onsdag 4. november 2015

Menn i mørket

Det er enda en sen natt på hostellet. Jeg ligger i senga og vrir meg i to timer før jeg gir opp. Drar på meg jeans og en genser, snører skoene og tar på meg jakka. Ute regner det lett og vinden rufser til håret mitt. Jeg går på måfå rundt i byen i mørket. Tenner en røyk, stopper i en park. Tenker for meg selv at Auckland er et helt greit sted. Jeg er på vei opp mot universitetet når jeg legger merke til ham. Han som går bak meg. Det er jo ingen grunn til å være redd men jeg krysser veien likevel. Går videre opp veien og smiler av meg selv som er så paranoid. Kaster et blikk bakover og tenker at han skal vel bare hjem eller et sted som ikke har noe med meg å gjøre. Men nå er vi på samme siden av gata igjen. Det er en tilfeldighet, tenker jeg, men lenger oppe krysser jeg gata igjen. Går mot Symonds street som er godt opplyst. Det er bare en tilfeldighet at han krysset gata, han også. Frem til han gjør det igjen. Nå banker hjertet hardt i brystkassa og jeg ransaker hukommelsen for trygge steder å gå. Fisker opp telefonen fra lomma og trykker 000, holder telefonen hardt i hånda, bare sånn i tilfelle. Den tredje gangen vi begge krysser veien har jeg fått nok. Jeg bryter ut i en slags lett jogging ned mot sentrum igjen og ser en Starbucks lenger nede i gata. Kaster blikket bakover igjen men nå er han borte. Det er da jeg innser at menn i mørket er som edderkopper; det skumleste er ikke å se dem. Det skumleste er når du først ser dem og deretter ikke vet hvor de er lengre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar