite paradis i seg selv, men det er selvfølgelig dyrere for mat og drikke enn det er andre steder. Du har jo ikke noe annet sted å gå. Jeg drakk uansett ikke så mye og hadde med meg frukt og nøtter fra Hanoi, så jeg klarte meg ganske fint. Det var visst noen andre som gikk på en smell, og det er veldig lett når du bare setter det på regninga som du ikke må betale før dagen etter.

I selve Hanoi er det et hav å ting å gjøre, men du trenger ikke så lang tid om du bare vil innom. The Water Puppet Theatre er absolutt gull, selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt. Hundretusen Vietnam Dong (trettisyv kroner) og førtifem minutter senere gikk jeg ut derifra smilende og følte at jeg faktisk hadde sett noe av Vietnam's kultur og historie. Jeg dro til Hoa Lo Prison, som er et fengsel med en unik historie. Det var sterke inntrykk men lite informasjon. På Vietnamese Women's museum derimot, var det historier, informasjon og inntrykk nok for en hel dag. Siden jeg først hadde vært på Hoa Lo, fikk jeg halv pris på billetten og gratis lydbok for kvinnemuseet. De har en hel etasje med krigshistorie for kvinnene i Vietnam. Jeg skulle virkelig ønske at vi løftet disse historiene fra når vi lærte om Vietnamkrigen på skolen. Utrolig spennende, ufattelig lærerikt og så mye respekt for de damene.

Jeg gikk også opp fem kilo på ti dager (!!) i Vietnam. Jeg spiste omtrent alt jeg kom over. Baguetter, vårruller, grillspyd fra gata, søte rispuddinger, tofu i bananblader, stekt ris, og smoothies. Jeg drakk også en god del øl og det hjelper jo ikke akkurat på livmålet. Hallo, øltårn liksom. Igjen, absolutt verdt det. Jeg ble aldri matforgifta selv om jeg spiste fra steder som aldri i verden hadde passert noen som helst kontroll.

Jeg kjøpte ikke så altfor mye i Vietnam. Et par løse bukser, en veldig lett kjole og et par shorts. Det jeg derimot brukte penger på, var å sende ting hjem til Norge. Jeg innså fort at jeg hadde tatt med meg altfor mange varme klær og sendte en god del hjem. Nå som jeg er i Laos vurderer jeg faktisk å sende hjem enda mer.

Reisen fra Vietnam til Laos tok en time. Her er det et helt annet liv. Luang Prabang er en liten by hvor ting går sakte. Trafikken er fremdeles ukontrollert, men det er mindre av den. Enn så lenge har jeg tatt livet veldig med ro og ikke gjort så altfor mye. Det blir mer turistgreier i løpet av helga, men akkurat nå har jeg det fint med å gå gjennom byen, spise god mat og se på alle menneskene som er her.

Det er et liv, dette også, og det ble bedre. Det ble faktisk bedre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar