fredag 4. mars 2016

I feel like the grunge version of Alice in Wonderland, tumbling down a dark alleyway instead of the rabbit hole.

Melbourne er en sånn by som man aldri blir ferdig med. Byen er altfor stor til det. I starten ga det meg litt panikk. Jeg som aldri vil miste muligheten til noe. Det blir litt sånn FOMO, bare av en by istedenfor en fest. Jeg har etterhvert lært meg at jeg må gi opp på å bli fullstendig lommekjent i en by som rommer fire millioner mennesker og som strekker seg milevis. Jeg kommer aldri til å vite om alle de skjulte dørene, alle trappene som leder til en annen verden, alle barene som er bak en bokhylle hvor du må trekke i riktig bok for å komme inn. I går fant vi to sånne steder som ikke virker helt mulige. Det er ikke overraskende at det finnes restauranter i et kjøpesenter, men i China Town finnes det en restaurant hvor du må finne riktig heis og riktig etasje. Det ser ut som et lagerrom fra utsiden, men når du kommer inn åpner det seg et stort rom med lysekroner og blomster hengende fra taket. Du sitter i båser og maten bestilles via en skjerm. Vi endte med å trykke på litt forskjellig fra menyen og resultatet ble sushi, stekt kylling, bleksprut salat og marinert manet. Værsågod, spis opp. Deretter skulle vi egentlig til Siglo, men endte med å finne The Croft Institute istedenfor. Opp en liten bakgate, rundt et hjørne hvor du lurer på om det er trygt å gå, inn gjennom en mørk dør, og vips en cocktailbar. Croft pleide visst å være et asylum/ sykehus og mye av inventaret er originalt. Drinker servert i sprøyter og reagensrør, en haug med hipstere og et par svensker. Typisk Melbourne, med andre ord. Det er disse tingene jeg kommer til å savne. Det er dette jeg ikke vil reise fra. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar