lørdag 28. mars 2015

Det handler om å lage seg et bedre liv

Det handler om å lage seg et bedre liv. Jeg sier de samme tingene til meg selv, om igjen og om igjen. Forbereder meg. Prøver. Feiler. Prøver igjen. Først måtte jeg lære meg å leve igjen. Så skulle jeg lære å ta vare på meg selv. Nå prøver jeg å lage et liv som passer meg. Et liv jeg hører hjemme i og som er mitt eget. Det har vært en lang prosess, men det er verdt det.

Jeg ramler av lasset noen ganger. Blir sittende å stirre i veggen med dødt blikk og lite funksjonsevne. Det er greit, det også. Noen dager er bedre enn andre, noen dager vil jeg helst bare gi opp på alt sammen, men i det store og det hele klarer jeg å være såpass samlet at jeg har kontroll. Ikke bare på dødslysten, men på det jeg driver med. På livet jeg driver å lager meg.

Vi er formet av livene vi har levd, de vi har rundt oss og hvor vi kommer fra. Livet jeg har bak meg, mer enn noe annet de siste ti årene, står i sterk kontrast til livene jeg har rundt meg. Til menneskene jeg kjenner. Innen nå har jeg akseptert at det kommer til å fortsette sånn. Jeg har begynt å stole mer på meg selv og valgene jeg tar. Jeg tar de valgene som føles riktige for meg, på tross av at jeg vet at reaksjonene vil komme. Livet er for kort til please andre.

Før handlet det om å overleve. Nå handler det om å leve komfortabelt med meg selv, og i mitt eget liv. Forskjellen er enorm og en bekreftelse på at det går ann. På at jeg kan få det til.

Jeg vet at det er veldig karusell her inne om dagen. Jeg skriver omtrent bare når jeg tror jeg holder på å bli totalt overmannet av alt som gjør vondt, eller når jeg forsikrer meg selv om at ting blir bedre. Det er et veldig fattig bilde av hvordan hverdagen min egentlig ser ut. Jeg fungerer stort sett greit. Jeg leser om demokrati og menneskerettigheter på universitetet, drikker vin med venner, lager mat til de jeg bor med og sover stort sett mer enn seks timer hver natt. Noen dager løper jeg rundt på eventyr, noen netter står jeg under en stjernehimmel i Marysville, og en morgen våknet jeg på stranda i Blarigowrie. Det er dette jeg vil ha. Det er dette livet jeg skal leve. Det handler om å lage dette livet, gjøre det, velge det, slik at jeg kan fortsette med alt som gjør meg godt samtidig som jeg deltar i å gjøre totalen bedre. Det handler om å lage et liv jeg kan stå i, komfortabelt og med ro. For det er bare sånn jeg blir ferdig med alt som har gjort vondt og som fremdeles murrer svakt i bakhodet og brystkassa. Hvis jeg vil ha dette gjort på den måten som føles riktig for meg, så må jeg gjøre det selv. Det er både fryktinngytende og befriende men nå har jeg allerede kommet så langt at det er for sent å gi opp.


mandag 23. mars 2015

"You're a smart cookie, I'm sure you'll figure it out"

Jeg fortsetter denne barnslige overtroen om at det skal bli bedre. At det finnes et system og grenser. Som om smerte kommer ferdig utmålt og det er en maksgrense, eller rettferdighet. Som om livet er en serie lekser som skal læres. Om du bare blir utlært så slutter det å gjøre vondt. Om du bare forstår alt, om du skjønner det hele, alt sammen, så løser det seg. Det er ikke sånn. Det er aldri sånn. Det er bare et barnslig håp om at resten av livet skal være som matte timene på barneskolen. Om du bare velger riktig løsning, om du bare pugger resultatet, memorerer alt, så blir alt godkjent. Som om løsninger på problemer alltid finnes mellom to permer med en indeks og oppslagsverk bakerst. Som om alle problemer har en løsning som er riktig. Som om alle problemer har en løsning, i det hele tatt.

Hvor mye skal du overleve? Tydeligvis alt som har vært frem til nå. Tror jeg at jeg er udødelig fordi jeg er ung? Jeg har klart meg gjennom verre. Tror jeg. Og hvem skal du være? Må overraskelsene alltid være så negative?

Akkurat nå eksisterer denne nettsiden kun som en manifestasjon av en depresjon og en vanskelig livssituasjon. Det er ikke alltid sånn, men det er alltid sånn. Det løsner, det blir bedre også faller jeg sammen igjen. Jeg jobber med det. Jeg prøver veldig hardt å ta gode valg for meg selv. Å håndtere en psykisk lidelse er ofte nok i seg selv. Jeg vet at det slår ut sterkere akkurat nå fordi jeg re-opplever traumer om dagen. Fordi vanskelige situasjoner i livet mitt trigger vonde følelser fra fortiden og da blir ting veldig fort veldig kaos. Jeg har selvfølgelig ikke gitt opp helt enda. Det er bare så fristende noen ganger. Jeg trenger å spy ut all faenskapen, la ordene renne fra fingrene, gi meg selv rom til å arbeide med all den her jævla dritten som jeg er så uendelig, ufattelig lei av. Det går over, på den ene måten eller den andre og jeg har ikke gitt opp enda.

Jeg tror jeg kommer til å være et veldig annet menneske etter Melbourne, enn før jeg kom hit. Det sier seg selv. Det var ikke dette jeg hadde planlagt. Det var ikke alt dette jeg kom hit for å lære. Men det nytter ikke å angre, det nytter ikke å være bitter. Jeg skal jobbe med det jeg har, det som er foran meg. Noe annet er ikke en del av virkeligheten og derfor bortkastet. Man må starte der man er. Det finnes ingen indeks eller oppslagsverk for akkurat det her. Jeg får lage mitt eget. Jeg tror jeg starter med å innfinne meg i at mars og april alltid er de verste månedene for meg, uansett hvilken side av jordkloden jeg bor på. Så får jeg jobbe med resten.

søndag 22. mars 2015

Søndags morgen blues

"Unnskyld" sier jeg. Unnskyld for at jeg er sånn her. Unnskyld for at jeg er så synlig. Unnskyld for at jeg tar så mye plass. Da dette året startet sa jeg til meg selv at det skulle være et nyttårsforsett. Jeg skulle slutte å unnskylde meg for å eksistere. Det er så viktig. Som menneske, som psykiatripasient, som kvinne. Vi skal ikke være redde for å ta opp plass. Vi skal ikke være redde for å kreve å bli sett. Og her står jeg likevel og unnskylder meg.

Det tar under tre minutter. Jeg vet det, fordi jeg teller bakover senere. Jeg er jo hun som teller alt. Jeg våkner, stirrer i veggen, snur meg rundt og det er her allerede. Tankekjøret. Det har vært sånn siden november. Det starter når jeg våkner og det slutter ikke. Det ligger i bakhodet og murrer. River i hjertet, river i hodet. River istykker den jeg er, river istykker forholdene mine. River istykker meg. Det er dette som skjer i livet mitt. Jeg er deprimert og tidvis suicidal og det river istykker alt jeg er og alt som er rundt meg. Jeg trodde det skulle slutte å gjøre vondt snart, men det gjør jo ikke det. Det slutter jo faen meg aldri. Pust. Pust. Pust.

Jeg våkner med armen hans rundt meg. Kjenner hjertet hans mot ryggraden min. Vet allerede at i dag kommer til å være vanskelig. I dag kommer til å gjøre vondt. Så jeg sier unnskyld for alt jeg sa i går når jeg var full og alt jeg kommer til å si i dag gjennom innbitte tårer og en slags desperat angst som handler litt om hvem vi er og kjærligheten vi har men mest om at jeg ikke vil være sammen med noen, for jeg vil jo aller helst dø.

Det tar under tre minutter fra jeg våkner til jeg er totalt overmannet av angst og sorg. Det legger seg som en kappe rundt meg, tynger meg ned. Jeg orker ikke gråte over det lenger, jeg er for sliten selv om jeg akkurat har våknet.

Nå skjer det. Nå skjer det igjen. Akkurat nå. Han holdt rundt meg i dag tidlig, i går kveld, jeg sitter her og sier unnskyld for at jeg som dette, unnskyld for at jeg er så ødelagt, unnskyld for at jeg ikke klarer å være et vanlig menneske, men det hjelper ikke. Til slutt forlater de meg eller gir opp, på en eller annen måte. Han finner tingene sine, bilnøklene, sigarettene, tar på seg skoene og forsvinner ut døra.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hva slags rammer jeg skal sette rundt dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette, men det er jo det jeg gjør best. Samler meg sammen og går videre. Kitty the brave. Med tannbørsten i en plastikkpose, pappesker under armen, passet og vannflaska i veska, hestehale og eye liner, alltid videre, alltid framover. Det stormer på innsiden og det stormer i livet, for kampen er jo faen ikke over enda. Jeg vet at dette går over, men når går det over? Finnes det et sted hvor jeg ikke må unnskylde meg for å være så ødelagt? Så ødelagt av et liv jeg tidvis ikke vil ha. Jeg vet at ting blir bedre, men når blir det bedre?


onsdag 18. mars 2015

Du skal huske dette neste gang alt revner

Også løsner det. Pusten er roligere, hjertet slår taktfast og kontrollert. Jeg reiser meg opp fra gulvet og børster støv fra buksene. Legger lommeboka i veska og plukker opp nøklene. Går på butikken. Lager mat. Går på jobb. Rydder soverommet. Som et normalt menneske. Setter alarmen på åtte. Spiser kokt egg til frokost, drikker kaffe fra en pappkopp på trikken. Uten å gråte. Uten å ville kaste meg foran bussen. Går på forelesninger og leser om FN. Uten at hjertet løper avgårde i brystkassa. Som en helt vanlig student. Det er ikke sånn hver dag. Men så er det ikke dødsangst hver dag, heller.

Hver gang jeg kollapser blir jeg flinkere til å sette meg selv sammen igjen. Jeg holder meg fast i det når ting går dårlig og det er så utrolig viktig å huske det. Jeg blir faktisk flinkere til å ta vare på meg selv. Til å ha det bedre i livet mitt og med meg selv. Det går fremover, noen ganger så sakte at det er til å miste kamplysten av. Men så løsner det igjen. Det blir bedre igjen. Jeg blir bedre igjen. Ingenting gjør vondt for alltid.

tirsdag 17. mars 2015

Om alle ønskene ble oppfylt

Det er mye jeg vil ha her i verden. Helt egentlig mangler jeg jo veldig lite, for jeg har et soverom og en seng, studieplass og kaffetrakter. Det eneste nødskriket akkurat nå er vintersko og jakke for høsten er allerede kald. Men alt det andre, alt det jeg ikke trenger men bare vil ha, alt det der meningsløse som ikke er meningsløst i det hele tatt, det er jo så fint å drømme om. Så det gjør jeg i dag. Om alle ønskene ble oppfylt kunne det kanskje vært sånn her:

- At jeg fikk servert kaffe på sengen hver morgen.
- At jeg fikk blomster levert på døra hver uke. Jeg pleide å hate avklipte blomster i vase men det er rart hva som endrer seg med årene. Nå synes jeg det er kjempefint og vil helst ha hundre buketter i forskjellige farger.
- At trikken alltid kom tidsnok.
- At det fantes et sted i nærheten hvor jeg kunne leie en hund for noen timer. Jeg savner å gå tur med en firebeint kompis.
- At jeg kunne låne en interiørarkitekt eller noen med peiling på møbler og struktur og smarte løsninger. Soverommet mitt er fremdeles fullt av pappesker på gulvet og store plastposer langs veggene.
- At jeg ikke trengte å flytte fra Melbourne om tre måneder.
- At all utdanning var gratis, så jeg kunne fortsette å studere ved det universitetet jeg helst vil, sammen med den foreleseren jeg ser mest opp til og som har lært meg så mye.
- At vi levde i en verden hvor kunnskap ble verdsatt mer enn kapital.
- At semesteret var mer enn tolv uker, heller typ atten.
- At jeg hadde et uendelig lager med Chanel no 5, eller Vera Wang Princess.
- At vi hadde to ekstra kraner ved vasken med god vin. Kaldt vann, varmt vann, rødvin, hvitvin.
- At jeg alltid kunne legge meg i nyvaskede laken som lukter nordnorsk sommer.
- At både mormor og farmor kunne leve til de var hundre og femti, helt uten sykdom og plager, bare for å få se alt det fine som kommer til å skje her i verden.
- At alle som trenger det får en god klem når ting er vanskelig, kanskje fra fremmede på internett.

Hva ønsker du deg?

fredag 13. mars 2015

Ni två kan aldrig börja om igen


"Han har bränt alla tänkbara broar
Han har sänkt alla möjliga skepp
Han har kallat dig 'äckliga hora'





Blir han arg ser han rött som ett stoppljus
Matchokillar beter sig som flockdjur
Vissa säger 'pang' med ett blockljusljus
Denna gång är det du som har ljuset
Ingen mer chans, han ska ut ur huset
Gör en Lisa "left-eye" Lopez
På honom så fort du kan

Krossa alla fönster, slå in hans dörr
Låt honom veta, att inget är som förr
Säg som det är nu
Finns ingen väg tillbaks för nån som är en looser
Ett riktigt jävla as
Ett riktigt jävla as
Ett riktigt jävla as"



Livet er faen meg for kort til å tilbringe det med noen som ikke respekterer det du gjør eller verdsetter deg. Kom igjen, hjertet. Danseskoene på. Det er flere eventyr som venter på deg.

onsdag 11. mars 2015

Høst i Melbourne, vår i hjertet.

Det er høst i Melbourne. Noen dager er det fremdeles varmt nok til korte skjørt og kjoler, men strømpebuksene kommer stadig oftere ut av klesskapet. Løvet faller fra trær jeg ikke vet hva heter, verken på norsk eller engelsk. Vinden blåser friskt på kinnene mine mens jeg går over en bro jeg aldri har sett før. Gjennom en bydel jeg antageligvis aldri skal se igjen. Nå er det over snart. Nå har det siste semesteret startet, uke to er allerede halvferdig. Jeg samler på øyeblikkene, samler på minnene. Prøver å fotografere alt med øynene og vet innerst inne at det er umulig. Det er ikke alt av dette jeg kommer til å huske for resten av livet. Alle navnene kommer ikke til å sitte for alltid. Jeg vil ikke alltid kunne veien fra parlamentet til Red Hummingbird i blinde. Jeg vil ikke alltid være i stand til å telle trikkestoppene fra Northcote til Bundoora, selv i søvne. Det er ikke menneskelig mulig. Jeg aksepterer det, om enn med en bitter ettersmak. Det handler om å leve i øyeblikket. Det handler om å være takknemlig for det man har. Det handler om å lage det livet man vil leve, mens man har det. Det er høst i Melbourne og det er den beste årstiden jeg vet om og akkurat nå lever jeg i the world's most liveable city. Det er nå. Ikke snart, men nå. Kom igjen, hjertet.


fredag 6. mars 2015

Postkort fra Marysville, Victoria

"Sounds like you've been stressing a whole lot. Would you like a small holiday? I'll come pick you up"
"I would love that. I can be ready in an hour".











To timer fra Melbourne, langt fra byen, milevis fra trikk, brostein, cocktails og mini skjørt. I hjertet av Victoria og akkurat det hjertet trengte. Trær høye som byblokker, en elv å bade i, bjørnebær rett fra busken. En hund som helst vil kose og en mann som ikke stiller krav. Dager uten angst. Netter uten mareritt. Muligheten til å puste. Ferie. 

tirsdag 3. mars 2015

Skrubbsår på armen, men stram hestehale.

Jeg mister fotfestet på det nederste trappetrinnet, snubler, tar meg for, tryner likevel. Grus og asfaltstøv på knærne, skrubbsår på armen. Mister røyken ned på bakken, søler øl fra boksen på shortsen. Setter meg ned og griner. Gir opp. Samler meg. Tar ny sats, mot i brystkassa. Tørker tårene, reiser meg, strammer hestehalen, børster bort skitt og møkk. Det går over. Alt går over. Hent en ny øl, tenn en ny røyk, tørk tårene. Det går over.