fredag 31. juli 2015

Ned. Og opp igjen.

Det er helt greit å være levende selv om det tidvis gjør vondt.
Det som gjør vondt, gjør ikke vondt for alltid.
Hjertet vokser seg sterkt på lukten av havet og følelsen av fjell under beina.
Midnattsola skinner over fjellene, over saltvannet, over ansiktet og tidvis i sinnet.
Jeg sover lenge og tidvis med dårlig samvittighet over dagene jeg går glipp av.
Drikker kaffe, leser bøker og aviser.
Klemmer på familie.
Puster.
Lever.
Er.

torsdag 30. juli 2015

søndag 26. juli 2015

Fra Notatblokken # 25 : Lost

Selv i denne lykken, selv med alt det gode og trygge, finner den meg. Selv i denne fantastiske sommeren, med kjærlige klemmer og savnede smil, eksisterer den. Selv i alt det jeg vet at jeg fortjener, tviler jeg på meg selv. Selv her, selv nå, er det en del av meg som vil dø. Jeg er ikke deprimert, jeg er bare suicidal. Jeg skjønner ikke at det går ann, jeg heller. Jeg våkner ikke med tårer i øynene, jeg skriker ikke ned i madrassen. Stort sett våkner jeg og drikker kaffe, lever og smiler, leser femti sider i en bok hver kveld. Men på dagtid, den tiden som vanligvis har vært så trygg for meg, kommer det alikevel. Jeg forstår det ikke. Jeg tror denne suicidalheten, i mangel av et bedre ord, er en muskel jeg har trent for godt. Det er en muskel som nekter å svinne hen. Flashbacksene er der, men det er de jo alltid og det skal ikke ha noe å si. Angsten river i meg noen ganger, men det er også helt greit. Jeg har levd med det så lenge at jeg vet hvordan jeg skal takle det. Dessuten er det ikke på langt nær like ille som det en gang har vært, det er nesten så jeg ikke merker det i det hele tatt. Noen netter drømmer jeg, noen netter har jeg mareritt og noen netter er det fredelig og stille. Jeg forstår ikke hvorfor det fremdeles er her, hvorfor den jævla iskloa og mattheten sitter igjen i hjertet. Det gjør meg ikke sint lenger, bare sliten. Det er urettferdig og det er feil. Det skal ikke være slik og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. All logikk vil jo tilsi at nå som alt er så bra så skal jeg ikke være suicidal lenger. Nå som jeg er så fornøyd, skal ikke lysten om å dø fortsette å jage kroppen, fortsette som gift i blodårene mine. Jeg forstår det ikke for det gir ingen mening.

Vil du dø nå, Kit? Du har fått til det du skulle. Du har nådd målene og vel over. Du har lov til å slutte nå. Du trenger ikke leve mer, om du ikke vil.

Jeg vil faktisk ikke leve mer. Men jeg har ikke planlagt å dø, heller.
Hjertet elsker både for mye og ikke nok. Jeg har hatt det så bra men jeg er så sliten. Jeg både vil og vil ikke leve mer. Jeg kjenner at jeg orker ikke. Angsten som konstant kiler i magen. Giften i blodårene. Tårene som kommer uanmeldt. Alle de sinte menneskene. Følelsen av å aldri være bra nok. Det ligger en evigvarende sorg i det. Kunnskapen om å aldri være bra nok. Bra nok for hvem? Jeg er så misunnelig på barn som var ønsket. Som ikke vokste opp med konstant fårlig samvittighet over sin egen eksistens. Over sitt eget liv.

Er dette alt? Skal det alltid være slik? Jeg er sjeldent så lykkelig som jeg har vært de siste ukene. Kanskje det er greit å gi seg mens man er på topp? Jeg har aldri fått til så mye på én gang. Et kjærlighetsliv hvor jeg har følt meg elsket av ikke bare en, men to fantastiske personer. En bestått bachelorgrad med toppkarakter. En vennegjeng som alle fortalte meg hvor mye de har savnet meg, hvor mye de vil ha meg hjem. Jeg vet ikke om det blir bedre enn dette.

Jeg føler meg så rastløs. Revet i to. Inkonsekvent. Ambivalent. Hvem er du nå, Kit?

fredag 24. juli 2015

Kjære Oslo; Noen ganger går du meg på nervene. Denne gangen har du gått meg rett i hjertet

Kjære mitt Oslo. Du som jeg har slitt med så lenge. Du som jeg har elsket å hate, hatet å elske. Denne gangen gikk det så fint at jeg nesten ikke skjønner det selv. Denne gangen var det så godt å være i deg, med alt som du er og alt du har vært.

Jeg har med andre ord vært en måned i Oslo uten å ville sette fyr på hele jævla byen, noe som kun kan beskrives som et mirakel. Jeg snakket om det med venner og vi var enige om grunnen; det er sommer i Oslo. Andy og jeg landet i slutten av juni, når alt blomstret og det er jordbær, is og øl som står i fokus. Jeg kom bare på besøk. Jeg har sluppet å stå og vente på den jævla trikken som aldri kommer, sluppet å stå ute en morgen mens snøen herjer og isvinden biter i kinnene og neglene. Da er det greit å være i Oslo. Jeg har fått en utrolig fin Oslo sommer, med alt det betyr. Jeg har vært på Huk og Bygdøy, gått langs Akerselva, spist is på festningen, drukket øl på Sara's med venner, gått over Tøyenparken til alle døgnets tider, sett Pride paraden, sovnet etter en 22 timer lang fest, våknet til frokost på bordet, klemt på venner både når jeg har trengt det og når det bare har vært fint. Jeg har møtt forståelse for at jeg har vært sliten, møtt forståelse for hvordan livet mitt ser ut akkurat nå. Vennene mine har gitt meg steder å bo, laget middag til meg, spandert øl og is på meg, sjekket at jeg har det bra og sørget for at Oslo sommeren 2015 ble så ufattelig magisk at jeg faktisk kan tenke meg å komme tilbake til den der byen som ingen kan forlate før den har satt sitt merke på deg.  Jeg har tatt litt bilder i sommer og fått noe tilsendt, så jeg tenkte vi kunne ta en kikk på denne fantastiske måneden jeg fikk tilbringe i Oslo:
Da jeg først kom til Oslo så jeg slik ut. Så dro jeg en uke til Troms og la igjen de tyngste klærne mine og mesteparten av håret. Det gjorde gått for både kofferten og sjela.



Så dro jeg tilbake til Oslo og ble ikke kjent igjen av halvparten av vennene mine. Her fra Oslo Pride Parade

Med disse to fantastiske som jeg har kjent i tretten år nå

Middag på Olivia

Herregud, denne gjengen

Med denne FANTASTISKE mannen
Vigelandsparken en skikkelig fin sommerdag 


Slik ser det ut når jeg skal lage et 'gansta face with my bitches'. Jeg hadde samlet en drøss venner på Sara og vi holdt det gående  til seint på kveld. 
"Se gangsta ut, da!"


Jeg klarte ikke holde meg alvorlig for en femmer


Fine folk

Og super sexy folk



Disse folka <3
Som får meg til å le så mye at jeg ikke klarer å sitte oppreist engang.









Fransk frokost med sprudle, baguetter, ost og hjemmelaga eggesalat

Jeg fikk hilse på Marita som jobber på Tro, Håp & Kjærlighet piercing. Herregud, så godt det var å drikke kaffe med denne fantastiske personen jeg har kjent siden jeg bodde på Jessheim. 

Middag hjemme hos Brekke familien, med ekstra kos av en liten pus. Foto av Helge Brekke. 

Fra smuget ved Blå

Dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått A på de siste fagene jeg tok ved La Trobe spanderte vennene mine cava på meg og jeg følte meg som er Superhelt. 

Andy og jeg geocachet i hele byen. Vi har klatret på statuer, over benker og på tak. Denne trodde jeg vi skulle bli kastet ut av Blå for, men det gikk greit. 

Enda en sen sommerkveld med fine folk, i en hage på Sagene


Tur langs Akerselva 
Det har som sagt vært en sjeldent god måned i Oslo. Jeg er så utrolig, ufattelig takknemlig for alt jeg har fått. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men jeg har virkelig verdens beste venner. Byen er ikke så verst, den heller.

Summertime and the living is easy

Stille, rolige dager på Hansnes. Sove lenge. Nespresso maskinen som durer på kjøkkenet. Kindle på fanget. Familien som kommer på besøk. Lukta fra havet som dirrer i neseborene. Mamma som rusker meg i håret. Stefar som spiller kabal. Ti dager igjen til Melbourne. Ti dager til med den kaldeste sommeren jeg kan huske. Det gjør ikke noe. Jeg nyter det mens jeg kan. Jeg veit jo at det går over snart, dette også. Så jeg holder fast i det mens jeg har det. Mens jeg har det så bra. 






søndag 5. juli 2015

Det er sommer i Oslo og det er sommer i hjertet

Det er sommer i Oslo og jeg tar trikken gjennom byen med Flume, med hjertet hamrende i brystkassa, så fort at det nesten er angst, så fort at jeg er redd for at noen skal se kaninhjertet mitt hamre mot ribbeina, hamre så fort at kjolen skal klapre i takt, at noen skal se hjertet mitt som raser avgårde der inne med stolthet, mot og glede. 

Det er sommer i Oslo og jeg har allerede solbrune armer og ben. Jeg smører meg med faktor femten hver morgen, sørger for et ekstra lag i nakken og på nesa for det er der jeg alltid blir brent. Jeg har gått i kjoler og skjørt og latt de tykke genserne ligge nederst i kofferten. Solbrillene er enten plassert på nesa eller øverst i veska. Jeg har gått langs Aker brygge og Sørenga, vært på Bygdøy og løkka, alle med sola i ryggen, alle med gode venner. 

Det er sommer i Oslo og byen viser seg fra sin beste side. Folk virker gladere, vi ler og smiler mer. Folk reiser seg for de eldre og gravide på bussen, ølen flyter langs Oslo's gater, det er iskrem på tilbud og jordbær selges på annethvert hjørne. 

Det er sommer i Oslo og jeg er så glad at jeg nesten gråter av det. Jeg har danset meg gjennom natten i hvit kjole og heler, jeg har klemt på så mange mennesker jeg har savnet så lenge, sett dem le, sett dem klemme hverandre også, disse her folka som jeg har delt så mye med, de her folka som har kjent meg så lenge og som jeg fremdeles lager nye minner med. Det er så godt å få lov til å være med dem, så godt å vite at vi fremdeles er venner etter alle disse årene. 

Det er sommer i Oslo og jeg har trengt dette så lenge. Jeg har det så mye bedre og jeg føler meg mer til rette og hjemme enn på lenge. Det er sommer i Oslo, det er øl i kjøleskapet og is i fryseren. Det er sommer i Oslo og jeg skal være her i to uker til. Solkrem og kjole på, med solbrune legger og håp i hjertet. Det er nå jeg lever og det er jeg skal være.