tirsdag 28. april 2015

Om å være en sånn der student og kaffe

Dagene går så fort og tidvis i ett. Jeg prøver å stå opp før åtte men ender ofte med å bli liggende til ni. Jeg har gått gjennom to store poser med kaffe denne måneden. En kopp hver morgen og resten i en termos gjennom dagen på universitetet. Jeg har bare forelesning to dager i uka men jeg bor omtrent på biblioteket, uansett. Helst i tredje etasje, hvor det hersker en streng stillhet og du får dødsblikk for å snakke i telefonen. Andre etasje går til nød men ikke bakerst ved video avdelingen, der er det alltid så mye bråk. Første etasje er totalt kaos og høres tidvis ut som en dyrehage. Jeg har for lenge siden innsett og godtatt at jeg har blitt en sånn en men det går helt greit. Jeg må bare kjøpe meg en ny ryggsekk for skulderveska sliter sånn på ryggen og dessuten har den ikke plass til halvparten av bøkene jeg alltid insisterer på å bære med meg. Research oppgaver blir vel oftest sånn. Jeg spiser lunsj med Emmy, drikker kaffe med Eamon, snakker med de fra klassen og hilser på forelesere. Jeg tar trikken hjem en gang på ettermiddagen. Det føles som et helt vanlig liv. Det er et helt vanlig liv. Jeg gleder meg til å bli ferdig med graden min samtidig som jeg vet at jeg kommer til å savne livet på universitetet. Det er vel ikke siste gangen, for jeg vil jo fremdeles ha den der mastergraden. Det skal også bli godt å slippe lange netter på universitetet, søndagskvelder med panisk hamring på tastaturet, å lese lange, tørre tekster om samfunnsøkonomi og kalde morgener i blasse klasserom mens en trøtt foreleser gjesper seg gjennom powerpoint presentasjoner om kapitalisme. Ting som gjør at dagene går så fort og tidvis i ett. Akkurat nå er det godt og det er fint å ha funnet balansen. Snart skal jeg finne balansen mellom kaffe og søvn, også. Men det blir nok etter denne oppgaven. Kanskje før den neste.


fredag 17. april 2015

Føniks hjertene

Fordi det er vi som overlever. Vi som har blitt harde. Vi som er sterke, fordi vi har måttet være sterke før. Det er vi som elsker. Det er vi som fortsetter kampen. Det er vi som forandrer verden.

onsdag 15. april 2015

Håpløst romantiske ville drømmer om fremtiden i Melbourne.

Jeg går mot trikken fra universitetet med DumDum Boys på ørene og tenker at dette er virkelig en drøm. Det føles tidvis for godt til å være sant. Det er vilt, det er herlig, jeg viser hva jeg kan i landet som svelger solnedganger som drops. Jeg vet ikke hvor dette eventyret går hen men livslysten er på vei tilbake. Jeg har bestemt meg for å bli i Melbourne på ubestemt tid, antagelig et år ekstra. Jeg har allerede begynt å legge planer for hva året skal inneholde og hver gang jeg tenker på det kiler det i magen. Jeg ligger våken om nettene og planlegger. Drømmer. Det praktiske må løses etterhvert, men mye av det er allerede på plass. Det er litt vågalt, men jeg prøve. For det handler om å lage seg et bedre liv og dette er hva jeg vil ha. Så nå blir det sånn, for det kan jeg faktisk gjøre med mitt eget liv. Dette er litt galskap, litt drøm og snart en virkelighet. Dette er meg. Dette er mitt. Jeg er ikke en English man in New York, jeg er norsk i Australia, en alien og innvandrer, som tar trikken gjennom en av verdens beste byer med Dumdum Boys på ørene, håp i hjertet og en drøm om fremtiden. En vill en.

fredag 10. april 2015

Australia og Norge krangler i hjertet

Er det galskap å bli her et år til? Kommer jeg til å bli sprø av å ikke komme meg videre med graden min? Kommer jeg til å sparke meg selv i leggen fordi det er enda et år til jeg har en mastergrad? Men hva skal jeg egentlig med den mastergraden da? Den er jo her for meg. Det er jo jeg som skal leve inni dette livet. Det er jeg som skal være lykkelig. Det kan hende jeg blir rastløs innen september og bare vil hjem. Men da kan jeg vel reise når det passer meg. Det er ingenting som vil holde meg tilbake da. Ingenting som vil holde meg her. Jeg kan reise. Jeg kan endelig dra til Darwin. Til Sydney og Perth. The Grampians, Byron Bay, tilbake til Brisbane som jeg holder i hjertet. Jeg kan jobbe og reise. Herregud, så godt det ville vært. Jeg vil hjem og jeg vil ikke hjem. Jeg savner alt og alle men jeg føler meg ikke klar for Norge. Det har jeg sagt lenge. Kommer jeg til å si det resten av livet? Kanskje jeg bare må bite i det sure eplet og komme meg hjem? Nei. Det er mitt liv og jeg trenger ikke bite i noe som helst. Livet er for kort til å please andre. Skal det bli sånn, da? At jeg blir her et år? At jeg jobber som satan gjennom hele vinteren og reiser gjennom sommeren? Så kan snøen vente enda et år.

torsdag 9. april 2015

En helg i Marysville

Jeg våkner tidlig av en melding som tikker inn på telefonen. Det er søndag og jeg kan egentlig sove så lenge om jeg vil, men jeg svinger beina ut av senga, lar føttene treffe det kalde gulvet. Jeg er jo uansett våken. Tusler ut på kjøkkenet til Murray. Sjekker vannskåla til Buster og lar han overfalle meg med kyss og glade poter. Setter på kaffekokeren. Mens vannet varmes går jeg ut og mater hønene. Plukker med meg to egg og kjenner meg takknemlig. På vei tilbake går jeg forbi den gravide kua. Studerer henne nøye, men det er ingen forandring. Jeg går inn til kjøkkenet igjen, skyller eggene og legger dem i en kurv. Lukten av kaffe fyller rommet og jeg føler en rolig lykke bre seg i kroppen.

Vi fyller sekken med vannflasker og går tur i nasjonalskogen. Sola steiker midt på dagen, men med en gang vi kommer ned i dypet av dalen er det kaldt. Vi går fort, klatrer bestemt oppover stien og opp fjellet. Jeg skraper opp kneet på en stein mens jeg løfter beina, prøver å finne et sikkert sted å sette dem. Hører grus trille nedover en halv meter, også hører jeg det ikke lenger. Småsteinen har trillet utfor og er nå i frittfall. Jeg kjenner dødsangsten kile i ryggraden, kjenner vekten av min egen kropp mens jeg klamrer meg fast i steinveggen. Tar sats og bykser kroppen mot neste steg. Lander, balanserer, retter meg opp og klemmer kroppen inn mot veggen. På toppen snur jeg meg mot Murray, tørker svetten fra panna. Ser utover landskapet. Veit at for tre år siden hadde jeg slitt mer. Veit at nå, i dag, var det jeg og min kropp som gjorde dette. Jeg føler meg som Superwoman hele veien hjem.

Vi står på kjøkkenet og lager middag. Jeg skyver grønnsaker rundt i stekepanna mens Murray legger mer ved i ovnen. Så stiller han seg bak meg og hviler hodet mot nakken min. Jeg puster inn, puster ut, innser at jeg ofte ikke puster skikkelig, aldri helt ned i magen.

Murray spiller piano og jeg leser om Hanna Arendt og teorier om representasjon. Buster ligger over bena mine, holder oss begge varme. Snuten hans dytter meg om det går for lang tid mellom hver gang jeg klør han på magen. Etterhvert er jeg dekket av hundehår men jeg har sluttet å bry meg. Hundehår kan vaskes bort. Gleden av fire poter, sorte, nysgjerrige øyne og en snute mot halsen kan ikke erstattes.

Vi drikker rødvin av store glass. Setter oss ut på terrassen og ser blodmånen komme opp over åskammen. Jeg lener meg mot Murray. Tenner en røyk. Puster. Smiler. Lever.

onsdag 8. april 2015

Woodkid - The Golden Age

"Høyere" sier jeg. Skru opp lyden høyere. Hjertet banker i takt med trommestikkene. Tårene presser bak lukkede øyne, pusten er ujevn og det skraper i brystkassa. "Bare litt til.. Bare litt høyere".



"Boy, we're dancing through the snow
Waters freeze, the wind blows
Did you ever feel
We're falling as we grow
No I would not believe
The light could ever go
But the golden age is over"

onsdag 1. april 2015

So let's love fully and let's love loud

"I can't go on wasting my time
Adding scars to my heart
'Cause all I hear is
"I'm not ready now"

I don't want to judge
What's in your heart
But if you're not ready for love
How can you be ready for life?
How can you be ready for life?"