tirsdag 27. oktober 2015

Hilsen fra Auckland og Go Fund Me

Jeg dro til New Zealand med en ryggsekk og trillekoffert, hjertet i halsen og passet i hånda. Før jeg dro lovet jeg vennene mine å ta vare på meg selv, å spise ordentlig, å sove mer enn fire timer hver natt og å nyte New Zealand så mye som mulig. Så langt vil jeg si at jeg har gjort en OK jobb med det hele. Det var tidvis vanskelig å være tusen mil hjemmefra i Australia, men etter tre år i Melbourne hadde jeg et helt liv der. En leilighet å bo i, mitt eget soverom å sove i, utrolig fine folk å bo med, en jobb å gå til, en mann jeg bryr meg om mer enn jeg kan forklare, venner jeg elsker og savner og en slags trygghet i at dette var hjemme. Ikke hjemme som i Norge, for det er jo umulig, men hjemme som i det stedet jeg har laget til mitt eget. Det stedet jeg kan fylle med det jeg vil, det stedet som fyller meg med opplevelser og en form for lykke jeg har jaktet på hele livet. Nå er jeg ikke der lenger.

Nå er jeg i Auckland og prøver noe desperat å komme meg tilbake til Melbourne. Jeg må søke visum på nytt herfra og prosessen er allerede i gang. Det er nervepirrende og tidvis utrolig frustrerende. Dyrt er det også. Det koster flere tusen bare å søke. I tillegg vil det Australske department of immigration and border protection at jeg skal ha tredve tusen på konto. Det er helt galskap. For hver dag jeg er i Auckland bruker jeg mer penger jeg egentlig ikke har. Jeg bor på et hostell og prøver å leve så sparsomt som mulig men New Zealand er ikke akkurat gratis. Hostellet i seg selv koster over tusen kroner i uka og jeg har ikke arbeidstillatelse her. Ikke vet jeg om jeg ville fått noen jobb heller. Her er vi visst mange om beinet. Det er også vanskelig å i det hele tatt vite om jeg burde se etter arbeidstillatelse og jobb når jeg så gjerne vil tilbake til Melbourne. Tilbake til det livet jeg har jobbet så jævla lange og utrolig hardt for å skape meg. Etter en del overtalelse fra venner har det blitt satt opp en Go Fund Me side hvor de som vil kan hjelpe om de vil. Jeg føler meg passelig klein med det hele, men som Mick sa "People care; they want to know how to help. Let them". Så jeg tillater meg selv å gjøre noe jeg finner vanskelig; å ta imot hjelp. Jeg vil ikke at det skal være sånn at noen føler seg tvunget til å gi noe. Jeg setter pris på alt; om det er fem kroner eller at siden blir delt på nett, fine ord og langdistanse klemmer. Det er helt utrolig at så mange mennesker har brydd seg allerede og det får meg til å huske noe veldig viktig; Det er nå det gjelder. Det er nå det skjer. Dette er livet mitt og jeg har ikke gitt opp enda.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar