lørdag 1. august 2015

Mens du sover

Vi sovner utslitte i sengen din etter en lang natt med øl og skråling. Det er sommer og nettene skal jo ikke soves bort. Jeg våkner tidlig igjen og prøver å samle tankene, prøver å huske hva vi gjorde i går. Jeg har sparket av meg strømpebuksene og revet av meg genseren, og nå ligger vi begge i undertøyet. Jeg ser ut mot rommet og hører deg puste sakte. Du har lagt en arm over meg og jeg kjenner den varme pusten din mot nakken. Det føles trygt. Jeg merker at søvnen griper taket igjen, vil dra meg under. Jeg vet at jeg burde sove mer, vet at kroppen trenger det, men jeg blir liggende våken. Tankene raser i hodet, men det gjør ikke vondt. Dette er ikke angst. Dette er ikke tungsinn. Dette er årevis med historier, minner vi har laget, steder vi har vært og ting vi har gjort. Alt vi har oppdaget sammen, alle eventyrene våre, barndommen vår som jeg nå går gjennom mens jeg ligger i armene dine og føler meg trygg, føler meg både liten og stor. Jeg skriver nattens eventyr inn i hjertet sammen med alle de andre. Jeg prøver å telle dem, prøver å lage en slags oversikt, men de er for mange. Vi har jo kjent hverandre i over tyve år nå. Mens du sover ser jeg på ansiktet ditt. Ser hvor voksen du har blitt. Skjegg, langt hår og kanskje til og med en rynke eller to. Mens du sover studerer jeg deg nøye og tenker, vet, at det har ikke noe å si hvor gamle vi er eller skal bli. Vi to skal alltid gå på eventyr sammen, om det er opp et fjell eller ned Storgata. Etterhvert blir søvnen for sterk og jeg slipper taket i bevistheten. Du beveger på deg og klemmer meg hardere i to sekunder før du puster tungt igjen. Du sover fremdeles tungt og snart vil jeg gjøre det samme.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar