torsdag 21. mai 2015

Death inspires me like a dog inspires a rabbit



Twenty One Pilots har sluppet nytt album og jeg har låst meg inne på soverommet med kaffekanna og pensumbøker. Femten dager til siste eksamen og tjuefire dager til Norge under føttene igjen. Om nettene drømmer jeg om røde streker over hvite ark, Foucault og 12 trikken i Oslo. Livet er litt kaos, men denne typen galskap føles ikke negativ. Det er de siste to ukene av bachelorgraden min og jeg er, som så mange andre med en grad i humaniora, litt usikker på hvordan fremtiden kommer til å se ut. Jeg tror det skal bli bra. Jeg må bare bestå eksamen og skrive oppgave først. Så ordner jeg med resten som det kommer. Akkurat nå føles det uansett som om resten av livet umulig kan være like obskurt og vanskelig som Derrida og Heidegger, for nå tror jeg snart at hjernen imploderer. To uker. To helsikes uker.

lørdag 16. mai 2015

Breathe, keep breathing

Det er høst i Melbourne. Jeg lar kulda og bitterheten skylle over hjertet, lar det flyte gjennom meg, gjennom om lag av ull og nylon, gjennom huden og inn i blodårene. Det finnes en slags nostalgi som redder meg. En nostalgi som finner skjønnhet, selv i dette. Det er høst i Melbourne og jeg smiler gjennom tårene, smiler gjennom depresjonen, smiler meg ut av faenskapet. Snart er det over. Jeg kan føle tungsinnet slippe taket, føle logikken ta form. Jeg snakker meg selv ut av negative spiraler og farlige tankemønstre. Noen dager sitter jeg i senga og stirrer i veggen en stund, men jeg tar meg selv i det. Noen dager river faenskapet gjennom hele kroppen og det kjennes ut som om blodårene mine har piggtråder. Som om kroppen konstant vil gi etter for tyngdekraften, med svake knær, lutende rygg og det brennende ønsket om å gi opp alt og bli liggende i senga hele dagen. Men det er ikke like ofte og det varer ikke like lenge. Jeg godtar at hjertet hoster og harker. Jeg godtar at kulda setter seg i beina. Jeg har vært her før og jeg er snart verdensmester i å reise meg etter at ting går dårlig, etter å ha tryna femten ganger på rad på glattisen, med forstuet ankel og armen i fatle. Alltid, alltid, alltid. Fremover og videre. Etter høsten i Melbourne kommer sommeren i Norge. Kulda varer ikke evig. Ikke depresjonene, heller.

fredag 15. mai 2015

Noen dager, som i dag, er det totalt nødvendig å synge med til Miley Cyrus Wrecking Ball. Aller helst med et glass hvitvin i den ene hånda, mens den andre gestikulerer med innlevelse. Det finnes mange måter å være lykkelig på. Dette er en av dem.

mandag 11. mai 2015

Med knyttede never og håp i hjertet.

Jeg er tusen små biter på gulvet men står fremdeles oppreist. Jeg er hun som alltid går videre.