fredag 30. januar 2015

"Look at your Rainbow family. See the unfamiliar faces become loved ones. We are one. We are humans. Happy Rainbow".

Jeg reiste til Rainbow Serpent. Jeg så solnedganger og soloppganger, danset i fire timer i strekk, ble brun, ble solbrent, sov i telt, svettet, frøs, spiste melon og kysset en australsk mann under meteoritt regnet. Det er sommer i Australia og jeg lever.

tirsdag 20. januar 2015

Fra det ene til det andre; det er sommer i Melbourne

Noen ganger løser ting seg litt av seg selv. Før eller senere går krisene over. Det er sommer i Melbourne. Jeg har gitt meg selv skikkelig ferie for første gang siden juni og det er så himla godt. Jeg bruker dagene på å bli kjent med det nye området jeg bor i, Brunswick. Det er omtrent løkka i Oslo og jeg stortrives selvfølgelig. Huset jeg har flyttet inn i er verre enn det forrige og jeg skjønner ikke at vi får lov til å bo her. Det er billigere, i det minste. Vi har en utedo, tilkoblet vann heldigvis, men likevel. Det er et toalett inne i tillegg. Det er det eneste på badet som står støtt. Flisene over badekaret har falt av og veggene henger ikke sammen. Når det regner, drypper det fra taket på kjøkkenet. Det er et temmelig stort hull i veggen på soverommet mitt. Det finnes ikke en rett vegg eller gulvflate i hele huset. Det må være sparklet sammen med magi og lag på lag med skitt og maling. Vi har ikke ordentlige vinduer på kjøkkenet og låsen på utgangsdøra setter seg vrang annenhver gang. Hagen er fantastisk, med tomatplanter, krydderurter, kål, mynte, solsikker og alskens andre blomster. Vi har også fire høns og neste uke får vi en kanin. Høsten kommer til å bli svinkald, men familien min har sendt meg ullsokker, kjoler, luer og votter. Det går seg til. Akkurat nå er det akkurat hva jeg trenger. Jeg kan hente frokost i hagen, hver eneste morgen.Huset og hagen trenger en del omsorg men det er greit, Det føles godt å bruke kroppen til noe fornuftig. Det føles godt å stå opp tidlig for å mate hønene.

Det er sommer i Melbourne og jeg føler meg levende igjen. Jeg løper igjen. I  både høye og korte sko, mellom biler og over dansegulv. Gjennom parker og langs trikkeskinner. Det er sommer og jeg ler med hele kroppen, med blomsterkroner i håret og røde lepper. Jeg har dobbelt skille etter bh og singlet på skulderen. Om to dager reiser jeg på festival sammen de jeg bor sammen med. Det er så jævla sommer i Melbourne og jeg har trengt dette så lenge. Jeg står midt i en total omveltning i midt eget liv og det er så skremmende, så nytt. Dette var ikke hva jeg hadde planlagt men midt i dette kaoset skal jeg finne styrke, Jeg kan se det komme. Jeg kjenner det i kroppen. Jeg har vært skjør og sårbar så lenge men jeg tror jeg holder på å samle meg litt. Jeg puster litt mer. Jeg savner huset vårt i Bayliss street og guttene, hver eneste dag. Det var noe helt fantastisk med med Andy og Callum, vårt utrolige Valhalla. Det finnes ingen ord for hva de to gjorde for meg. Men det er også godt. For første gang i hele mitt liv, flyttet jeg på et passende tidspunkt. Jeg fikk en ordentlig avskjed med guttene. Det var mye annet som skjedde, samtidig. Det er ferie fra universitetet, så mye av hverdagsrutinen min og mange av menneske jeg pleide å se ofte er nå fraværende. Det føles nesten som to forskjellige liv, selv om det bare er en måned siden jeg flyttet fra Preston. Fra trøtte lesesaler i Bundoora til St Kilda market og konserter i solnedgangen. Noen ting løser seg selv, andre ting må man jobbe for. Jeg løper fra kontorer og biblioteker for å printe ut dokumenter til visumsøknaden min. Forsikring, pass, studiebevis, lån. Jeg prøver å samle meg selv nok til å gjøre alt jeg burde, alt som må betales og ryddes, samtidig som kroppen fremdeles er vanskelig. Jeg er i det minste ikke like svimmel lenger så nå kan jeg løpe etter nattbussen på Swanston street en lørdagsmorgen etter en rangel. Det er sommer i Melbourne og nå går det så fort unna. Nå er det bare noen måneder igjen til jeg skal flytte herfra. Jeg er ikke klar til noe som helst. Jeg har ikke søkt på noen mastergrad, jeg har ikke snakket med noen om å flytte hjem. Jeg ignorer helst hele greia og slenger passet i veska, ekstra skjerf rundt halsen og telefonen i lomma. Det er sommer i Melbourne og jeg orker ikke sitte inne lenger. Jeg klarer ikke tenke på Norge akkurat nå. Jeg har nok med å forlenge visumet mitt og å huske solkremen.

tirsdag 13. januar 2015

Blomster i håret, håp i hjertet

"And I won't die alone and be left there.
Well I guess I'll just go home,
Oh God knows where.
Because death is just so full and man so small.
Well I'm scared of what's behind and what's before



And there will come a time, you'll see, with no more tears.
And love will not break your heart, but dismiss your fears.
Get over your hill and see what you find there,
With grace in your heart and flowers in your hair"


onsdag 7. januar 2015

And youth is a loveless furrowed brow


James Blake - Words we both know

lørdag 3. januar 2015

Kom igjen, 2015. Jeg er klar for å leve igjen.

Jeg går inn i 2015 i en hage i Coburg, med hvit kjole og blomsterkrone, under stjernehimmel, fyrverkeri og fargede lamper hengende fra taket til garasjen. Vi teller ned og tenner stjerneskudd, jubler, hyler, klemmer, kliner, noen skåler med meg og så synger vi med til Fun og jeg tenker at livet mitt i Melbourne er fullt av crazy, crazy nights, og det føles bra. Tidvis skummelt og angstfylt kaos, men for det meste jævla bra. Jeg er på vei ut av en depresjon jeg er så jævla ferdig med. Jeg går stille i dørene i mitt eget sinn og hjerte. Jeg prøver, forsiktig, å bygge opp meg selv igjen. Jeg vil så gjerne ha det godt med meg selv, jeg vil så gjerne klare det. Jeg samler sammen styrke, langsomt, sakte, for å være sikker på at jeg gjør ting riktig.



Jeg vil at resten av 2015 skal være som de første minuttene. Jeg vil at resten av oppholdet mitt i Melbourne skal være fylt med eventyr og fairy lights, stjerneskudd og gode klemmer. Jeg vet at alt ikke kan være like magisk hele tiden og jeg vet at livet går i bølger. Jeg vet det. Men de gangene jeg kan velge, så skal jeg velge eventyrene. Happiness is a state of mind. Mr Marble pleide å si det til meg så ofte, og jeg skjønner det nå. 2015 puster meg i nakken og livet er nå. Danseskoene på. Nå kjører vi.

"Oh, don't be scared
But it's a harder kind of fear 
Hold on tight
You best hold on or else you're in it 
Clear your mind"

Soundtrack: San Fermin - Sonsick