torsdag 26. november 2015

Pang! - Walking in the sun




Cried enough tears to know
This feeling called a smile
Been walking in the dark, long enough to know
I finally see the light
I've been running long enough to know
When I finally won
Even a blind man can tell
When he's walking in the sun
Walking in the sun 

mandag 23. november 2015

Du skal ikke sove bort sommernatta

Om en uke er det offisielt sommer i Australia. Om en uke er vi faktisk i desember. Dette året har omtrent bare vært galskap og kaos og jeg er veldig klar for en (forhåpentligvis) fin sommer og et bedre år enn dette. Jeg har ikke helt gitt opp på 2015 enda. Planen er å sørge for at den siste måneden i år blir bedre enn de elleve første. Jeg fyller timeplanen med lunsj dater med venner, turer til stranda, kjekke menn og jul med Emmy. Så krysser vi fingrene for at det ikke blir flere katastrofer i år og at den Australske sommeren har gode overraskelser og et godt soundtrack. Som disse to, for eksempel.



lørdag 21. november 2015

Get back, never get back too soon

Det er vår i Melbourne og det er vår i hjertet og jeg løper gatelangs igjen, gjennom Coburg og Brunswick, ned Sydney road med The Rubens på ørene, det kiler i magen og nedover ryggraden og jeg der jeg skal være i verden og det føles endelig endelig endelig godt å være levende igjen.



lørdag 14. november 2015

JEG HAR FÅTT VISUM OG KAN REISE TILBAKE TIL AUSTRALIA

Endelig!! Beskjeden kom i går og jeg lo og gråt om hverandre og skalv så mye at jeg måtte legge fra meg laptopen. Det er nok den beste beskjeden jeg har fått i hele år. Jeg feiret med en flaske champagne på stranda, en god middag og en drink eller tre for mye. I dag har jeg måttet holde senga, for å si det sånn. Men herregud, endelig, endelig, endelig har jeg fått et visum! Jeg har styrt med det her siden august og det har gått meg så utrolig på nervene. Jeg reiser tilbake til Melbourne allerede på tirsdag så her går det fort unna. Det aller første jeg skal gjøre er å klemme på de jeg bor med. Deretter skal jeg slenge meg ned i min egen seng med en lukket dør bak meg og være helt alene i et rom, i mer enn tyve minutter, for første gang på en måned. Herregud.


onsdag 4. november 2015

Menn i mørket

Det er enda en sen natt på hostellet. Jeg ligger i senga og vrir meg i to timer før jeg gir opp. Drar på meg jeans og en genser, snører skoene og tar på meg jakka. Ute regner det lett og vinden rufser til håret mitt. Jeg går på måfå rundt i byen i mørket. Tenner en røyk, stopper i en park. Tenker for meg selv at Auckland er et helt greit sted. Jeg er på vei opp mot universitetet når jeg legger merke til ham. Han som går bak meg. Det er jo ingen grunn til å være redd men jeg krysser veien likevel. Går videre opp veien og smiler av meg selv som er så paranoid. Kaster et blikk bakover og tenker at han skal vel bare hjem eller et sted som ikke har noe med meg å gjøre. Men nå er vi på samme siden av gata igjen. Det er en tilfeldighet, tenker jeg, men lenger oppe krysser jeg gata igjen. Går mot Symonds street som er godt opplyst. Det er bare en tilfeldighet at han krysset gata, han også. Frem til han gjør det igjen. Nå banker hjertet hardt i brystkassa og jeg ransaker hukommelsen for trygge steder å gå. Fisker opp telefonen fra lomma og trykker 000, holder telefonen hardt i hånda, bare sånn i tilfelle. Den tredje gangen vi begge krysser veien har jeg fått nok. Jeg bryter ut i en slags lett jogging ned mot sentrum igjen og ser en Starbucks lenger nede i gata. Kaster blikket bakover igjen men nå er han borte. Det er da jeg innser at menn i mørket er som edderkopper; det skumleste er ikke å se dem. Det skumleste er når du først ser dem og deretter ikke vet hvor de er lengre.

tirsdag 3. november 2015

KRYSS FINGRENE FOR VISUM, VÆR SÅ SNILL

Jeg skulle egentlig vente med å søke visum til jeg visste at jeg hadde råd til det, men det blir for dumt. Så jeg tok pengene fra sparekassa og satser på en kjapp behandling av søknaden istedenfor. Så får jeg heller finne på noe magisk fra søndag av, for etter det har jeg ikke et hostell å bo på lenger. Det får bare være. Jeg kan ikke leve i usikkerheten lenger. Dette limbo opplegget hvor jeg ikke vet hva som skal skje med livet mitt driver meg til vannvidd. Bokstavelig talt. Jeg innså ikke hvor ille det var før jeg knakk skikkelig sammen på mandag og kollapset i senga klokken tre på ettermiddagen. Jeg har ikke vært så psyk på lenge og det er utrolig frustrerende. Jeg skjønner det jo og det gir mening. Livet mitt er usikkert, så jeg føler meg usikker, og det trigger en hel haug av PTSD drit som jeg aldri hadde trodd jeg måtte hanskes med igjen. En hverdag med flashbacks er en hverdag som utmatter meg. Denne delen av livet vil jeg ikke se i reprise, men jeg gjør det femti ganger om dagen likevel. Uansett, nå håper jeg bare at de behandler søknaden fort som svint så jeg kan komme meg tilbake til Australia og en hverdag som gir mening igjen.

Så vær så snill. Kryss fingrene for meg. Jeg trenger dette visumet.

søndag 1. november 2015

Ingenting er evig

Ingenting er evig. Ikke lykken, ikke depresjonen, ikke blåmerkene og ikke bakfylla. Ingenting er evig. Ikke du, ikke jeg, ikke minnene våre eller det vi har. Ingenting er evig. Ikke kaffen, ikke solskinnet, ikke rødvinen, ikke regnet. Ingenting er evig. Ikke musikken, ikke dagen, ikke livet og ikke dette. Du skal ta med deg dette. Du skal huske at du lever. Du skal huske at du er.


Ting som var fint med Auckland i går:

God kaffe
Solskinn
Fine menn med skjegg som spiller gitar
Smilende folk som vasker bilruter ved lyskryssene
Barn som har kledd seg ut til Halloween
Lukta fra havet