onsdag 30. september 2015

I WILL SOLDIER ON




"And on and on and on"

tirsdag 29. september 2015

Alt er vondt og vanskelig.

Søknaden på visumet mitt ble avslått, livet mitt er et kaos, den store fine vennen min gjennom ti år ble funnet død, bestemor er på sykehuset med tre brudd i ryggen, han jeg er forelska i har flyttet fire timer unna, jeg må være ute av landet om tre uker, og jeg har omtrent ikke penger og visumet jeg holder sier at jeg ikke har lov til å jobbe så jeg har ikke muligheten til å tjene noe heller, tingene mine er i tre forskjellige bydeler fordi jeg har sovet på sofa og i gjestesenger siden august, jeg er tom for energi og i dag smalt tårene til. 


Nå må ting bli bedre snart. Jeg mener det. Jeg holder fast, holder fast og holder fast. Legger med ned, gråter og reiser meg igjen. Kom igjen, livet. For faen. 

mandag 28. september 2015

Is it real, is it something that you cannot touch? Do you feel, do you feel that you feel too much?

Alt faller sammen og fortsetter å falle sammen og jeg vet ikke lenger hva jeg kan eller skal eller burde gjøre med noe som helst. Men det er vår i Australia, Emmy har en hengekøye i hagen, det er kald øl i kjøleskapet og The Rubens veit hva jeg snakker om:




torsdag 24. september 2015

Hei internet

Vi har gjort dette en gang før, for fire og et halvt år siden. Jeg trenger det igjen. Kan dere fortelle meg noe fint? Ting går litt skeis om dagen, som det så ofte gjør. Det er så mye at jeg ikke helt klarer å bearbeide det enda, og jeg blir gående litt i vakuum. Så kan dere gjøre meg en tjeneste og fortelle meg noe fint? Forrige gang fikk jeg høre familiehistorier, se elefanter, og fine lister og linker med gode ting. Det varmet så godt og det er kjølig i Melbourne om dagen.

fredag 18. september 2015

Put your arms around somebody else / And don’t punish yourself, punish yourself


Fink: Looking Too Closely: 
The truth is like blood underneath your fingernails
You don’t wanna hurt yourself, hurt yourself
By looking too closely
By looking too closely
No no no no…
No no no no…

tirsdag 8. september 2015

Kjære internet.

Det blir alltid litt sånn her. At når store, viktige ting skjer i livet mitt, så trekker jeg meg unna dere. Jeg trekker meg bort fra internet og skriver ikke om det. Ikke her. Notatblokkene fylles heller ikke med detaljer eller historier, men med konklusjoner eller råd til meg selv. Ordene fyller sidene etter et firedagers insomnia helvete. Jeg ligger våken om nettene og vurderer, veier og kjenner etter, kjenner på hva som er viktig, kjenner på grunnlaget for veien videre. Jeg setter av tid til meg selv enkelte ettermiddager. Det er så viktig. Å få være litt alene med seg selv. Å få kjenne på hvordan man har det. Så jeg tar med meg pennen og notatblokka, setter meg i en fin bar, helst et sted med uteservering så jeg kan røyke selv om jeg vet at det ikke  er bra for meg, og bestiller et glass vin. Så lar jeg alt faenskapet smøres over flere sider. Alt faenskapet og alt det gode. Setninger fra sangtekster og håp om fremtiden. Det er den beste terapien jeg vet om, selv om det noen ganger føles fruktløst. Og dette kan jeg skrive om på internet. Jeg kan skrive om obskure følelser eller om å ta tid til seg selv Og det er jo i for seg greit. Men at visumet mitt ikke gikk gjennom skriver jeg ikke om. At eksen min ikke har det bra om dagen og at det får innvirkninger i livet mitt skriver jeg ikke om. Jeg er ikke i stand til å skrive om noe som faktisk foregår, litt fordi det er for nært men mest fordi jeg klarer ikke skrive om andre personer lenger. Studiet mitt ødela meg. Å lese om viktigheten av representasjon, viktigheten i å eie stemmen som forteller om deg, riktigheten i å ikke snakke for andre, gjør at jeg ikke klarer å skrive om folk lenger. Så det blir til det her, istedet. En slags svartmaling og deretter en oppvask hvor jeg forteller at det går bra selv om det ikke går bra. Selvsentrert. Meta. Kjedelig for meg, kjedelig for dere. Det blir alltid sånn her. At det eneste jeg skriver om på internet er at jeg ikke kan skrive lenger.

fredag 4. september 2015

Kjære Melbourne Våren 2015.

Du er hjertelig velkommen og sterkt etterlengtet. Det har vært vinter i Australia, vinter i livet og vinter i hjertet de siste to ukene. Jeg gleder meg til å se deg skinne, se deg få bladene, trærne og hjertet til å vokse seg sterke. Vær så snill, fine kjære Våren; vær full av eventyr, solskinn og store smil. Hjertet trenger ikke mer vinter nå. Hjertet trenger varme.