onsdag 26. august 2015

Sjuklingen

Fra antibiotika til Codral og febernedsettende. Jeg har tusen ting jeg må gjøre, som å søke (enda) et nytt visum, finne en jobb, henge med folk jeg ikke har sett på flere måneder, vaske klær og lage middag. Det eneste jeg vil er å grave meg lenger ned under dyna med tørkepapir og dårlige tv serier.  Dette landet altså. Dette livet. Det må jo bare bli bedre.


torsdag 20. august 2015

Xo travel grrl

Åh heisann Melbourne, takk for sist. Det var jo noen måneder siden. Det ser ut som du har det bra. Jeg har ikke savna rocke stjerne livsstilen din, ihvertfall ikke helt enda. Sjarmen din og synet av deg er dog velkomment. Du er ikke så heit om dagen, for å være ærlig. Dette minner mer om en kjølig eleganse. Heldigvis vil tid løse dette problemet, noe vi lærte både i fjor og året før. Snakker om tid så var jo ikke du og jeg helt bestevenner før jeg reiste. Jeg tror det var greit med litt pause fra hverandre. Jeg føler meg mer vennlig innstilt mot deg nå og jeg håper du føler det samme. La oss være enige om å gå videre, fortsette vennskapet inn i nye eventyr og let's hug it out. Hjerte hjerte, kyss kyss fra Kit som er tusen mil hjemmefra med mer frihet og eventyrlyst enn noen gang.

mandag 10. august 2015

Take these two in the morning, these two at night, don't drive whilst on them and oh, they might make you VERY nauseous

Jeg dro til Melbourne og hadde planene klare. Her skulle det bli turer i skogen oppe i Marysville, vinkvelder med jentene, en helsikes fest for å feire at jeg var down under igjen, samt dager og netter i byen full av eventyr. Istedenfor har jeg ligget utslått på et bad med en hånd rundt toalettet, brukt pengene mine på antibiotika og hatt førti i feber. De neste to ukene skal jeg spise fire tabletter om dagen, ikke drikke alkohol, ikke anstrenge meg og ikke sitte i sola. Den der spøken om at Australia prøver å ta livet av meg begynner å bli ganske gammel og jeg spør meg selv om hvor mye spøk det egentlig er lenger.

mandag 3. august 2015

City & Colour - Hello I'm in Delaware. Igjen.






"And there goes my life
Passing by with every departing flight
And its been so hard
So much time so far apart
And she walks the night
How many hearts will die tonight
And will things have changed
I guess I'll find out in seventeen days"


Fra notatblokken, april 2015

Jeff Buckley skriker so real om igjen og om igjen. Jeg teller sprekker i husveggen, teller mennesker på trikken, teller hvor mange dager det har gått siden sist jeg så deg. Jeff Buckley synger med så mye kraft i lungene og jeg føler meg kraftløs. Synkende, levende, alltid strevende. Koffein i blodårene, ringer under øynene og sprukne lepper. Jeg maler over marerittene hver morgen, kler på meg selvsikkerheten. Snører støvlettene, snører sammen lungene, binder meg opp i en identitet jeg ikke alltid klarer å eie. Teller antall ganger jeg har gått på trynet, teller antall ganger jeg har reist meg opp igjen. Forteller meg selv at det teller ikke så lenge jeg alltid stabler sammen beina, snører støvlettene og går videre. Forteller meg selv at det er nå det teller, alt det som er so real, det som er virkelig nå. Det er nå jeg skal sparke unna marerittene og monstrene, kaoset og faenskapet. Det er nå jeg lager et bedre liv. Det er nå jeg skal slutte å være redd for å elske, slutte å være redd for å investere i livet mitt. Det er nå jeg skal leve, samme hvor vondt det gjør. 







søndag 2. august 2015

Hvor er buksa mi og hvor er skjorta mi og hva trenger jeg i Australia fremover av alle disse tingene?

Pakke ut, pakke opp, pakke ned, pakke vekk, pakke i sekk og pakke i pose, pakke i koffert og snart pakke overdose.
Det er med andre ord siste kvelden min i Norge på en stund og jeg sliter allerede med maksvekta på bagasjen og hva som skal være med ned. I morgen tidlig flyr jeg først fra Tromsø til Oslo, og deretter til Melbourne via Bangkok. Det har vært en utrolig fin tid hjemme, tusen takk til alle som har gjort ferien magisk. Ta vare på dere selv og hverandre, på gjennsyn!

Doesn't mean I'm lost

"Nå orker jeg ikke mer" hvisker jeg til meg selv. Men det gjør jeg jo. Det gjør jeg jo alltid.

lørdag 1. august 2015

Mens du sover

Vi sovner utslitte i sengen din etter en lang natt med øl og skråling. Det er sommer og nettene skal jo ikke soves bort. Jeg våkner tidlig igjen og prøver å samle tankene, prøver å huske hva vi gjorde i går. Jeg har sparket av meg strømpebuksene og revet av meg genseren, og nå ligger vi begge i undertøyet. Jeg ser ut mot rommet og hører deg puste sakte. Du har lagt en arm over meg og jeg kjenner den varme pusten din mot nakken. Det føles trygt. Jeg merker at søvnen griper taket igjen, vil dra meg under. Jeg vet at jeg burde sove mer, vet at kroppen trenger det, men jeg blir liggende våken. Tankene raser i hodet, men det gjør ikke vondt. Dette er ikke angst. Dette er ikke tungsinn. Dette er årevis med historier, minner vi har laget, steder vi har vært og ting vi har gjort. Alt vi har oppdaget sammen, alle eventyrene våre, barndommen vår som jeg nå går gjennom mens jeg ligger i armene dine og føler meg trygg, føler meg både liten og stor. Jeg skriver nattens eventyr inn i hjertet sammen med alle de andre. Jeg prøver å telle dem, prøver å lage en slags oversikt, men de er for mange. Vi har jo kjent hverandre i over tyve år nå. Mens du sover ser jeg på ansiktet ditt. Ser hvor voksen du har blitt. Skjegg, langt hår og kanskje til og med en rynke eller to. Mens du sover studerer jeg deg nøye og tenker, vet, at det har ikke noe å si hvor gamle vi er eller skal bli. Vi to skal alltid gå på eventyr sammen, om det er opp et fjell eller ned Storgata. Etterhvert blir søvnen for sterk og jeg slipper taket i bevistheten. Du beveger på deg og klemmer meg hardere i to sekunder før du puster tungt igjen. Du sover fremdeles tungt og snart vil jeg gjøre det samme.