onsdag 25. februar 2015

Maybe one day she'll be her own

Skygger og spøkelser, flyttelass og minner. Tomme soverom og tomrom i hjertet. Gulv jeg aldri mer skal gå over. Dører jeg aldri igjen skal åpne. Vinduer jeg aldri mer skal lukke. Jeg er ikke femten år med skjelvende knær og på vei til en institusjon jeg vil hate eller en fosterfamilie som ikke kan takle meg. Jeg er tjueseks, med vannflaska i hånda og ti dollar i lomma. Det føles likt, men forskjellig. Likheten er stresset og panikken. Forskjellen er at ingen kan tvinge meg til å bo et sted jeg hater lenger. Forskjellen er friheten.



"And in the shadow
She finds a way
And in the shadow
She crawls
Clutching her faded photograph
My image under her thumb
Yes with a message for my heart
She's been everybody else's girl
Maybe one day she'll be her own
Everybody else's girl
Maybe one day she'll be her own"

tirsdag 24. februar 2015

Fra Brunswick til Bellfield i en liten rød personbil

Jeg sitter i en liten rød personbil, med en pappeske ved beina og veska på fanget. Vi kjører ned Bell Street mens regnet trommer på ruta. Det er sent og mørkt, alle gatene ser like ut. Vi tar feil avkjørsel to ganger og alt føles så jævla håpløst. I bakhodet flimrer et minne av en annen rød personbil full av esker og plastposer. Den gangen hadde jeg gitaren på fanget, fra Sandvika til Jessheim. Jeg orker ikke å telle flyttelass lenger. Jeg husker ærlig talt ikke hvor mange det er. Vi får rødt lys ved hvert eneste lyskryss og jeg lener hodet bakover. Lar tårene renne, lydløst. Jeg vet at dette går over, men når går det over? Etter at vi har parkert og Murray har gått rundt hjørnet tillater jeg meg selv tre store hulk, lent fremover med hendene på dashbordet. Hvor mange flyttelass skal et menneske bære? Er det dette jeg skal bruke livet mitt på? Kanskje jeg burde starte et flyttebyrå, jeg har tross alt en viss ekspertise. Med hjelp fra to venner kan jeg pakke ned en hel leilighet på en kveld. Jeg vet det, fordi jeg har gjort det. Alene kan jeg pakke ned et rom på fire timer. Jeg vet det, fordi jeg har gjort det flere ganger enn jeg kan huske. Jeg distanserer meg selv fra det med en smule bitterhet og kynisme, fordi det er nødvendig. Jeg trenger å ikke bli totalt overveldet, så jeg stenger alle følelse nede i en liten boks som jeg må pakke opp senere. Akkurat nå må jeg bare holde fast og sprenge videre. Jeg skal ikke gi opp nå for jeg har kommet så langt. Så jeg samler håret i en knute og tørker tårene. Åpner opp døra og slenger veska over skulderen. Så bærer jeg den første esken fra bilen til garasjen hvor tingene mine skal bo til jeg finner et nytt sted. Et nytt hjem. Jeg skal bo på en madrass i et gjesterom. Tørk tårene, snør skoene, pappeska under armen og tannbørste i plastpose. Lykken skal finnes, også etter dette.

fredag 20. februar 2015

Det går greit, helt til det ikke går greit lenger

Jeg vet at dette er midlertidig, jeg vet at en gang vil jeg få matlyst igjen, jeg vet at jeg ikke kommer til å våkne av mareritt for alltid og jeg vet at det skal komme netter hvor jeg får sove etter ti minutter istedenfor fire timer. Jeg vet at jeg skal våkne uten hjertet i halsen igjen. Jeg vet at det er mulig å starte en helt vanlig dag, uten angst. Jeg holdt så innmari fast på det, at alt var greit. Det var vanskelig, det var kaos, men det gikk jo faktisk greit. Ikke sant?

Det går greit, helt til det ikke går greit lenger. Det gikk greit, frem til jeg knakk sammen på baderommet til Chris og hyperventilerte og gråt ukontrollert til jeg nesten besvimte. Verden svartnet og jeg måtte holde meg fast i servanten for å ikke falle rett bakover. Istedenfor sank jeg ned på gulvet og et sted i bakhodet hørte jeg den jævla stygge stemmen som gnager på meg hver gang jeg viser meg svak. Jeg hadde ikke følelse i beina eller ansiktet og kroppen ville ikke gjøre det jeg ba den om. Chris måtte holde meg til jeg sluttet å hikste, startet å puste. Dette er det første store angstanfallet jeg har hatt på to år. Det er fint at det er så lenge siden. Det gjør vondt å være tilbake her igjen. Det går greit, frem til absolutt ikke går greit lenger.

Det gikk greit frem til i går. I dag har jeg ringt til den psykiske helsetjenesten på universitetet for å lage en avtale neste uke. Jeg er fremdeles skjelven og det hjelper ikke at det er 30 grader og at jeg svetter og at svimmelheten er tilbake for fullt. Det går greit til det ikke går greit lenger, og når det først ikke går greit lenger, går det helt jævelig.

onsdag 18. februar 2015

Jeg svetter og jeg danser

I kort kjole og lave sko. Knyttnevene slår i lufta og med håret hengende langs ryggen. Lårene verker men det er enda lenge til sola står opp.Det er mørkt og både alle og ingen kan se meg og jeg er alene med tusen andre mennesker. Vi hopper i takt med musikken, veska slår mot ryggen, vannflaska øverst. Det er ikke noe annet enn akkurat nå, i morgen er for langt unna. Her inne finnes ikke lånekassa eller visumsøknader, her inne finnes ikke sinte ekskjærester og ordene vi ikke skulle sagt drukner og forsvinner i den dype bassen og brølet fra forsamlingen. Her inne finnes bare vi som svetter og danser som om verden ikke eksisterer.


mandag 16. februar 2015

There is no escape, no excuse, just suck up and be nice



"Cause I'm a pixie
I'm a paperdoll
I'm a cartoon
I'm a chipper cheerful free for all
And I light up a room
I'm the color me happy girl
Miss live and let live
And when they're out for blood
I always give"

lørdag 14. februar 2015

Lekemekanismer

Vi ligger i sengen min. Det er sent og vi burde sove, for vi må opp tidlig. Istedenfor blir vi liggende våkne og prate. Dette er hva jeg sier.

Det var en lek jeg fant opp som barn. Eller, lek.. Det var vel kanskje mer en forsvarsmekanisme. Jeg pleide å late som om tiden ville stoppe og jeg lå helt stille. Om jeg kan puste så sakte at lungene ikke beveger seg, om jeg ikke tar opp plass.. Om jeg kan senke hjerterytmen min så ingen kan høre den, kanskje ingen kan høre at jeg lever. Om jeg kan ligge helt stille, kanskje universet ligger stille sammen med meg. Om jeg ligger så stille at jeg ikke lager en eneste skrape i vår felles eksistens, kanskje ingen vil merke at jeg lever.

Samtalen går videre og vi snakker om andre ting. Etterhvert slår jeg av lyset og trekker dyna nærmere rundt oss. Han smyger seg nært, holder rundt meg og så sier han at verden er et bedre sted med meg i den. At han ikke vil at jeg skal forsvinne. Jeg tillater meg selv å gråte ned i armkroken hans i noen minutter før jeg samler meg selv igjen og tørker tårene. Så legger jeg meg til rette og tenker at om jeg bare ligger helt stille, kanskje dette varer for evig. Kanskje jeg aldri trenger å bevege meg igjen. Om jeg bare ligger helt stille, kanskje vi bare kan være i dette øyeblikket for alltid.

onsdag 11. februar 2015

Rubber no longer holds the borders of my soul

Det hender ofte at det er vanskelig å beskrive hvordan jeg har det om dagen og hva som foregår. Jeg har det stort sett greit. Mener jeg selv, ihvertfall. Jeg holder meg ofte fast i det. At jeg har det greit. At det går bra, selv om ting er vanskelig. Jeg har stått i så mye, overkommet det verste, klatret opp fra alskens satan og depresjoner, så selvfølgelig skal jeg klare dette også. Selv om ting er vanskelig.

Det viste seg at alt var virkelig for bra og etterhvert tar ting slutt. Jeg har bodd i Brunswick i syv uker, omtrent fått pakket ut alt jeg eier, nesten fornøyd med hvordan alt ser ut men nå ser det ut som jeg kanskje skal pakke alt sammen igjen. Mens jeg var på bondeferie i Foster, gikk en av de jeg bor med smått berserk og prøvde å sparke ned døren til den andre jeg bor med. Detaljene kan få ligge, men det sier seg selv at ingen kan bo på denne måten. Jeg har vært her før, jeg har opplevd rusa mennesker som blir voldelige, jeg har bodd med over to hundre mennesker i forskjellige tilstander og steder i livet og jeg vet, jeg virkelig vet, at dette orker jeg ikke en gang til. Jeg vil jo helst fortsette å bo der jeg bor, men om vi ikke får ut personen som prøver å bryte seg inn i andres rom så må jeg ta tingene mine og flytte. Som i og for seg kan være lurt uansett, for jeg vet ikke nøyaktig hvor hevngjerrige Australske menn kan være men så langt har det ikke vært en positiv lærdom i medmenneskelighet.

Jeg hater å flytte. Jeg virkelig hater å flytte. Det bringer opp så mye grus og faenskap, så mye vondt fra hjertet. Det er så triggende. Voldelige menn er dog enda mer triggende. Kombinasjonen er enestående. Jeg ligger våken om nettene og bekymrer meg for alt som kan skje. Husker alt som har skjedd tidligere. Redselen og minnene blandes i en mareritt cocktail og jeg våkner fem timer senere med hjertet i halsen og svette langs ryggraden. Jeg vet at dette går over, men når? Jeg har våknet til mareritt og flashbacks siden november og nå er jeg utmattet. Jeg har vært sliten lenge og nå skraper det skikkelig i spareblusset. Den eneste konstante delen i livet mitt er meg selv. Det er som om jeg raser fra land til land, hus til hus, mellom vennegjenger og varme skuldre. Jeg føler at jeg kan passe inn nesten hvor som helst, men ingenting er helt hjemme. Home is where the heart is, fordi hjertet er det eneste jeg alltid har med meg. Hjertet som jeg aldri kan skilles fra, ikke før en av oss dør. Jeg sier ofte at jeg ikke angrer på noe, fordi det er så bortkastet. Det er samtidig mye jeg skulle ønske at jeg ikke opplevde. Det er mye her i livet jeg fint kunne vært foruten. Det er mange minner jeg skulle ønske jeg ikke hadde. Det er så mange spøkelser fra fortiden som river i dørene og river i hjertet. Jeg orker ikke oppleve dette en gang til. Jeg er så jævla ferdig med menn som mishandler meg og de rundt meg. Menn som mishandler tilliten, kjærligheten, kroppene og hjemmet vårt. Jeg vet at dette skal gå over, men går det noen gang over?

Bare tanken på å takle situasjonen foran meg gjør meg både sliten og redd samtidig. Det er emosjonelt utmattende å måtte ta hele situasjonen inn over meg. Deretter kommer det praktiske. For nå er jeg snart enten hjemløs, stuck med en voldelig mann i kokainrus eller ansvarlig for å få han kastet ut og deretter fylle et helt hus med mennesker så jeg ikke trenger å betale hele husleia selv. Jeg er blakk allerede, for jeg har vært sykemeldt fra jobb siden desember. Uten lønn. Før jeg kan sende inn søknaden om nytt visum må jeg betale over tre tusen kroner for det, jeg skylder Andy penger for siste rest av ting og tang fra huset vårt i Preston og studiene starter om ti dager. Det er litt jævelig mye om dagen, sammen med hele hjertet og hjernen og tåka og den der vaklende troen på at jeg skal være et fullstendig, fungerende menneske etter alt sammen.

Jeg vet at dette går over. Jeg har det egentlig greit. Jeg er blakk, jeg er singel, jeg har ikke bestevennen min lenger, jeg har ikke en familie jeg kan bo hos mens jeg fikser resten, jeg har ikke penger til å dra hjem, hele jævla livet mitt har blitt snudd opp ned men det passer jo sikkert fint ettersom jeg bor i Australia, landet hvor alt prøver å ta livet av deg.

mandag 9. februar 2015

The Diner, Thornbury

16/10-14 

Rolig, stille, sakte. 
Bevegelser som ikke lager støy. 
Rørelse uten ringvirkninger. 
Liv uten lyd. 
En eksisterende tilværelse. 

Hva slags mennesker er vi? Hvem er vi uten hverandre? Hvem er jeg uten deg? 

For du er ikke her lenger. Vi er ikke en symbiose. Vi skaper ikke synergi. Jeg er alene og du eksisterer ikke lenger. Det er så mange ting i livet jeg ikke forstår og du er i så mange av dem. 

Jeg er så tilknyttet. Forknytt. Forgitt. Forlegen. Forlagt. 

Det er ikke alt her i livet som løser seg. Det er ikke sånn at det ordner seg for alle, alltid. Men så sitter man der. Med hele livet foran seg. Hva skal du gjøre nå?

Livet føles urettferdig, men i forhold til hva? At verden skal være rettferdig eller god er en barndoms drøm og en ønsketanke. Det er ikke slik at det sitter en etikk komité oppe i skyene og bestemmer hvem som skal bli påkjørt neste gang. 

Men det er her vi er. Det er dette vi skal leve med. Så kan vi alle velge hva vi skal drive med mens vi venter på å dø.   

lørdag 7. februar 2015

The Greenhouse, Foster

03/02-15

So what are you waiting for? 

Livet, eller dagene i livet, raser videre. Jeg sliter med den typiske, eksistensielle "fear of missing out" følelsen. Hei og velkommen til 20 åra, liksom. Slutten av dem, i tillegg. 26, snart 27. Var det dette jeg hadde sett for meg? Burde jeg skrive en fem års plan? Burde jeg ta opp et lån og kjøpe et hus? Investere i fremtiden? Sette meg ned og bestemme meg, virkelig bestemme meg, for hva jeg skal drive med resten av livet? Det høres jo ut som en smart ting. Det høres jo ut som noe jeg burde gjøre. Det høres ut som et liv jeg ikke vil ha.


They call me Dozer, I knock down walls

Jeg sprenger min egen vei, det har jeg alltid gjort. Det er slik jeg har valgt å leve. Jeg er hvor jeg skal være. Det nytter ikke å angre på valgene jeg ikke tok. Det eneste jeg alltid har er forbedringspotensiale. Opp, frem og videre.

Herregud, for en annen tone notatblokkene mine har nå enn for ti år siden. Det er mye styggedom og faenskap enda, for kampen er faen ikke over, men jeg skal sprenge meg videre, opp og frem. Jeg lover. Jeg lover.

søndag 1. februar 2015

Soundtrack så langt i 2015

Den første måneden av 2015 har sust forbi allerede, før jeg i det hele tatt har tatt inn over meg at det er et nytt år. Jeg har flere Spotify lister som jeg fyller etter humør og tema, og en hovedliste som går hele året. De siste ukene har jeg løpt gatelangs i Melbourne i høye sko til Yelawolf, Childish Gambino, Veronica Maggio og Håkan. Hele året kan følges her.



I ain't the stepping stone to be stepping on
I ain't nobodies crutch
I ain't the money man, with your money, man
You ain't looking at me
I'm not the cheap one, looking at me son
You ain't looking at free
I ain't the dish rag to come clean up all the shit that you dish out
Ain't got no check for em




Don't be mad cause I'm doing me better than you doing you 
Better than you doing you, fuck it, what you gon' do?

Different color, my passport, Instagram my stack load
Hashtag my day wear and your girl drink my day care.

And I'm born rich, life ain't fair

Jag skulle kunna dö nu, med kinden mot din hals
Jag reser mig ur våran säng, lämnar dig sovande min vän
Jag smyger över golvet, ser solen stiga upp
I samma stund så vet jag att allting har ett slut

Allt är för bra nu
Går runt i t-shirt och är trött
Sitter på pianot mellan flaskor, glas och fimpar
Blundar tills jag skymtar lyckan och jag vet att allt är för bra nu
Allt är bra nu

I morgen reiser jeg tilbake til Foster og jeg aner ikke om jeg har nett der. Det er ikke så farlig. Jeg vil lese bøker og klappe på hunder. Det er tross alt sommer.