torsdag 8. oktober 2015

Tomorrow is another day and you won't have to hide away

Forskjellen på å være femten og stuck på en institusjon vs tjue syv og såkalt voksen er ordene "rømme" vs "reise". Da jeg som femtenåring fikk nok av hele driten, tok sekken min og satte meg på toget et sted het det at jeg rømte. Nå heter det at jeg drar på ferie. Jeg reiser. Jeg tar litt tid for meg selv, uten at noen ringer fire kontorer, inkludert politiet og barnevernsvakta. Det er ingen som hyler over telefonen at jeg må komme tilbake. Det er ikke slik at jeg får husarrest i tre uker uten telefon når jeg kommer tilbake. Det er ingen sinte ord på stemplede ark som skal leses opp. Jeg bare drar. Og kommer tilbake igjen. Helt av meg selv, i mitt eget liv. Det største privilegiet vi har er frihet til å gjøre det vi selv vil. Du skjønner ikke hvor stort det privilegiet er før du mister det. Du forstår ikke hvor mye du har savna det før du får det tilbake. Det er sånt som  gjør at jeg gjemmer ansiktet i skjerfet mens jeg ser ut togvinduet på vei til Warrnambool og gråter av lykke mens Woodkid synger om å rømme fra alt og det hele. 






Woodkid - Run Boy Run

"Run boy run! This world is not made for you
Run boy run! They’re trying to catch you
Run boy run! Running is a victory
Run boy run! Beauty lays behind the hills

Run boy run! The sun will be guiding you

Run boy run! They’re dying to stop you
Run boy run! This race is a prophecy
Run boy run! Break out from society" 



1 kommentar:

  1. jeg håper du har det bra - eller når jeg leser deg nå for tida, så håper jeg vel, mer realistisk, at du får det bra, at det ordner seg. jeg svarte ikke når du ba oss om å fortelle noe fint, men jeg tenker at du kanskje fortsatt trenger det, så here goes:

    en av de siste varme høstdagene tok jeg meg ti minutter fri fra kontorjobben for å bare gå en tur, kjøpe en iskaffe, og så lånte jeg en ungdomsbok på biblioteket (solitaire av alice oseman) og da jeg sto og venta på å gå over gata igjen og tilbake til kontoret, så kom det syklende en jente, ganske fort ned bakken der jeg sto, og hun hørte på musikk i hodetelefoner og så tok hun begge hendene vekk fra styret og dansa i lufta mens hun sang, høyt, og det tok kanskje 3-4 sekunder i mitt synsfelt før hun var forsvunnet og lyden av stemmen hennes også, hun hørtes litt ut som siri nilsen eller kaja gunnufsen, sang fint, jeg hørte ikke hvilken sang det var, men det var fint, og så ble jeg stående litt ekstra og se etter henne uten å høre annet enn trafikken som fulgte etter henne. det var veldig fint. et lite eventyr på en ellers ganske traurig og stressende dag.

    SvarSlett