lørdag 31. oktober 2015

So what do you say to depression?

Not. Today. Mother. Fucker.



Det er klart det er lett å bli liggende. Det er enklere å trekke dyna tettere rundt skuldrene, snu hodet ned i puta og tenke at alt kan vente. Jeg skal jo ingenting, uansett. Men jeg vet hvor dette går. Jeg vet hvordan dette ender og det er ikke med eventyr og latterkramper. Ingenting positivt skjer på denne måten. Jeg oppdager ikke mer av dette landet fra rommet mitt. Det blir ikke eventyr av å ligge i senga og se på Netflix. Verden tar meg ikke med storm fra et rom med fire vegger og svettelukt. Det trenger ikke være en tur til Hobbiton, for det har jeg ikke råd til uansett. Det trenger ikke være ferga til Waiheke eller Rangitoto. Det trenger ikke være stort, men akkurat nå, akkurat dette, er faktisk ingenting. Det var ikke det vi ble enige om. Det er ikke sånn det skal være. Drikk opp kaffen. Samle sammen kroppen. Du trenger ikke smile men pust med magen. Gå videre. Eventyrene er rett over dørstokken. Nå reiser vi oss igjen. Kom igjen. Nå går vi.

torsdag 29. oktober 2015

En usammenhengende tankerekke på ti minutter fra et grått bygg i Auckland.

Kom. Igjen. Hjertet.

Jeg går gjennom alt jeg har gjort før. Alt jeg har overkommet, alt jeg har funnet styrke i, alt som har gjort meg til den jeg er. Jeg trekker skuldrene bakover, løfter hodet og skyter haka utover. Retter opp ryggraden, samler kreftene, samler sammen hele meg, og tørker tårene. Jeg har ikke tid til dette selv om jeg har all tid i hele verden. Jeg har så mye tid at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Ikke får jeg gjort så mye heller, jeg er stuck i Aukland uten noe særlig penger og det jeg har skal jeg bruke på visumsøknaden. Jeg lever i et vakuum mens de store avgjørelsene i livet mitt blir tatt av mennesker jeg aldri har sett og aldri kommer til å møte. Det er som å være femten igjen og det er tidvis helt jævelig. Jeg vet at ting kunne vært verre. Jeg vet så inderlig, utrolig godt at dette nesten er et luksusproblem. Når det kommer til folk som må flytte ut av land av forskjellige grunner sitter jeg på toppen av kransekaka med et pass fra Norge og en familie som faktisk kan hjelpe meg hjem om alt går til helvete. Andre mennesker rømme fra sine egne hjem som de aldri ville forlate i første omgang. Jeg føler meg både frustrert og privilegert samtidig. Det hender det er vanskelig å navigere kaoset i hodet, kontrastene som oppstår når jeg ser meg selv i sammenheng med andre. Jeg har egentlig alt jeg trenger og likevel er jeg så frustrert at jeg helst vil gi opp hele forbanna dritten. Men jeg gjør jo ikke det. Gir opp, altså. I starten ble jeg drevet videre av optimisme. Nå er det ren og skjær trass som holder meg gående. Det er ikke optimalt og det sliter meg ut men det er den eneste energien jeg har og jeg har jo faktisk ikke gitt opp enda. Det er mantraet. Fra det blir bedre til ikke gi opp.  Historien tilsier at om jeg ikke gir opp så blir dette bedre. På en eller annen måte så går dette også over og blir om til noe annet. Forhåpentligvis noe bedre.

tirsdag 27. oktober 2015

Hilsen fra Auckland og Go Fund Me

Jeg dro til New Zealand med en ryggsekk og trillekoffert, hjertet i halsen og passet i hånda. Før jeg dro lovet jeg vennene mine å ta vare på meg selv, å spise ordentlig, å sove mer enn fire timer hver natt og å nyte New Zealand så mye som mulig. Så langt vil jeg si at jeg har gjort en OK jobb med det hele. Det var tidvis vanskelig å være tusen mil hjemmefra i Australia, men etter tre år i Melbourne hadde jeg et helt liv der. En leilighet å bo i, mitt eget soverom å sove i, utrolig fine folk å bo med, en jobb å gå til, en mann jeg bryr meg om mer enn jeg kan forklare, venner jeg elsker og savner og en slags trygghet i at dette var hjemme. Ikke hjemme som i Norge, for det er jo umulig, men hjemme som i det stedet jeg har laget til mitt eget. Det stedet jeg kan fylle med det jeg vil, det stedet som fyller meg med opplevelser og en form for lykke jeg har jaktet på hele livet. Nå er jeg ikke der lenger.

Nå er jeg i Auckland og prøver noe desperat å komme meg tilbake til Melbourne. Jeg må søke visum på nytt herfra og prosessen er allerede i gang. Det er nervepirrende og tidvis utrolig frustrerende. Dyrt er det også. Det koster flere tusen bare å søke. I tillegg vil det Australske department of immigration and border protection at jeg skal ha tredve tusen på konto. Det er helt galskap. For hver dag jeg er i Auckland bruker jeg mer penger jeg egentlig ikke har. Jeg bor på et hostell og prøver å leve så sparsomt som mulig men New Zealand er ikke akkurat gratis. Hostellet i seg selv koster over tusen kroner i uka og jeg har ikke arbeidstillatelse her. Ikke vet jeg om jeg ville fått noen jobb heller. Her er vi visst mange om beinet. Det er også vanskelig å i det hele tatt vite om jeg burde se etter arbeidstillatelse og jobb når jeg så gjerne vil tilbake til Melbourne. Tilbake til det livet jeg har jobbet så jævla lange og utrolig hardt for å skape meg. Etter en del overtalelse fra venner har det blitt satt opp en Go Fund Me side hvor de som vil kan hjelpe om de vil. Jeg føler meg passelig klein med det hele, men som Mick sa "People care; they want to know how to help. Let them". Så jeg tillater meg selv å gjøre noe jeg finner vanskelig; å ta imot hjelp. Jeg vil ikke at det skal være sånn at noen føler seg tvunget til å gi noe. Jeg setter pris på alt; om det er fem kroner eller at siden blir delt på nett, fine ord og langdistanse klemmer. Det er helt utrolig at så mange mennesker har brydd seg allerede og det får meg til å huske noe veldig viktig; Det er nå det gjelder. Det er nå det skjer. Dette er livet mitt og jeg har ikke gitt opp enda.

onsdag 21. oktober 2015

Siden sist har jeg deltatt på graduation seremonien min ved La Trobe og midlertidig flytta til Auckland i New Zealand.. Livet mitt er store mengder galskap om dagen og jeg ler så jeg griner og gråter til jeg ler. Sånn går no dagan.

lørdag 10. oktober 2015

Tveeggede sverd og korte kjoler

Jeg sitter i undertøyet på sengekanten og vet at jeg har det travelt. Vet at jeg burde gjøre meg klar, kle på meg, sminke meg, pakke veska så vi kan kjøre så fort som mulig. Kjøre til min egen avskjedsfest, nummer jeg-husker-ikke-lenger, enda en sånn kveld hvor jeg skal klemme på alle jeg er glad i, ha totalforbud mot gråting men knekke rundt midnatt selv, En sånn kveld med fine ord, fine folk og livet i bevegelse. Det er vanligvis veldig fine kvelder.


Jeg håper jeg kan slutte å ha dem så ofte.

For det er vanligvis fine kvelder, men jeg betaler med hjertet hver gang.

torsdag 8. oktober 2015

Tomorrow is another day and you won't have to hide away

Forskjellen på å være femten og stuck på en institusjon vs tjue syv og såkalt voksen er ordene "rømme" vs "reise". Da jeg som femtenåring fikk nok av hele driten, tok sekken min og satte meg på toget et sted het det at jeg rømte. Nå heter det at jeg drar på ferie. Jeg reiser. Jeg tar litt tid for meg selv, uten at noen ringer fire kontorer, inkludert politiet og barnevernsvakta. Det er ingen som hyler over telefonen at jeg må komme tilbake. Det er ikke slik at jeg får husarrest i tre uker uten telefon når jeg kommer tilbake. Det er ingen sinte ord på stemplede ark som skal leses opp. Jeg bare drar. Og kommer tilbake igjen. Helt av meg selv, i mitt eget liv. Det største privilegiet vi har er frihet til å gjøre det vi selv vil. Du skjønner ikke hvor stort det privilegiet er før du mister det. Du forstår ikke hvor mye du har savna det før du får det tilbake. Det er sånt som  gjør at jeg gjemmer ansiktet i skjerfet mens jeg ser ut togvinduet på vei til Warrnambool og gråter av lykke mens Woodkid synger om å rømme fra alt og det hele. 






Woodkid - Run Boy Run

"Run boy run! This world is not made for you
Run boy run! They’re trying to catch you
Run boy run! Running is a victory
Run boy run! Beauty lays behind the hills

Run boy run! The sun will be guiding you

Run boy run! They’re dying to stop you
Run boy run! This race is a prophecy
Run boy run! Break out from society" 



tirsdag 6. oktober 2015

You're the fire and the flood// I'll always feel you in my blood

Jeg fikk ikke et bridging visa så jeg må være ute av landet om tolv dager, jeg vil flytte til New Zealand, for jeg vil jo ikke hjem, jeg har åtte tusen ting jeg må gjøre, det er nå det gjelder og nå det skjer, jeg må selge alt jeg eier, søke visum i NZ, jeg må flytte, jeg må kjøpe en billett, jeg må finne penger et sted, dette er så jævla galskap, men jeg vil jo ikke hjem, så det er nå det gjelder og det er nå det skjer, det er jeg som er ilden, det er jeg som er flommen, det er jeg som skal drive dette livet videre. Jeg samler sammen motet, samler sammen penger, reiser meg og satser nådeløst videre. Kom igjen, livet. Nå lever vi. Det er nå vi satser. Det er nå vi sprenger på. Det er nå vi trenger alt vi er, alt vi står for, alle de små delene som har falt sammen og reist seg, alle minnene om hvordan det ble bedre. Det er nå vi går videre. Det er nå livet skjer, og du skal reise deg og takle det. Du skal takle dette også, for du har vært gjennom verre. Du har opplevd helvete og tortur, men dette er ikke det samme, og det er derfor du skal takle det, det er derfor du skal gå videre. Nå. Det er nå du reiser deg og det er nå du går videre og det er nå du viser dem at det er nå det gjelder. For faen.


torsdag 1. oktober 2015

Lifetime membership // 27 Club, can I get in?

6/9-15
Soundtrack: Chløë Black - 27 Club

"So how does it feel to be 27?"
"I don't know. Normal, I guess. Then again, I don't know what I expected I would be doing at 27. It sure as hell wasn't this".