mandag 14. november 2016

Take this waltz, with its very own breath of whiskey and Death

Donald Trump er valgt som ny president i Amerika, Leonard Cohen er død, og jeg er ikke i stand til å skrive oppgaver lenger. På dagtid drømmer jeg om å dø, om nettene våkner jeg av senga er søkkvåt av svette og at jeg skjelver i mørket. Jeg er svimmel, har synsforstyrrelser og konstant vondt i leddene. Jeg har selvskadet for første gang på tre år, jeg har mista livsmotet, jeg har gitt opp. Alt går over. Også jeg. Alt går til helvete. Også jeg.


Det jeg egentlig tror, er at dette er en blanding av flere ting. Jeg tror det er reverse cultural shock, sammen med mørket og isen, og følelsen av å komme tilbake til en vennegjeng som ikke lenger er vennene mine. Å komme tilbake til en gruppe mennesker som klarte å støtte meg gjennom så mye, en vennegjeng jeg pleide å kalle verdens beste folk, som nå har vist klart og tydelig at de ikke aksepterer den personen jeg har blitt. Til tross for at denne utgaven av meg, som nå har blitt eldre, ikke skriker eller roper, til tross for at denne utgaven er mer kjærlig, mer opplyst, mer villig til å lytte. De ser meg ikke, og de som ser meg, liker ikke det de ser.


Hva er det igjen i dette landet? I dette livet? Jeg flyttet hjem fordi det er gratis å studere på universitetet her, men jeg er så deprimert at jeg ikke kommer meg på forelesning, ikke klarer eller orker å skrive. Legen snakket om innleggelse men det orker jeg i hvert fall ikke. Her om dagen sa jeg til J at jeg håper alle symptomene mine er kreft så jeg kan legge meg ned og dø med god samvittighet.


Mamma er bekymret. For noen uker siden innrømmet hun at hun ikke hadde trodd jeg skulle leve så lenge som jeg har gjort. Det trodde vel ærlig talt ikke jeg heller. Kanskje ikke noen av oss. Dette er ikke et rop om hjelp. Dette er ikke et rop om oppmerksomhet. Dette er et forsøk på å være bånn ærlig på det eneste stedet jeg har til å spy ut all denne dritten, alt dette evig jævla mørket som ligger i sjela, som kveler meg, som bryter meg ned.


Jeg vet ikke hva det skal bli av noe av dette. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette eller hvorfor noen gidder å lese lenger. År etter år med psykdom og jeg som bare snakker om hvor jævelig alt er, hvor mye jeg vil dø. Dere må jo finne noe annet å drive med, noe som gir dere noe. Helst noe som gir dere livslyst. Jeg har prøvd på det prosjektet flere ganger enn jeg kan telle, og det eneste jeg vet er at det blir ikke noe bedre av å lese om andres depresjon og dødslyst. Dere må lære dere det jeg ikke får til. Dere må lære dere å leve før det er for sent.

onsdag 2. november 2016

Panserhjertet.

Kaffe, markørpenn, foredrag og forelesning. Bøker, hefter, pensum, biblioteket. Kalde morgener på Majorstua, sene ettermiddager på Blindern. Sene kvelder på Bislett, varme morgener på Hasle. Frost i lufta, blader som faller, røde, gule, grønne og brune. En evighet til jul, to uker til eksamen. Anti depressiva, vann, øl. Mareritt og drømmer. Fantasier om et bedre liv, dagdrømmer om fremtiden. Vrangforestillinger, angst, nervøsitet. Lange samtaler med farmor, lange samtaler med veiledere. Prosjektbeskrivelse, oppgave utkast, oppgave oppkast, leseliste, annoterte bibliografier, seminarer. Jeg valgte dette selv. Jeg velger alt selv. Sovne ved kjøkkenbordet, sovne på STK, sovner i alle bydeler etter tur. Ringer under øynene, mot i brystet, håp i hjertet. Hjertet som slår og slår og slår og slår.

onsdag 26. oktober 2016

This city kills

Linn har skrevet en bok som heter 'Du dør ikke' og selv om jeg ikke har lest den enda så er jeg brennsikker på at det er en god bok, og på at hun har rett. Jeg dør ikke.


Jeg dør ikke av dette heller. Det bare kjennes sånn ut, og jeg vil det noen ganger, og andre ganger er det greit. Jeg vet jo innen nå at jeg overlever alt.


Det skumleste i verden er å kle på seg. Å våkne er stort sett greit. Å gå ut av senga kan ta en stund. Men å kle på seg er det verste av alt, for da har jeg liksom sagt ja til at dagen kan begynne. At jeg skal gjøre ting den dagen som krever at man har klær på seg. Aller helst vil jeg jo bare sitte i den store røde morgenkåpen og drikke kaffe og se på Buffy. Kjederøyke sigaretter. Sove midt på dagen og drikke en flaske vin til middag, eller kanskje istedenfor middag i det hele tatt. Aller helst vil jeg jo ikke gå ut døra, vil og vil ikke se andre mennesker, vil ikke gå på butikken, vil kanskje tidvis gå på et senter for å se på ting jeg ikke trenger og aldri kommer til å kjøpe. Men jeg vil ikke forholde meg til ting. Til folk. Til arbeid eller lesing. Til krav eller mas eller verden.


Vinterhjerte, harehjerte, panserhjerte og meteoritt krateret.


J sier at det er fordi jeg har kommet hjem, og jeg gir han rett i det. Det er selvfølgelig mer, også, men mye av dette handler om å være tilbake i Oslo om høsten, at det har vært overskyet i ti dager og at jeg er lei av å bo i pappesker i en by full av spøkelser og kloakkrotter. Man blir ikke lykkelig av sånt.


Jeg kler på meg likevel. Tar t-banen til universitetet. Leser. Skriver presentasjoner. Møter ytterst få, og sjeldent mer enn én person om gangen. Men jeg klarer det, nå og da. For Linn har helt rett; jeg dør jo ikke. Jeg bare eksisterer i mellomtiden.

onsdag 5. oktober 2016

Dette er den uka jeg skal komme over ting sa jeg og gjorde omtrent akkurat det motsatte. Jeg skrev om han, gråt om han og ringte han etter en halv dunk rødvin bare for å grine og trygle han om å flytte til Norge. One strong independent woman, coming right up, liksom. Det er jo så typisk meg, også. Jeg ringte ikke for å kjefte, visstnok, jeg husker jo veldig lite av det. Neida, jeg bare grein og hulka og kastet opp mens han satt på andre siden av verden. Stay classy, Kit. I det minste vekket jeg han ikke, ettersom tidsforskjellen er på åtte timer. Han var på jobb, totalt edru, og hadde vel akkurat drukket morgenkaffen. Så ringer jeg fra Norge og faller sammen og Trollet måtte trøste. Fra suck my balls til vær så snill å flytt hit. Skikkelig stabil og konsekvent. Jaja. Det er jo virkelig ikke det verste jeg har gjort på fylla, og langt fra det mest patetiske jeg har vært, så fylleangsten er ikke så ille. Heldigvis går det bedre for hver dag og jeg er stort sett så opptatt på universitetet at jeg ikke rekker å tenke på det. Trollet og jeg har også bestemt oss for å holde hverandre litt på avstand så vi får tid og rom til å gå videre, og det hjelper jo også. Jeg vil ikke at dette skal bli et sånt forhold som må rives totalt i stykker før jeg kan gå fra det. At jeg må tømme det totalt for godhet for å klare å gå fra det. Det trenger ikke gå til helvete, selv om det går over.

Og alt går over.

tirsdag 4. oktober 2016

So don't be so hard on yourself


"Learn to forgive, learn to let go
Everyone trips, everyone falls
So don't be so hard on yourself, no
'Cause I'm just tired of marching on my own
Kind of frail, I feel it in my bones
Oh let my heart, my heart turn into stone
So don't be so hard on yourself, no







I learned to wave goodbye
How not to see my life
Through someone else's eyes
It's not an easy road
But now I'm not alone
So I, I won't be so hard on myself no more"







søndag 25. september 2016

Veronica Maggio synger at finnes det en så finnes det flere, Beyonce lærte meg å si boy bye, Damien Rice sier be free, og jeg tenker at samlivsbrudd og sammenbrudd er mye det samme og at heldigvis og dessverre har jeg mye erfaring med begge. Store kopper te, lexapro og mascara, samt en flaske med gin. Alt går over. Det står tross på sidelinja at denne bloggen handler om fylleflauser og knuste hjerter, så da er det vel greit at jeg opplever såpass mye av dem.

lørdag 24. september 2016

TELL HIM BOY BYE

Føttene mine tramper seg avgårde, fra løkka og over Bislett, sent eller tidlig en lørdag, med Bey på ørene. Jeg har fått nok, jeg er lei og jeg vil helst be han om å reise til helvete på ekspresstog, men sånt driver jeg jo ikke med. Ikke ordrett, ihvertfall. Så jeg sender han Beyonce's Sorry. Middle fingers up, wave them hands high.Tårene svir i øyenkroken, men jeg gråter ikke fordi suicide before you see this tear roll down my eyes, han skal ikke få se hvor svak han har gjort meg, fordi jeg vet at han kommer til å bruke det mot meg, ikke med vilje men på måten han sier unnskyld på. Now you wanna call me crying, for det er jo så vanskelig å være han, selvfølgelig. Det er så vanskelig å alltid skuffe noen, med å ikke prestere ting jeg tidligere har tatt for gitt, som å føkkings gjøre det du sier du skal gjøre, være der du sier at du skal være. Den der helsikes 'stakkars meg' greia han kjører hvor han er så lei seg, han er så sorry, det er det eneste han sier, sorry sorry sorry, hele tiden, he always have them fucking excuses, uansett hva det er, homie better grow up, og jeg har innsett at det kommer han aldri til å gjøre, suck on my balls cus I've had enough, jeg orker faen ikke drive med voksenopplæring for menn over tredve, reis til helvete. Livet mitt skal ikke stå og gå etter mannfolk, hell no, og jeg sier at jeg ikke bryr meg, jeg sier at jeg aldri skal gråte om han, now I'm the one who's lying, I ain't thinking bout you, men jeg gjør jo det, han er jo alltid et sted i bakhodet. Han lover at vi skal ringes snart, vi setter av tid, looking at the watch he should have been home, men han er aldri der når jeg trenger han, ikke engang når han sier at han skal, han er alltid forsinka, det er alltid noe andre, noen andre og jeg er lei av å være sist i rekka. Jeg er visst så lett og glemme, så vanskelig å huske, og jeg har ikke ord for vondt det gjør. Jeg påpeker at jeg tviler på at han noen gang vil komme å besøke meg i Norge, at han kommer til å klare å spare så mye penger og sette seg på et fly hit, han som faen ikke gidder å gå ti skritt til telefonen for å snakke med meg engang. Når jeg påpeker det sier han at jeg er urettferdig og svarer at det som er urettferdig er at han skal claime meg og gråte når jeg reiser til andre land, uten å gjøre en dritt for å klare det selv. Han kunne ha solgt motorsykkelen sin, sagt opp jobben sin og blitt med, men det gjorde han ikke og det er helt greit, men ikke kom og grin til meg for det, liksom. Det er ikke synd på han fordi han ikke vil reise fra det fantastiske livet sitt. Alle tar valg her i verden og han tok sitt, selv om han ville jo egentlig selvfølgelig være med, det bare passet ikke fordi han har så mye og så mange andre i livet sitt. Han klarte ikke å sette pris på meg når jeg var der, klarte ikke å sette av tid til meg til alt det han lovte at vi skulle gjøre og nå griner han og angrer, nå er han lei seg for alle løftene han har brutt, alle sjansene han lot gå fra seg. Han er så lei seg, så jævla sorry, he only want me when I'm not there, he better call Becky with the good hair. 

For han får faen ikke ringe meg lenger.

tirsdag 20. september 2016

Dette er den uken jeg skal komme over ting

Og aller helst glede meg over fremtiden.


Mål: finne livsgleden/ overleve


Delmål 1: Ikke hoppe foran t-banen (vanskelighetsgrad: 1)
Delmål 2: Ikke selvskade (vanskelighetsgrad: 4)
Delmål 3: Ikke havne på legevakta (vanskelighetsgrad: 2)
Delmål 4: Ikke drikke meg psykotisk (vanskelighetsgrad 2, ettersom at jeg er så blakk uansett)
Delmål 5: Komme i mål med alle tekstene jeg skal lese på universitetet (vanskelighetsgrad: 5)


Aktive oppgaver:
- Sette av tid til å lese.
- Huske å ikke kjefte på meg selv når jeg mister konsentrasjonen.
- Sette av tid til meg selv.
- Scanne dokumenter fra det gamle universitetet og sende til Lånekassa.
- Skrive ferdig presentasjon til fredag.
- Ringe bestemor.
- Ta medisiner hver dag.


I bakhodet:
- Å lære er ikke bare et mål, men en pågående prosess. Ingen kan lære alt på en dag.
- Ingenting i verden blir bedre av å skjære seg.
- Det finnes folk som vil meg vel og som håper at jeg lykkes.
- Om jeg overlevde alt fra 2003 til 2013, så klarer jeg faktisk det her også.
- Det er mer kaffe på kanna




Belønning:
Et bedre liv. Og det er tross alt det eneste jeg kan jobbe for, og be om i her i verden.

mandag 12. september 2016

Høst i Oslo, vår i hjertet

Før jeg visste ordet av det har det blitt høst i Oslo og jeg har fylt 28. Offisielt utenfor the 27 Club, offisielt masterstudent og muligens offisielt voksen. Jeg vet ikke helt. Jeg tror det, men jeg føler meg egentlig atten enda. Mamma har sagt at det kommer til å være sånn hele livet, så jeg har slått meg til ro med det. Litt over midnatt på bursdagen tok Helge bilder av meg, siden jeg tross alt hadde fylt år. Så hørte vi på Lana del Ray og The Clash mens vi drakk øl og gin. Det var veldig fint og bildene ble jo bra, de også.







Sånn ellers går det stort sett greit. Jeg bor hos foreldrene til Helge på Majorstua. Jeg har et soverom som er ganske trangt, men det er en seng der og det er tross alt det viktigste. Jeg lager kaffe og frokost hver morgen før jeg tar t-banen til Blindern. Vi har forelesning tre dager i uka, men jeg pleier å dra oppover nesten hver dag likevel. Det er så avsindig mye å lese. Sånn blir det vel de neste to årene. Folk spør hva jeg skal bli etter en master i gender studies, eller tverrfaglig kjønnsforskning som det heter på godt norsk. Svaret er utdannet. Forslaget mitt for master-oppgaven handler om kjønnsfoståelse og holdninger til kjønn (og muligens også seksualitet) blant barnevernspedagoger og sosialarbeidere. Jeg vet ikke hvor dette tar veien, men jeg går den i hvert fall. Jeg har aldri før vært så interessert i noe som dette. Det har aldri vært så direkte morsomt å studere og det tenker jeg at er viktig. Det virker som om jeg endelig har funnet det jeg faktisk vil drive med her i verden så da fortsetter jeg bare. Som alltid; det går som det går og funker det ikke så får jeg finne ut av noe annet.


Når vi først er inne på ting som ikke fungerer lenger så kan jeg vel informere om jeg nå har vært  singel i en uke. Trollet og jeg har gjort det slutt på ordentlig. Ikke at vi hadde tenkt til å ha et sånn eksklusivt langdistanse-forhold med planer om å gifte oss eller noe, uansett, men nå har vi bestemt oss for at vi må være venner og ikke kjærester. Det er ikke fordi vi ikke elsker hverandre, for herregud, det gjør vi jo fremdeles. Det er ikke slik at vi ikke bryr oss, ikke lenger vil det beste for hverandre, for det er jo nettopp det vi vil. Jeg vil at han skal ha alt det beste her i verden, for evig og alltid, og akkurat nå så er ikke det meg. Og det er ikke han, for meg, heller. Vi klarer ikke å være der for hverandre som på samme måte som når vi bodde i samme land. Jeg trodde først at jeg kunne reise hjem og bare godta at virkeligheten var at vi var på forskjellige steder her i verden også bare jobbe rundt det. Men jeg kunne visst ikke det. Jeg kom meg ikke forbi mine egne forventinger til hva en kjæreste skal være og satte krav han ikke kunne oppfylle. Det fungerer jo ikke for noen av oss og da er det beste å skille som gode venner istedenfor evige skuffede elskere. Dette er fremdeles det beste forholdet jeg har hatt, ever, noe som gjør det verre når det først tar slutt. Om han bare hadde vært en drittsekk kunne jeg jo be han om å dra til helvete og gå videre.


Så det er selvfølgelig sårt i hjertet om dagen, men vi snakker fremdeles sammen og hjelper hverandre videre. For jeg skal jo alltid gå videre, med mot i brystet og håp i hjertet. Det er jo det jeg gjør. Gjennom Tromsø, Melbourne og Oslo. For to uker siden gikk jeg fra Grønland til Majorstua klokken fem på morgenen, med Ani DiFranco på ørene og Prince menthol i munnviken. Sola var på vei opp og løvet falt fra trærne. Det er høst i Oslo, byen som jeg endelig har kommet tilbake til. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hvordan det er å være tilbake igjen, bortsett fra helt greit. Det er hverken her eller der, det bare er også jobber jeg med det. Som tidligere barneverns-kid er jeg vant med å flytte ofte, vant med å rive hele livet opp med rota for å starte på nytt igjen. Det går helt fint, jeg har gjort det før, jeg har vært her før, det er Oslo og ikke et nytt land. Det er selvfølgelig fint å være rundt folk jeg har savna igjen og det er mange av dem. Selve Oslo og jeg har jo en litt trøblete historie men jeg satser på at dette kapitlet blir bedre enn det forrige. Det er tross alt seks år siden sist og mye har skjedd på den gang.

Oslo er mye det samme, men også helt annerledes. T-banen går ikke til det samme stedene. Noen barer har lagt ned og jeg vet ikke lenger hvor jeg kan kjøpe billig lunsj. Folk har flyttet bort herfra, folk som bodde andre steder før er plutselig her. Oslo ser tidvis annerledes ut, men lukter mye det samme. De beste dagene er solfylte, med blå himmel, frisk vind og følelsen av nyvunnet frihet. Jeg vet at høsten her kan være fin, jeg vet at vinter i Oslo også kan være magisk, men jeg gruer meg til sprengkulden. Det er tross alt en (og annen) grunn til at jeg flyttet herfra. Enn så lenge går det bra. Jeg får kjøpe flere strømpebukser og kanskje en til varm genser om det blir for ille. Når jeg nå engang får studielånet, og om jeg har råd etter at jeg har betalt alle regninger og masteracard gjeld. Jeg veit at å bruke mastercard er å pisse i buksa for å holde seg varm, altså, men nå er jeg så blakk at det er liksom ikke noen annen utvei. Så får vi krysse fingrene for at Lånekassa får opp farta snart.

Selv om det er høst i Oslo og hjertet er litt sårt, så føler jeg at dette faktisk er et nytt kapittel. Jeg har fylt 28. Jeg er masterstudent på Blindern. Jeg har akkurat blitt singel. Jeg har kontakt med mange av de gamle vennene mine, men det er mye nye folk også. Jeg har absolutt ikke ting på stell, men jeg har kontroll. Jeg er fremdeles preget av PTSD men jeg har lært meg å leve med det. Jeg har vel egentlig lært meg å leve med ganske mye her i verden. Det var igjen det der med å innse hva man kan forandre og hva man ikke kan gjøre noe med. Så får vi se om jeg kan utdanne meg nok til å skjønne forskjellen, og om jeg klarer å utdanne meg til å gjøre en forskjell, selv også.

torsdag 1. september 2016

Jeg holder meg selv våken med å kaste bort tid på internett fordi jeg vet at når jeg lukker laptopen og snur meg rundt for å sove kommer jeg til å tenke på deg.

torsdag 25. august 2016

Du er ikke her

Jeg har kommet inn på universitet i Oslo og må gjøre meg kjent på et nytt campus. Jeg roter meg bort på Blindern. Går ned feil vei og opp feil trapp. Vet ikke enda hvor det er best kaffe, vet ikke enda hvordan printeren fungerer, husker ikke åpningstider på noe som helst. Det går bra, fordi du er ikke her. Jeg går rundt på biblioteket, prøver å finne bøker som er aktuelle for det jeg vil skrive master oppgave om. Ned pedagogikk, opp psykologi. Over tre etasjer og metervis med bokhyller surrer jeg rundt og lar hendene berøre bøkene, med ro i kroppen og tålmodigheten liggende i sjela. For du er ikke her. Jeg går opp til det humanistiske fakultet, ser etter noen som kan svare på spørsmålene mine. Går langs korridorer, leser navneskiltene på dørene. Jeg tar meg god tid for å finne frem, jeg har råd til det nå. Fordi du er ikke her. Det er mye som fremdeles føles skummelt. I dag sto jeg utenfor det lille biblioteket på STK i nesten ti minutter før jeg turte å gå inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg var litt redd for å forstyrre andre studenter, var litt redd for at jeg egentlig ikke skal være her og har jo aldri vært her før, jeg var nervøs for å gjøre alt mulig feil. Til slutt tok trakk jeg pusten dypt, åpnet døra og gikk inn, likevel. Fordi du er ikke her.


Du er ikke her og det kommer du heller aldri til å være. Det ligger en frihet i at jeg nå kan gå hvor jeg vil på dette universitetet, jeg kan snakke med hvem som helst, bli kjent med nye folk, introdusere meg selv om jeg må, jeg kan finne ut hvor den beste kaffen er og om en stund er jeg forhåpentligvis lommekjent. Jeg kan gjøre alle disse tingene, fordi du er ikke her. Du finnes ikke her. Her er det ingen som truer meg. Her er det ingen som mishandler meg. Jeg trenger ikke være redd for å møte deg noe som helst sted, fordi du er ikke her. Friheten fra deg er friheten fra angst. Friheten fra deg, er friheten til å leve. Det å være fri fra deg, betyr at jeg kan studere i fred, jeg bli kjent med folk i fred, jeg kan leve et liv som er fredfullt. Fordi du er ikke her.

onsdag 24. august 2016

At det alltid skal være noe

For det er jo alltids noe. Noe som går galt. Som at laptopen min døde og ikke kan reddes, som at studielånet tydeligvis ikke kommer før i september en gang, som at vi er ti tusen i kø på studentbolig, som at telefonen min slår seg vrang, som at jeg er blakk som faen og allerede har mastercard gjeld, som at jeg er usikker på om jeg faktisk klarer å jobbe ved siden av studiene, og en hel jævla haug med andre ting.


Men det går jo bra. Jeg har fått lånt en laptop. Jeg har fått pensum i bursdagsgave. Jeg har fått lov til å bo hos folk jeg kjenner. Jeg har det mest nødvendige her i verden og resten får bare gå seg til. Det er jo ikke noe annet alternativ. Eller, alternativet er ikke et alternativ.



En kanne kaffe, en lånt Laptop og brødskiver med ost til frokost. Etter det er det ikke måte på ting jeg kan ordne og få til. Selv om ingenting går som planlagt, ever.

fredag 12. august 2016

We Own the Sky

Det begynner heldigvis å lette seg litt i hodet. Oslo har vært fint, folk har vært fine, enkelte helt fantastiske. Jeg har fått gratis pass til Øya festivalen, noen å sove hos, folk som låner meg klær, og da er det lite her i verden man kan klage på.

Onsdag kveld sto jeg i Sirkusteltet sammen med Siri og M83 gikk på scenen. Jeg danset til We Own the Sky, med armene over hodet, med et hjerte som frydet seg, med en slags fred liggende i sjela. De spilte Midnight City og alle danset, alle hoppa, alle var med og det var så bra, så deilig å få være på festival i Oslo med godtfolk, med et band jeg aldri trodde jeg skulle få sett live. Så, helt til slutt, spilte de Lower Your Eyelids to Die with the Sun. Jeg strakk armene over hodet igjen, vaiet sakte med musikken og kjente tårene trille nedover ansiktet mens jeg smilte, og et sted i bakhodet var det en anerkjennelse av at dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg bodde i Tromsø for alle disse årene siden. Dette var noe jeg pleide å høre på mens jeg var suicidal og nå er jeg ikke det lenger. Om jeg klarte meg gjennom alt det, om jeg klarte meg gjennom alle årene i Australia med all den galskapen som jeg ikke kan skrive om på internet men som har formet meg og skapt meg om, om jeg overlevde alle disse tingene, så klarer jeg faen meg dette også. Jeg lukket øynene og tenkte at om jeg dør nå så er det faktisk helt greit, men jeg trenger ikke å gjøre det. Jeg er ikke ambivalent, jeg er nøytral. Jeg trenger ikke å leve, men jeg trenger ikke å dø heller, og det er godt nok for meg. Det kan høres ut som en tom eksistens hvor man ikke bryr seg, men realiteten er en annen. Jeg har godtatt hvor jeg er og hva som skjer og slått meg til ro med det hele. Alt dette rant gjennom hodet mitt, rant ut med tårene, rant ut av hjertet og jeg forlot Sirkusteltet noen minutter senere sammen med ti tusen andre mennesker, tørket tårene, knyttet nevene, fant godtfolk og venner og så kjøpte vi mer øl.

M83, sommer og snart i høst i Oslo. Det kan hende dette løser seg. Det kan hende det blir bedre eller verre enn forventet, men uansett hva det er så har jeg slått meg til ro med det. Så får jeg fortsette å jobbe for å gjøre livet mitt til et bedre sted å være. Helst å gjøre verden bedre, mens jeg nå først er i gang. Så får vi ser hva det blir, for det er vi som eier livene våre, det er vi som bestemmer, because we own the sky. 

mandag 8. august 2016

Post-travel blues

Jeg må finne meg en jobb. Jeg må finne et sted å bo. Jeg må gå gjennom tingene som ligger hos moren min, nå som jeg skal bo i Norge for første gang på fire og et halvt år. Jeg må veldig mye de neste ukene. 

Så da passer det jo perfekt å gå rett inn i en depresjon, ikke sant? Helt fantastisk at nå som jeg må ringe en haug mennesker så gråter jeg på de merkeligste tidspunkt. Nå som jeg trenger folk i livet mitt så dytter jeg dem bort. Orker ikke ta kontakt med dem. Sier til han i Australia at vi må endre på ting, vi kan ikke fortsette å være sammen nå som jeg skal bo i Norge. Nå som jeg skal vise meg fra min beste side på visninger og jobbintervju passer det jo ypperlig at jeg totalt mister troen på meg selv. Nå som jeg skal starte et nytt liv i Oslo mister jeg lysten på hele greia. 
Akkurat nå burde jeg stå opp og dusje. Jeg burde pakke ryggsekken. Jeg burde gå bort i det andre huset og pakke om esker. Jeg burde, jeg burde, jeg burde. Så jeg blir sittende i senga, med en kopp kaffe. Vil ikke, orker ikke, gidder ikke. 

Det går over. Alt går over. Jeg har doblet medisinen min, prøver å drikke vann, spiser tre måltider om dagen. Jeg klarer i det minste de små tingene, noe som betyr at det ikke helt jævelig. Varsellampa er når jeg slutter å ta medisinen min og slutter å ta vare på meg selv. Vi er ikke der. Dette går over. Alt går over. Så er det bare å holde fast og ta vare på seg selv til depresjonen slipper taket. 

onsdag 3. august 2016

Velkommen hjem

Så jeg landet uten bagasje, uten medisiner, med førti i feber og uten stemme. Det går fint, tenkte jeg. Dagen etter innså jeg at det ikke gikk fint i det hele tatt. Jeg var i Norge i mindre enn et døgn før jeg måtte på legevakta. Halsbetennelse og resept på anti-depressiva. På veien ut tråkket jeg i en skikkelig stor tyggisklyse på busstoppet. Velkommen hjem, for faen.



Etter det har det heldigvis tatt seg opp veldig. Feberen har gått ned, jeg er i stand til å snakke igjen og humøret går stadig oppover. Det hjelper at jeg har gode venner som har passet på meg, laget meg mat og sørget for at jeg drikker nok vann. Noen ganger skjønner jeg ikke helt at jeg er så heldig som har så gode venner, men jeg er utrolig takknemlig. 

Så er jeg tilbake i Oslo for første gang på et år. Det er godt og rart, men sånn er det alltid å komme hjem. Jeg har gått langs Karl Johan med bror, tatt t-banen, drukket Frydenlund og Ringnes, spist is på Aker brygge og funnet ut at det tydeligvis er Norway Cup. I morgen reiser jeg nordover for en uke, for å hilse på familien og midnattsola. Både hjertet og magen gleder seg til gode klemmer og god mat. Men det er i morgen. I dag skal jeg løpe rundt Oslo og forhåpentligvis møte venner, forhåpentligvis drikke en øl, smile i sola og kjenne på at Oslo er mitt Oslo og her skal jeg bo de neste to årene. Herregud. 

lørdag 30. juli 2016

Oslo, mitt Oslo

Så kom jeg meg endelig til Oslo. Dog uten bagasje. Den er det ingen som vet hvor er. Jeg har vært her i en time, drukket en kopp kaffe og skal straks dusje. Det er en nydelig sommerdag så jeg føler ikke at jeg kan sitte inne men jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til, heller. Kanskje jeg bare kan strø rundt i sentrum en stund. Kanskje jeg kan ta trikken til løkka og drikke en øl. Kanskje jeg kan gå en tur langs Akerselva. Kanskje jeg kan gå langs Karl Johan og mimre. Jeg vet ikke, men jeg finner helt sikkert ut av det. Oslo, nå er jeg tilbake igjen. Jeg håper vi koser oss sammen denne gangen.

torsdag 28. juli 2016

Om å miste flyet og takk gud for mamma

Tre alarmer. Ferdig pakket sekk. Alt ladet, klart, satt i stand og enkelt. Og likevel våknet jeg en time etter at flyet mitt hadde gått. Total krise, med andre ord.

Så jeg gjorde det jeg alltid gjør når det er store ting som går galt; jeg ringte mamma. Med skjelvende stemme og gråten i halsen ringte jeg mamma uten å sjekke tiden i Norge først, noe jeg burde ha gjort. Stakkars mamma måtte trøste i halvsøvne og gi meg råd klokken halv seks på morgenen. Gå og spis frokost, sa hun. Gå og spis frokost og drikk en kopp kaffe. Dette ordner vi.

Som tenåring gjorde jeg aldri det mamma sa. Konsekvent. Om mamma sa venstre ville jeg gått til høyre. Om mamma sa kom hjem, gikk jeg ut. Nå hører jeg på rådene hennes, endelig, etter tjuesyv år på denne planeten. Så jeg fant meg kaffe, dro frem laptopen og bestilte nye billetter. Jeg reiser i morgen kveld og skylder mamma veldig mye penger. Sånn er det noen ganger.

Jeg er så sint på meg selv. At det går ann. Tre alarmer! Hva er det som feiler ørene mine? Hva er det som feiler kroppen min? Jeg prøver å snakke meg selv ut av det. Dette her er faktisk ikke verdens undergang. Jeg har overlevd mye, mye mer enn dette. Det er bare at dette har aldri skjedd før og dette er veldig dyrt. Jeg som hadde spart opp så lenge i Australia, jobbet ræva av meg, lange skift og sene kvelder. Også må jeg betale tilbake mamma istedenfor å kunne betale depositum på et sted å bo i Oslo. Jeg vet ikke helt hva eller hvor jeg skal gjøre av meg.

Det er selvfølgelig ikke total krise. Jeg er bare veldig, veldig skuffa. Og blakk.

lørdag 23. juli 2016

Kit som krøpling, nå også i paradiset


Hver eneste jævla gang, altså. Minst et par ganger i året. Jeg og de helvetes beina mine som aldri vil være stødige, alltid vakler. I det minste er jeg ikke alene om å være skada her nede. For spesielt interesserte har vi Dave med et infisert sår på venstre benet og en ny kuttskade på det høyre, Doug i midten har en betennelse i beinet fordi han har trent for mye og jeg har vært å tryna på motorsykkel og har derfor et brannsår på leggen. Nå har jeg i tillegg fått et slags tropisk utslett på armene og lårene. Allergisk reaksjon sa de på klinikken. Jaja, sa jeg. Så nå spiser jeg tre tabletter hver morgen og må smøre meg inn med solkrem, anti mygg-satan og hydrokortison. Jeg tar det med et smil, jeg er fremdeles i paradiset Koh Rong. Frem til i morgen. Da er det tilbake til Shitsville for et par timer og deretter til Siem Reap. Så må jeg finne meg ut fly ut herfra. Det ser ut som det billigste faktisk er å ta nattbussen til Bangkok og fly derfra. Men i kveld er jeg fremdeles på Koh Rong og takk gud for det.


torsdag 21. juli 2016

Jeg spør meg selv ofte om hvor langt hjerte mitt kan strekke seg. Svaret er alltid litt til. Bare enda litt til.

søndag 17. juli 2016

You can check out any time you like but you can never leave

Paradiset finnes. Koh Rong er en øy utenfor Sihanouville og det ser ut som et postkort. Hvite strender, bungalows, jungel, små barn som leker på stranden. Jeg bor på et hostell som koster fem dollar om natta, gratis kaffe og frokost inkludert. I morgen skal jeg snorkle og se på plankton, men i dag skal jeg ligge på stranda. Herregud, for et liv altså. Jeg er faktisk glad for at jeg kom inn på universitetet i Oslo, for hvis ikke hadde jeg sikkert bare blitt her for alltid. Det er mange som har endt opp med jobb og et liv her, selv om de bare skulle være her i fem dager. Jeg planla fem dager, men det kan fort bli ti. Jeg tror det er verdt det. Når livet føles så bra, er det verdt det.

torsdag 14. juli 2016

Gjennom Pakse og Champasak på motorsykkel, juni

Pakse er en søvnig by noen timer sør fra hovedstaden i Laos, Vientiane. Akkurat hvor mange timer vet jeg ikke, for jeg sovna omtrent når vi begynte å kjøre og våknet når vi parkerte i Pakse. Veien ditt er dog full av hull og noen infernalske svinger, for såpass fikk jeg med meg. Jeg våknet et par ganger på bussen fordi kroppen ikke lenger hadde kontakt med madrassen på bussen. Sleeper bus er forresten noe av det beste i verden, så lenge du ikke må dele med en fremmed. En av de jeg reiste med hadde uflaks og havnet sammen med noen hun aldri hadde møtt før, så hun spurte veldig pent om hun kunne dele med meg istedenfor. Jeg sa selvfølgelig ja, ga henne en pute og la meg godt til rette. Madrassene på sleeper bussene er forøvrig greie så lenge du er under 170, så jeg hadde et par centimeter med bøyde knær men herregud så glad jeg er for at jeg ikke er høyere. Vi kom til Pakse tidlig på morgenen, fant et gjestehus og sjekket inn. Der traff vi franske Caroline, som jeg kom veldig godt overens med. Caroline og jeg endte med å reise sammen de neste to dagene, på motorsykkel gjennom Boleuvan platået og Champasak. Det var faktisk sånn jeg lærte å kjøre selv, dog var jeg også smart nok til å innse at selv om jeg kunne bruke girene og svinge så var jeg ikke nødvendigvis god nok til en lang kjøretur. Så jeg satt bakpå og Caroline kjørte. Håret hennes pisket meg i ansiktet mens vi raste nedover motorveien i Pakse, på vei mot fjellene og kaffeplantasjene. Vi stoppet ved to av dem, og flere fossefall på veien. Jeg lo høyt flere ganger, av ren og skjær livsglede. Caroline har kjørt i mange år, både i Frankrike og gjennom Kambodsja og Vietnam så jeg stolte på at hun visste hva hun drev med. Vi stoppet på en liten øy og Caroline viste meg hvordan jeg skulle håndtere sykkelen. Hun tilbydde seg å sitte bakpå så jeg kunne få mer erfaring, men jeg turte ikke ta ansvar for oss begge når jeg hadde så lite erfaring selv. Så Caroline tok styringen igjen, brølte 'ang øn princess' og så kjørte vi videre. Eventyrlysten i hjertet, Lonely Planet guide i sekken og hjelmen på hodet. Gjennom Laos. På en motorsykkel.











Den første dagen var fossefall og kaffeplantasjer. Den andre dagen besøkte vi et tempel og et lokal marked. Tempelet var nydelig, og var selvfølgelig på toppen av åttehundre trappetrinn. Det var varmt og svett og jeg tror jeg drakk fire liter vann den dagen. Vi måtte ta en ferge, om du kan kalle det det, med motorsykkelen over elva. Når de sa ferge mente de visst to kanoer som var holdt sammen med noen planker og en påhengsmotor. Caroline, motorsykkelen og jeg kom oss trygt over og så skulle vi til markedet for å spise lunsj. Der var vi dagens turistattraksjon og vi ble fortalt at enkelte aldri hadde sett hvite mennesker før. Vi tok ingen bilder fra markedet, for det var tydelig at vi var uglesett. "Fallang" ropte de når vi kom inn. Utlending. Vi tasset rundt i tjue minutter, kjøpte oss lunsj som var kokosnøttmasse og mel med honning, som har blitt frityrstekt. Så usunt, så utrolig godt. 












Eventyret i Pakse varte i tre dager. God kaffe, god mat og gode folk. Deretter dro jeg til Si Phan Don, men det har jeg allerede skrevet så mye om at jeg må slutte snart. Men Shangri La, altså. Samtidig, bare det å reise betyr så mye. Det betyr som oftest at jeg har det bedre.

onsdag 13. juli 2016

Fra Shitsville til Oslo

Sihanoukville viste seg til å være litt paradis, litt Shitsville. Naturen her er fantastisk, men selve byen er noe annet. Det er innkastere på restauranter og barer, hotell og kasino. Små barn løper rundt og selger armbånd, både de eldre og de yngre ligger slengt rundt på stranda, enten i ferd med å bli fulle eller i ferd med å bli edrue. Jeg har vært her i tre dager og det holder. Så i dag setter jeg nesa mot Koh Rong, som er en øy ute i havgapet. Jeg håper på vær som gjør at jeg kan svømme og at det er varmt vann i Bungalowen jeg har booket. Jeg håper også at jeg har nok penger, for det er ikke mulig å ta ut penger på øya. Sånn er livet. Etter Koh Rong er planen å reise til Battambang og deretter Siem Reap.


Så blir det et fly til Oslo. Jeg skal vist bli Osloborger igjen, jeg har kommet inn på universitetet, masterprogram i gender studies. Jeg både gleder og gruer meg, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det for å være ærlig. Akkurat nå er jeg fremdeles på ferie, og jeg vil så gjerne klare å slappe av litt før jeg tar fatt på studier igjen. At jeg må finne et sted å bo, finne en jobb, søke om stipend og lån, kjøpe pensum og flytte til Norge igjen orker jeg ikke å tenke på enda. Akkurat nå er det viktigste i verden å ligge på en sandstrand og drikke mango shakes.

søndag 10. juli 2016

Shangri La, Si Phan Don, Don Det, Laos




Jeg ville egentlig legge opp disse bildene mye tidligere, men internet her nede er jo litt så som så. Uansett, Shangri La var akkurat det paradiset jeg trengte. Det var et lite tre som vokste inne på rommet mitt, katter som ville ha kos, mennesker som ga meg plass og så mye mat jeg ville spise. Det gjorde så godt for sjela, så godt for psyken. Det var en liten strand i nærheten hvor ingen andre var, og jeg satt under et tre og leste i boken min i flere timer. Jeg vet at dette stedet er en plass jeg kommer til å savne for livet og et fristed jeg gjerne vil komme tilbake til. Shangri La i mitt hjerte, altså.









Nå er jeg i Kambodsja og her regner det i bøtter og spann. Det er egentlig greit det også, det er god kaffe her og maten er billig. I morgen reiser jeg til Sihanoukville, eller Shitsville som det heter blant expat's i området. Planen er å være der i to dager før jeg finner meg en liten øy et sted, aller helst med flere hengekøyer og fine katter som vil ha kos. 

lørdag 9. juli 2016

Om media og rasisme, om seksuelle overgrep og egne erfaringer. Eller, Kit er sint fordi hun har lest avisa igjen.

Først av alt; i dag skriver jeg om vanskelige ting som ikke nødvendigvis er lett å lese. Dette innlegget handler om seksuelle overgrep og rasisme, og jeg forstår det om du heller vil komme tilbake en annen dag. Gudene vet at jeg selv har styrt unna blogg- og avisinnlegg som dette etter min egen erfaring. Man trenger det noen ganger. Å ikke måtte tenke på det som har vært jævelig og vondt her i livet. Jeg vil egentlig ikke skrive om det heller, men i dag ser jeg ingen vei utenom. Fordi jeg er sint og oppgitt og har sett meg lei på norsk media og hvordan vi i Norge generelt snakker om og behandler asylsøkere og overgrep mot kvinner, spesielt i kombinasjon.

For det andre; les dette innlegget av Gunnar Tjomlid først. Det er langt, men det er nødvendig. Tjomlid er veldig flink til å redegjøre for fakta og farer ved stigmatisering, og han bruker gode kilder samt rasjonell tankegang når han skriver. Les, les, les.

For det tredje, og dette er det jeg vil si; seksuelle overgrep begått av menn mot kvinner handler ikke om hudfarge, religion, en spesiell kultur, eller alder. Det handler om makt. Og det er et par ting jeg jeg gjerne vil snakke om når det gjelder disse tingene. Det handler om hvordan, og når, vi snakker om seksuelle overgrep mot kvinner. Det er selvfølgelig også menn som opplever seksuelle overgrep, men dette er en kommentar til mediabildet vi har i Norge akkurat nå og der snakkes dette dessverre ikke om. Det er utrolig trist, fordi menn som opplever overgrep ikke får hjelp og fordi vi fremdeles har hardt for å tro at disse tingene faktisk skjer. Det vi heller snakker om er alle disse enslige mindreårige asylsøkerne, eller alle innvandrerne (som forøvrig også betyr svensker, dansker, amerikanere og engelskmenn men det pleier vi glatt å glemme, vi mener tross alt de der innvandrerne som ikke ser ut som oss) som begår disse fryktelige overgrepene. Her håper jeg at du allerede har lest artikkelen til Tjomlid og at du innen nå vet at disse overgrepene er i desidert mindretall i forhold til overgrep begått av nordmenn.

Vi sier at det handler om et kulturproblem og det er helt sant, men det handler ikke om kulturer fra midtøsten eller Afrika, det handler om en verdensomspennende kultur hvor kvinner blir ledd av, sett på som det svakere kjønn, mishandlet og behandlet som eiendom. Og nordmenn er virkelig ikke noe stjerneeksempel i boka. For jeg har aldri blitt voldtatt av en asylsøker. Jeg har aldri blitt voldtatt en fremmed mann som akkurat har kommet til Norge og som ikke kan språket eller som ikke forstår forskjellen på samtykke og voldtekt. Alle de som har voldtatt meg snakket norsk. Han som voldtok meg i Australia var en hvit, blåøyd og blond nordmann, fra et 'well to do' område i Norge. Jeg har blitt tafset på flere ganger i Norge enn jeg kan telle, men det er to som definitivt skiller seg ut. Den ene var en hvit norsk mann som hadde en relativt høy stilling på hotellet jeg jobbet på. Han var gift og hadde barn, men ville likevel at jeg skulle sitte på fanget hans. Han kløp meg både i rumpa og brystet i løpet av en personalfest. En annen var sjefen min i en bar jeg jobbet på. Han er også en hvit nordmann som var gift med barn. Han presset hånden sin ned i underlivet mitt og jeg var så sjokkskadet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg forlot lokalet så fort jeg kunne og dro hjem og gråt. Der og da tenkte jeg at det er ikke vits i å gjøre noe annet, for det er jo ingen som tror på oss uansett. Vi har en forferdelig statistikk i Norge når det kommer til hvordan vi behandler voldtekter og overgrep mot kvinner, noe Tjomlid har snakket om tidligere og som også har blitt påpekt om igjen og om igjen, til det uendelige. Vi snakker om å kaste ut innvandrere, disse farlige asylsøkerne som begår overgrep mot kvinner, men når Radioresepsjonen omtaler Sophie Elise som en knulledukke, så ler vi. Snakk om kvinnefiendtlig kultur. Når nordmenn voldtar er det noe annet, det var en fest, det var alkohol, det var visst ikke så lett å vite rett eller galt. Når menn som ikke er hvite snakker til hvite damer på byen så ser vi stygt på dem og sier at de bare er ute etter en ting, men russegutter får stort sett gå fri, sammen med andre norske menn, når de tafser på byen, når de seksuelt trakasserer damer, når de voldtar. Men gud forby at noen andre skal få gjøre det samme mot de norske damene. Norske menn skal ha monopol på å overgripe, for norske kvinner tilhører norske menn. Men som jeg sa, alle de som har voldtatt meg har kalt Norge for sitt hjem og snakket norsk. Jeg er så ufattelig lei av hvite norske menn som skal dytte problemet som heter 'vold mot kvinner' foran seg som en unnskyldning og begrunnelse for rasisme mens de selv sitter å klør seg på ølmagen sin og gjør fint lite for norske kvinner generelt. Snakker du høyt om voldteksproblematikk i Norge og sier at det handler om norske menn hyles det 'ikke alle menn!!!' før du får telt til tre og hele debatten er avsporet. Om problemet er vold mot kvinner så skulle man jo trodd at norske kvinner ble tatt seriøst når de snakker om cat calling, når de snakker om kompiser på fest som tafser på dem, når de snakker om presset fra unge norske menn om å ligge med dem. Man skulle jo ha trodd at om vi var bekymret for norske kvinners sikkerhet så hadde vi snakket om de norske mennene som voldtar dem, ettersom det er innenfor denne demografien de fleste voldtekter faktisk skjer. Man kunne tenke seg at norske menn ville snakket med hverandre, med sine venner og familiemedlemmer, om hvordan man kan stoppe dette problemet. Istedenfor hører vi på Erik og Kriss som snakker om ølbriller og damer feite som låvedører som de knuller over en lav sko, vi sier at et fotballag ble voldtatt istedenfor overvunnet, og vi sier at gutter er gutter, de kan ikke kontrollere seg når de ser damer.

Som bringer meg over til et annet poeng om kultur. Nå har jeg reist rundt i Asia i snart syv uker. Jeg har vært i by og bygd, jungel og bar. Jeg har vært edru og full, totalt omringet av menn som alle er sterkere enn meg og som lett kunne ha brutt meg i bakken. Men lo and behold, gjett hvem som faen ikke har blitt cat called en eneste gang? Jo nettopp. I Australia, det landet hvor det er helt jævelig å søke asyl og et land som enkelte i Norge mener vi skal se opp til, var dette en ukentlig irritasjon. På det verste var det to ganger om dagen, og attpåtil innenfor en halvtimes tidsrom. Og dette var ikke disse farlige mørke mennene, dette var hvite Australske menn som kjørte forbi i bilene sine eller satt på et gatehjørne. For to år siden var det så vitterlig en hvit norsk mann, tidligere kompis, som sto og skreik meg opp i trynet fordi jeg ikke ville ligge med ham. Han ropte og kalte meg skjellsord i to timer mens jeg satt og gråt på kanten av sofaen. Han er fremdeles en del av vennegjengen min i Norge, som selvfølgelig er relativt kleint og tidvis skuffende. Men man må jo forstå at han sikkert ikke mente noe galt, han er jo tross alt oppdratt etter norske verdier. Noe som får meg til å le til jeg griner, for disse norske verdiene er faktisk ikke noe særlig å hige etter. Her, i Laos, Vietnam og Kambodsja, har jeg ikke blitt klådd på en eneste gang. Det eneste de roper etter meg på gata er 'tuk tuk' eller 'you need taxi, madam?'. Her er det ingen som har presset meg opp etter veggen og stukket hånden sin ned i underlivet mitt. Det er ingen som prøver å sjekke meg opp på byen, annet enn andre backpackere. Om jeg viser hud her nede, noe jeg sjeldent gjør, så ser de lokale mennene en annen vei. Det er ingen biler som tuter på meg, det er ingen fulle menn som kommer opp til meg og vil overtale meg til å bli med dem hjem. Og herregud for en befrielse det er.

Om vi er så bekymret for de norske kvinnene og hvorvidt de opplever vold, så ser jeg helst at norske menn leverer inn ballene sine. Jeg vil heller ha et land befolket med modige mennesker som har forsøkt på sitt beste å beskytte familien sin mot vold, som er villige til å gi opp alt av eiendeler for å komme seg til et bedre liv. Det jeg ikke vil ha er norske menn som peker finger mot en stor gruppe uskyldige mens de oppfører seg som dritt mot damer verden over og samtidig bruker kvinner som skyts i kampen mot innvandring. Det er pill råttent, falskt spill og selvmotsigelser på det groveste. Det har verken vi, eller dere, fortjent.

Også spør folk om hvorfor jeg ikke vil hjem.

onsdag 6. juli 2016

Når jeg nå begynte å komme over å være psyk, ble jeg selvfølgelig skikkelig syk istedenfor, av typen magevirus. Jeg skal spare dere for detaljene, men morsomt er det altså ikke. At jeg skulle få mensen samtidig er en selvfølge. Jeg klarer ikke spise særlig som begynner å bli et problem, men samtidig gjør det så vondt å spise at jeg fremdeles ikke helt orker. Om vi nå legger til en fem timer på en iskald buss med fremmede mennesker og feberdrømmer så har vi gårsdagen i et nøtteskall. I dag er jeg i form til fint lite og tipper at det blir en liten tur ut for å finne mat jeg orker å spise (brød, suppe, vann) og deretter tilbake til senga med en sesong Outlander. Kroppen har bestemt at eventyrene må vente og her er det bare å høre etter. Jeg vet tross alt selv hvor forbanna sta jeg kan være og denne kampen vinner jeg ikke.

mandag 4. juli 2016

Tre minutters oppdatering fra baren i hostellet.

Phnom Penh er hektisk og støvete, skitten men vakker. Det er et helt annet liv enn på Don Det, den lille øya i sør i Laos. Der leste jeg bøker og så Mekong renne forbi. Her tar jeg motto taxi igjen, hopper bakpå en moped og kjenner vinden i ansiktet og dødsangsten kile i magen. Folk roper og skråler, tilbyr frukt og øl, fotball på storskjerm skriker de, kald øl, kaldest i byen! Gradestokken viser ofte tretti, avbrutt av en og annen regnstorm. Trafikken er omtrent som Vietnam, men det er flere biler og mindre mopeder, som faktisk gjør det tryggere. Trafikklys er fremdeles litt hipp som happ og jeg forstår ikke hvordan jeg ikke har blitt påkjørt enda. Jeg har gått meg bort minst fire ganger, ikke minst da jeg ville gå fra det sentrale markedet og til hostellet. Alt så likt ut og stedsansen forsvant i heten. Phnom Penh er absolutt en interessant by men jeg kunne ikke bodd her. I morgen reiser jeg til Kampot, og etter det vet jeg ikke. Vi får se.

torsdag 30. juni 2016

Don't lose yourself



Selv om jeg ikke er i ferd med å miste meg selv. Noen ganger føles det som om meg selv er det eneste jeg har igjen, det eneste jeg ikke har mistet. Thomas Dybdahl synger og jeg kjenner at hjertet både er sårt og sterkt samtidig. Jeg tar begge følelsene med meg, vet at jeg kan reise meg men også at jeg ikke har det travelt. Jeg trenger ikke pushe meg selv videre, jeg trenger ikke klamre meg fast i noe. Jeg kan ta tiden jeg trenger til å få meg selv på beina, jeg har endelig tid til å la meg selv få være i fred og i ro, Så jeg lar Thomas Dybdahl synge om alt som gjør vondt mens jeg ser kattene jage sommerfugler og lar hjerte gro. Dette er bedre.

onsdag 29. juni 2016

One pack of Jonnie Greens and valium, please

Det som er veldig greit med å være psyk i Laos er at når jeg våkner med hodet fullt av mareritt og flashbacks, kan jeg stikke ned på minimart og kjøpe meg et brett valium. Etterpå kan jeg sitte stille eller gå en sakte tur mens pusten, hodet og hjertet finner rytmen igjen. Det går over. Alt går over og nå skal jeg straks forlate dette stedet, også. Så får vi håpe at fire valium er nok for resten av reisa og at en vakker dag vil fire valium være nok for resten av livet. Enn så lenge priser jeg meg lykkelig for å være et sted hvor det er lettere å ta vare på meg selv.

tirsdag 28. juni 2016

Home is where you can relax

" So when are you leaving Don Det?"
"I'm not sure yet. In a day or two. Maybe three".


fredag 24. juni 2016

Shangri la

Si Phan Don, sørenden av Don Det. Et lite sted med tre rom og meg som den eneste gjesten. To hunder og tre katter. Stillhet. Ro. Det er dette jeg har lett etter. Et spartansk rom, rett ved Mekong. En hengekøye, kaffe og endelig roen til å lese en bok. Billig mat men dyr øl. Det er greit, jeg drikker mest vann uansett. Jungel rundt oss, lange kvelder med kortspill. Oss tre, de to som driver stedet, og meg. Et fristed hvor jeg ikke lenger trenger å tenke på andre, eller noen, eller noe i det hele tatt. Senkede skuldre. Langt unna fulle og rusa backpackere. Her er det ingen som roper cheers eller kaster opp på seg selv. Her er det ingen som spør om armene mine. Her er det ingen som trenger meg, ingen som forstyrrer meg, ingen jeg trenger å ta vare på eller hensyn til. Her er det bare meg og friheten. Her kan jeg endelig klare å slappe av, med en katt på fanget og lyden av elva som renner forbi. Jeg har trengt dette så lenge og jeg vet at jeg ikke vil dra herfra, selv om det selvfølgelig må skje. Visumet mitt går ut om seks dager og da reiser jeg videre til Kambodsja. Men nå, enn så lenge, bor jeg på Shangri La og nyter det å være levende.

tirsdag 21. juni 2016

Om å ikke ville hjem etter å ha lest avisa

Det er klart jeg gleder meg til å komme hjem til venner og familie. Det er klart jeg gleder meg til Firkløver sjokolade, nøkkel ost og knekkebrød. Det er klart jeg gleder meg til norsk natur, ordentlig jul med snø og nordlys. Det jeg dog ikke gleder meg til, er nordmenn.

Jeg vil faen ikke hjem. Det var ikke bedre i Australia, men da var det ihvertfall ikke mine egne. Det er liksom lettere når det ikke er dine idioter som løper rundt i media og sprer rasisme. Det er lettere å tenke at det gjelder ikke meg, når det er en annen kultur i et annet land. Det er lettere når det er noen andre sin regjering som er umenneskelige. Vi har jo alltid vært trygge Norge. Kjempet for menneskerettigheter, vært imot krig (stort sett), satt et eksempel med likekjønnet ekteskap og vært de stille, rolige, flinke barna i klassen. Sånn er det ikke nå lenger. Kanskje jeg har blitt eldre, kanskje Norge har endra seg. Uansett hva det er, så kjenner jeg at det frister ikke å komme hjem lenger. Etter ti minutter på forsiden av Aftenposten vil jeg egentlig ikke være norsk lenger, i det hele tatt. Jeg ser på hvordan vi behandler flyktninger, hvem sine meninger om kjønn vi trykker i avisa (halla misjonssambandet, hold kjeft, takk), at noen vil boikotte en butikk som har laget bunad til en dame med hijab, hele helvetes FrP og minst halve Høyre. Jeg er så lei. Jeg ser hva vi skriver om, hva vi bryr oss om, og hvordan vi skriver om det. Mannfolk som ikke er kåte på konene sine lenger fordi de har gått opp i vekt er mer viktig enn at flyktningeleirer blir stengt og at folk ikke har noe sted å gå til. Magnus Carlsen er viktigere enn at regjeringen vår har brutt grunnloven. Sport er viktigere enn demokratiet. Jeg er så ferdig med trange og trangsynte lille Norge. Det var jo derfor jeg flyttet ut derfra. Fordi jeg ble gal av det.

Ærlig talt lurer jeg tidvis på om det finnes noe sted i verden som ikke kommer til å drive meg til vannvidd til slutt. Om det kanskje bare er meg som ikke fikser verden eller samfunnene. At kanskje jeg må senke krava eller klare å tenke på noe annet. Samtidig så vet jeg jo at det ikke er sånn. Det blir aldri sånn at jeg kan godta dette eller slå meg til ro med det.

Og det er derfor jeg ikke vil hjem. Det er klart at det hjelper ikke med minus femten og speilglatte gater, heller, men det er noe helt annet. Isen og snøen skal jeg alltids klare. Mennesker er det verre med.

lørdag 18. juni 2016

Ser du meg nå?

Ser du meg nå?
Med vinden i ryggen, solbrent i nakken og med vannflaska i hånda, nedover gatene i Vang Vieng. Ser du meg nå?
Smilende, lykkelig, levende. Tøffere enn noen gang. Hardere enn før, mer bestemt men fremdeles full av kjærlighet.
Ser du meg nå, når jeg kjører moped langs motorveien, jeg som alltid har vært livredd for trafikk.
Jeg, som veksler mellom å være livredd og modig, jeg som kan gå fra å skjelve under dyna til å kaste meg utfor et fjell mens jeg ler hele veien til vannflata. Ser du meg nå, med det korte håret, de brune armene og de lange, løse buksene. Ser du hvordan de andre ser meg, hvordan jeg blir lagt merke til, hvordan de vil ha meg eller verdsetter meg? Ser du hva de er villige til å gjøre eller ofre for meg? Ser du meg nå, nå som jeg løper over risåkre, nå som jeg svømmer i elva, nå som jeg er sterkere enn noen sinne?
Ser du meg nå, nå som jeg har blitt voksen, med alt som det betyr, med alt som hører med, med et hav av et liv bak meg og en fremtid jeg ikke aner hva vil bringe? Ser du meg nå, nå som jeg tør å satse, nå som jeg er selvstendig, nå som jeg har bestemt meg for å leve? Selvfølgelig gjør du ikke det.

fredag 17. juni 2016

The world is my oyster, the road is my home

Jeg tror virkelig ikke at å reise kurerer depresjon. Jeg vet at det ikke er sånn det fungerer. Jeg kan bli deprimert hvor som helst, når som helst.



Heldigvis har jeg mye erfaring med det. Jeg veit at det går over. Jeg dokumenterer det. Jeg anerkjenner det, jobber med det, jobber med meg selv, og går videre. Alltid nådeløst videre. Enten med pappesken under armen eller med ryggsekken på ryggen. Det er sånn det er. Det er sånn jeg lever. Det går over og det blir bedre. Alltid.

mandag 13. juni 2016

Laos.

Fra by til jungel til bygd til by. Buss, fly, båt, bil og tuk tuk. How much to the airport? No, too much lai lai! Mat fra et gatehjørne, mat fra butikk, mat fra veikanten. Malaria tabletter og lexapro. Vann og øl. You want to try local food, very good! Hotell som sier de har wifi men som egentlig ikke har det likevel, hostel som har fått en stjerne men som viser seg å være himmelen. Sigaretter til ti kroner pakka, cashew nøtter som koster mer enn hjemme. Et folkehav i byen, ikke et ansikt å se ti minutter senere. Tiåringer som kjører moped gjennom byen, kuer og geiter i gatene. Sabaidee, which way to the bus station? Dødsstraff for dop som uansett blir solgt av hver eneste taxi sjåfør. Luftfuktighet du kan drukne i. Tretti grader, hver dag. Regnstorm, solskinn, gjørme, sand, regnbuer, tunge skyer men lette dager. Do you like Laos? Yes, very much. Fersk frukt til frokost, nuddel suppe til lunsj. Iskaffe, vann fra flaske, alltid. Kartet i hånda, lonely planet guide i sekken. Khop chai lai lai, see you soon.

tirsdag 7. juni 2016

Yoga eller øl?

Dette er reaksjonen min da jeg så prisen for en uke på et yoga resort i Laos.


Tre tusen Amerikanske dollar. For en uke. Maten inkludert er omtrent frukt, havregrøt, brød og vann. Hopp i havet sa jeg og bestilte meg en øl. Den kosta tre kroner.

mandag 6. juni 2016

Future Island - Seasons Change


"People change,
You know but some people never do
You know when people change
They gain a peace but they lose one too"

lørdag 4. juni 2016

28/05-16 Monkey Island Resort

Verden er full av vakre steder og dette er en av dem. Jeg forstår hvorfor det er på UNESCO listen.

Lykken kan være flyktig men den eksisterer like fullt.
Det viktigste når jeg kommer hjem, er å søke om terapi. Helst med Jeanne. Ting er bedre nå enn de var, men jeg vet jo hvordan dette går. Baby I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor. Jeg vet hva mørket kan gjøre. Jeg vet at selv om jeg føler meg fantastisk nå, så kan det glippe igjen. Det handler om å ha et redningsnett. Det handler om å ta forhåndsregler. Det handler om å lage seg et bedre liv. Det handler om å slutte å tenke at jeg fortjener å dø. Både på den ene og den andre måten. Når jeg kommer hjem må jeg ringe Jeanne. Fordi jeg fortjener det.

Stå opp klokken seks og bade i havet. Vannmelon og omelett til frokost. Aper som stjeler maten vår. Sandstrand, åpent hav, bungalow og øl. Aircon, mygg-nett og fire liter vann om dagen. Jeg kan jo nesten ikke tro det. At jeg er her. At dette skjer. At dette faktisk er livet mitt.

(Selvfølgelig er det noen som krangler med båt mannskapet om når lunsjen skal være. Herregud, hva folk klarer å klage og mase på)

Livet kan være et eventyr eller en klagesang. Du velger selv hva du skriver. Jeg kjenner at det nytter ikke å være sint hele tiden. Jeg kastet bort altfor mye tid på å være sint for ting som ikke kunne gjøres noe med. Nå prøver jeg å være takknemlig for det jeg har, istedenfor. Hva er det igjen, det der med forstand til å se hva som ikke kan endres, styrke for det som kan og noe med tålmodighet? Jeg tror jeg har styrken. Forstanden og tålmodigheten er det verre med.

Solbrent i nakken, sand mellom tærne, saltvann i håret. Levende og lykkelig.

fredag 3. juni 2016

Fra Australia til Vietnam

Det var både godt og vondt å skulle forlate Australia etter fire og et halvt år. Emmy og Mick fulgte meg til flyplassen og vi grein alle tre. Etter visa styret, selvfølgelig. Det er jo alltids noe med meg og disse papirene. Etter fjorårets katastrofe med visa tull gjorde jeg grundig research før jeg bestilte billetter. For de fra Norge er det slik at du kan reise til Vietnam og være der i femten dager uten å kjøpe visum. Dette var veldig vanskelig å forstå for de som jobbet på flyplassen i Melbourne. De tok meg til side og begynte å klapre på tastaturene sine. Mick sto der med den offisielle nettsiden til immigrasjonskontoret i Vietnam på telefonen, men det hjalp visst heller ikke. Det var forøvrig han som opplyste dem om at de brukte feil landskode når de søkte på visum. De trodde visst jeg var fra Island, selv om jeg hadde norsk pass. Ja ja. Vi fikk etterhvert overbevist dem om å slippe meg forbi og sjekke meg inn. Jeg klemte på de to fine menneskene som jeg allerede savner og passerte sikkerhetskontrollen. Det gikk langsomt, det var stress, og alt skulle scannes og dobbeltsjekkes. Helsikes Australia, altså. Sist jeg reiste ut derfra ble jeg også tatt til side, først i en random kontroll og deretter fordi jeg hadde et nødsvisum som var på vei til å gå ut. Det skal ikke være lett, liksom.

I Vietnam var det en helt annen historie. Flyet landet, jeg gikk til kontrollen og vakten spurte om jeg ville ha et visum. Da jeg svarte at jeg bare skulle være der i ti dager sa han ha en god dag, stemplet passet mitt og vinket meg videre. Det var ingen som satt i tollboden, det var ingen som tok meg til side. Jeg fant bagasjen min og gikk rett ut døra. Vips, så var jeg i Hanoi.

Det første som slo meg var trafikken. Herregud. Trafikklys er mer som retningslinjer og fartsgrenser finnes ikke. Kjøreretning er også litt hipp som happ. Det er mest mopeder som blir brukt, fordi de er billigere enn biler. Det er en helt sinnsvak skatt på biler, ergo; alle har en moped og alle skal på. En hel familie på en moped? Klart det! Frakte halve livet ditt på en moped? Selvsagt! Jeg så en kar kjøre gjennom byen med et skrivebord på den ene siden og en kommode på den andre. Han hadde i det minste balanse, tenkte jeg. I Hanoi er det vanlig for turister å enten ta en cyclo som er en sykkeltaxi med plass til to foran, eller en moped taxi. Sistnevnte er litt galskap men det er den kjappeste måten å komme seg rundt på. Hjelm er anbefalt, men ikke påbudt. Mange kjører med hjelm men uten å feste reima. Om du bruker cyclo eller moped taxi, så sørg for å avtale prisen før du setter deg på. Ellers kan det fort bli jævelig dyrt. Sørg også for at du har korrekt i kontanter, for du får sjeldent tilbake korrekt vekslepenger. En av sjåførene prøvde å ta penger rett ut fra lommeboken min etter en tur. Da hjalp det å være et hode høyere, snartenkt og høylydt. Jeg dro til meg lommeboka med venstrehånden og brukte den høyre til å gi han en hard dytt i brystkassa mens jeg ropte. Heldigvis kom det flere folk til. Jeg fikk ikke tilbake korrekt vekslepenger men jeg mistet i det minste ikke mer.

Hostellene jeg bodde på var egentlig ikke så mye å skryte av. I det første fungerte ikke varmtvannet, på det andre begynte de å male den andre dagen jeg var der. Jeg hadde megaflaks ettersom noen jeg kjente fra universitetet også var i byen, og de hadde leid ordentlig hotellrom med ekstra plass. Etter ti dager med dårlig søvn, syltynne madrasser, kaldt vann og malingslukt var det himmelen selv å få komme til et hotell hvor noen bar sekken min for meg, store senger, og god frokost. Vi hadde to tv'er og jeg så nyhetene for første gang siden jeg dro.

Mellom hostellene var jeg tre dager i Ha Long Bay. Ha Long er på UNESCO listen, men altså. Det er litt søppel her og der, som man må regne med i et hav hvor ting flyter, men det hjelper ikke at en del av de som jobber på båtene der ikke bryr seg. På en av båtene kastet de sigarettsneiper rett i havet. Det er snakk om å nedskalere turistaktiviteten fordi båtene (og turistene) bryter ned området så mye. Jeg betalte $124 USD for to netter og tre dager, inkludert et opphold på Monkey Island i en bungalow. Det var absolutt verdt pengene. Vi padlet i kayaker under Huong Luon, som er en glippe, eller en grotte om du vil, under en av øyene og inn til et fantastisk område. Det var da jeg kjente at jeg virkelig var et annet sted. Ikke bare in en fremmed by, men i et helt annet land med natur jeg aldri har sett før. Monkey Island er et lite paradis i seg selv, men det er selvfølgelig dyrere for mat og drikke enn det er andre steder. Du har jo ikke noe annet sted å gå. Jeg drakk uansett ikke så mye og hadde med meg frukt og nøtter fra Hanoi, så jeg klarte meg ganske fint. Det var visst noen andre som gikk på en smell, og det er veldig lett når du bare setter det på regninga som du ikke må betale før dagen etter.

I selve Hanoi er det et hav å ting å gjøre, men du trenger ikke så lang tid om du bare vil innom. The Water Puppet Theatre er absolutt gull, selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt. Hundretusen Vietnam Dong (trettisyv kroner) og førtifem minutter senere gikk jeg ut derifra smilende og følte at jeg faktisk hadde sett noe av Vietnam's kultur og historie. Jeg dro til Hoa Lo Prison, som er et fengsel med en unik historie. Det var sterke inntrykk men lite informasjon. På Vietnamese Women's museum derimot, var det historier, informasjon og inntrykk nok for en hel dag. Siden jeg først hadde vært på Hoa Lo, fikk jeg halv pris på billetten og gratis lydbok for kvinnemuseet. De har en hel etasje med krigshistorie for kvinnene i Vietnam. Jeg skulle virkelig ønske at vi løftet disse historiene fra når vi lærte om Vietnamkrigen på skolen. Utrolig spennende, ufattelig lærerikt og så mye respekt for de damene.

Jeg gikk også opp fem kilo på ti dager (!!) i Vietnam. Jeg spiste omtrent alt jeg kom over. Baguetter, vårruller, grillspyd fra gata, søte rispuddinger, tofu i bananblader, stekt ris, og smoothies. Jeg drakk også en god del øl og det hjelper jo ikke akkurat på livmålet. Hallo, øltårn liksom. Igjen, absolutt verdt det. Jeg ble aldri matforgifta selv om jeg spiste fra steder som aldri i verden hadde passert noen som helst kontroll.

Jeg kjøpte ikke så altfor mye i Vietnam. Et par løse bukser, en veldig lett kjole og et par shorts. Det jeg derimot brukte penger på, var å sende ting hjem til Norge. Jeg innså fort at jeg hadde tatt med meg altfor mange varme klær og sendte en god del hjem. Nå som jeg er i Laos vurderer jeg faktisk å sende hjem enda mer.

Reisen fra Vietnam til Laos tok en time. Her er det et helt annet liv. Luang Prabang er en liten by hvor ting går sakte. Trafikken er fremdeles ukontrollert, men det er mindre av den. Enn så lenge har jeg tatt livet veldig med ro og ikke gjort så altfor mye. Det blir mer turistgreier i løpet av helga, men akkurat nå har jeg det fint med å gå gjennom byen, spise god mat og se på alle menneskene som er her.

Det er et liv, dette også, og det ble bedre. Det ble faktisk bedre.

torsdag 2. juni 2016

Fra notatblokken

23/05-16 Boo Coffee, Hanoi

Er det dette som er hemmeligheten? At jeg må reise for å være lykkelig? 
Nei.. Jeg  ikke reise, men det hjelper. Hodet føles lettere. Mindre flashbacks. Jeg har ikke vær suicidal på to uker. 


Jeg tror ikke at å dra på ferie kan totalt kurere en depresjon, men å reise og å oppleve løfter det mørket sløret. Den uendelige tungheten, det  evige mørket, og alt det grumsete jævla slimet som har forgiftet hjertet i alle disse årene blir borte i alle de nye opplevelsene, luktene og smakene. Midt i alt dette positive kaoset løsner jernkloa som har holdt rundt hjertet så lenge. I alle disse sanseinntrykkene forsvinner grumset, bekymringene og det vonde. Her klarer jeg å ta et steg tilbake, la tankene og drømmene gå, godta at hjernen prosesserer alt det som har vært viktig for meg de siste årene. Jeg kan ikke kontrollere hva jeg tenker, men jeg kan til en viss grad styre hvordan jeg tenker om  det. Jeg kan la meg selv få være i fred.  

Du lever og du lærer. Det skal bli et slags liv, dette også. Bare vent, verden. Bare vent. 


lørdag 21. mai 2016

Kitty the Brave på eventyr igjen

Akkurat nå sitter jeg på flyplassen i Melbourne. Jeg har en flight til Taiwan og deretter til Vietnam. Nå skjer det. Nå skjer det faen meg. Jeg har jobba ræva av meg i et halvt år for å ha råd til dette. Jeg har slitt og jeg har skrubba møkk og jeg har grått mer enn to ganger, for å si det sånn. Men nå, endelig, endelig, endelig, nå skjer det. Nå er det meg og verden, eventyret er på andre siden av flyet, om femten timer. Jeg kan ikke tro det og jeg aner egentlig ikke hva jeg driver med. Jeg har kjøpt en billett og tre guidebøker fra Lonely Planet. Det er vel alltid litt sånn. At jeg bare hopper i det, uansett. Kryss fingrene, hele gjengen. Og fortell meg gjerne hva jeg burde gjøre i Hanoi, først av alt! Og deretter Laos og Kambodsja. For nå drar jeg. Nå drar jeg på eventyr, helt alene, og satser på det beste. Det går sikkert bra. Og gjør det ikke det, så får jeg gjøre noe annet.

torsdag 19. mai 2016

En kaotisk tankerekke om å reise og om at ting blir bedre

Thom Yorke synger this is a low flying panic attack og jeg er så enig, for dette er ikke panikk angst, dette er ikke et angstanfall med tårer og hyperventilering. Nå er det bare tre dager igjen og jeg har altfor mye å gjøre, et hav av papirarbeid, pakking, vasking, og folk jeg gjerne vil klemme en siste gang. Hjertet i halsen, håp i brystet og pusteøvelser hver fjerde time.

Jeg vet ikke hvordan det blir med blogging på reisen. Sikkert dårlig. Jeg skriver jo nesten aldri her inne uansett. Jeg vurderer å lage en instagram konto for de som vil følge med på reisa, så vi får se om det blir noe av det.

Herregud. Tre dager til avreise. Vietnam, Kambodsja og Laos. Jeg er så spent og litt redd og kjenner at det kribler i kroppen, kribler i eventyrlysten. Det er nå det skjer.

Det blir bedre. Jeg pleide å skrive om saksbehandlere, barnevern og psykiatri. Om selvskading, om å være suicidal og om å skrike ned i madrassen, med blodige armer og blåmerker på beina. Nå skriver jeg om reise, om visum, tidvis om kjærlighet og tidvis om alle de fantastiske menneskene som er i livet mitt. Det blir faktisk bedre, selv om det ikke blir som vi hadde tenkt. Og takk for det.

torsdag 5. mai 2016

Gratulerer med dagen, Trollet

I dag har verdens fineste mann bursdag og fyller 33 år.



Vi skal feire både i dag og i morgen og jeg gleder meg til å overøse han med kjærlighet. Denne fantastiske mannen som jeg aldri skriver om, men som har skrevet om livet mitt. Vi traff hverandre en kald kveld i april i fjor. I løpet av en kveld hadde vi snakket om kjønn og kjærlighet, tro og teorier, meninger vi har og meningen med det hele. Jeg har aldri før truffet en mann som jeg kan snakke så mye med, om alt. Jeg har aldri før følt meg så forstått. Vi er absolutt ikke enige om alt og herregud så herlig det er. Det siste året med Mick har vært helt utrolig. Det betyr selvfølgelig ikke at alt er perfekt hele tiden, for sånn er det jo aldri. Det hender vi er uenige om ting, det hender at vi driter oss ut og det hender at vi begge egentlig er ganske teite.



Forskjellen er hvordan vi snakker om det. Vi krangler ikke. Vi skriker ikke til hverandre. Vi roper ikke, og vi slamrer ikke med dørene. Det er ingen som går sin vei. Vi gir hverandre plass og velger å tolke alt ifra beste mening. Det gjør at det er mindre sure miner og mindre misforståelser, og mer tid til alt det som er fint. Som å utforske dette fantastiske landet og hverandre.


Bildet over er fra et sted langs Great Ocean Road. Vi kjørte motorsykkel, gikk tur langs stranda og så på sjølivet. Bildet under er tatt i the Grampians som er en nasjonalpark i Victoria. 


Det siste året har vi dratt på eventyr med telt og motorsykkel, vært på konserter og teaterforestilling. Det har vært øl i parken, late dager i sola, ost og vin, søndager med venner, gode middager og fantastiske kvelder under åpen himmel med melkeveien over oss. Jeg vet ikke hvordan livet mitt ville sett ut uten denne mannen, men jeg er veldig klar over at det ville vært et fattigere sted å være. En fattigere tilværelse. Jeg er så glad for alt vi har opplevd og alt vi har gjort det siste året. Mick får meg til å le til jeg triller ut av senga og han må løfte meg opp igjen. Og det gjør han. Hver gang. Han er den som støtter og hjelper, bryr seg og løfter. Ikke bare meg, men de han har rundt seg. Han er så raus, så mye, og samtidig så mild og så trygg. Han ler høyt men snakker rolig. Han går stille i dørene men ikke i livet. Ihvertfall ikke i livet mitt.

Gratulerer med dagen, kjæresten min. Jeg elsker deg.

torsdag 28. april 2016

Om hva som skjer fremover

Om alt bare går etter planen, noe vi vet at det aldri gjør. Det hindrer jo ikke meg i å prøve, likevel. Jeg ble jo ferdig meg studier i juni i fjor, men ville bli i Melbourne litt lenger. Også litt til. Også bare bittelitt lenger enn det igjen. Nå er det dog på tide å pakke sakene og reise videre. Jeg elsker Australia og Melbourne, menneskene som bor her og det fantastiske eventyret det er å våkne opp her, i byen som aldri er stille, i landet som aldri slutter å overraske meg. Det er ikke lett å reise fra noe av det men akkurat nå har jeg fire faner åpne; denne bloggen og tre nettsider som sammenligner priser på flybilletter. Ut fra Melbourne, inn til Hanoi i Vietnam. Deretter til Luang Prabang i Laos. I Laos blir det buss og båt nedover tror jeg, helt inn til Kambodsja. Så får vi se, da. Hvor langt jeg kommer før jeg går tom for penger. Hvor mye jeg kan pakke inn i to måneder, som er hvor lenge jeg trooor jeg kommer til å reise. Jeg vet ikke, fordi det er litt umulig å vite når man backpacker uten hjemreise billett. Det jeg vet, er at jeg gleder meg. Det jeg vet er at jeg har drømt om dette lenge og at det endelig holder på å gå seg til. Det jeg også vet er at jeg drar til Asia i monsoon perioden men det tar jeg med et smil. Får kjøpe ekstra regnjakke og være kjapp med myggsprayen. Malaria og sånt er skummelt, men det var edderkoppene i Australia også, og det har jo gått fint.


Jeg er både spent og redd. Hva om jeg går meg bort en plass i Kambodsja og blir meid ned av elefant, liksom. Hva om noen stjeler alle tingene mine? Hva om jeg drikker meg full og ikke finner hostellet mitt? Hva om jeg drukner i Mekong? Hva om jeg blir matforgifta, type Charlotte i Sex and the City? Jeg har noe som heter prepatellar bursitis, hva om det blusser opp skikkelig og jeg ikke kan gå på to uker? Hva om jeg blir skikkelig psyk der nede? Hva om jeg aldri kommer hjem? Hva om, hva om, hva om. Hva om alt går helt fint? Kanskje dette blir det beste eventyret noensinne? Kanskje jeg endelig kan senke skuldrene og slappe av? Forhåpentligvis går jo alt bra, selv om ingenting noengang går som planlagt.

Om dere har reisetips, om backpacking generelt eller om Laos, Kambodsja og Vietnam, så hyl gjerne ut. Jeg trenger alt av informasjon og advarsler, tips og triks, hele bøtteballetten fru Blom!

At jeg bare har tre uker igjen med menneske jeg elsker skal vi snakke om en annen dag når hjertet ikke er så sårt. Dette er verre enn å forlate Norge. Australia har jeg jo ingen planer om å komme tilbake til. Klemmer mottas også med takk.

fredag 15. april 2016

De små tingene som varmer så godt på en fredags morgen

Klart jeg skal flytte til Norge en gang. Klart jeg skal reise rundt i Asia først. Klart jeg skal ordne, styre, fikse og organisere. Men først skal jeg drikke kaffe i senga mens jeg leser aviser, sammen med den heiteste mannen som noen gang forlot New York. Nå er han her i Melbourne med meg, og det gjør godt, det gjør vondt, og jeg tror vi begge vet at det kommer til å gjøre enda mer vondt senere men at det er verdt det. Det er verdt savnet og tapet når vi får ha dette nå. Så jeg skal nyte det så mye jeg kan, at han er her og at det er sol og høst i Melbourne. Herfra kommer det til å gå fort, for jeg reiser snart. Men først skal jeg drikke litt mer kaffe, surre litt mer på nett og kline med en to meter høy rockestjerne som ligger her i senga ved siden av meg. Det er absolutt et liv, dette også.


onsdag 13. april 2016

Frøken Flyttefot

Kaffe, søknader, visum og flybilletter. Planlegging, organisering og hyper ventilering. Liste etter liste etter liste. Små tårer, store smil. Sommerfugler blanda med is i magen. Fire uker til avreise. Alt er bare galskap men denne typen galskap kan jeg håndtere. Jeg er tross alt dronninga av flyttelass.

tirsdag 22. mars 2016

It's times like these you learn to live again

Vannflaska i veska, tøy sko på beina og solkrem på nesa. Foo Fighters på ørene, gjennom byen med trikk og tog. Sommerfugler i magen, mot i brystet og håp i hjertet. It's times like these you learn to love again. Selv etter alt som gjorde vondt. Selv etter psykiatrien og barnevernet, etter volden og voldtektene, etter et liv som ikke henger på greip. Jeg skal elske og leve, etter dette også.


mandag 14. mars 2016

En tre minutters tankerekke med en kopp kaffe og melkesjokolade.

Jeg har søkt på en mastergrad i Oslo og jeg er livredd for både å komme inn og å ikke gjøre det. Jeg er usikker på om jeg er klar til å flytte hjem igjen og utrolig klar over hva norsk vinter kan gjøre med meg. Jeg får ikke svar før om tre evigheter og før det kommer noe til å gå galt. Ikke for å være pessimist men jeg har tross alt lang historie med dette. Å være et papir, en søknad, en liten brikke i det store offentlige systemet og systemet og jeg kommer ikke overens. Mens jeg venter på svaret, eller døden, prøver jeg å spare penger så jeg kan reise rundt Australia. Jeg har en slags galskap plan om å kjøpe en varebil og bare hit the road. Det går litt dårlig så langt. Jeg besto teoriprøven men jeg har ikke hatt en eneste kjøretime og sa opp den gamle jobben for en stund siden. Da gikk det hard av sparepengene gitt, så nå må jeg starte fra scratch. Heldigvis er det noe jeg har lang og variert erfaring med. Så da burde det vel gå greit å flytte hjem igjen, også.

Alt burde egentlig gå greit, og gjør det ikke det så får jeg gjøre noe annet.