mandag 3. august 2015

Fra notatblokken, april 2015

Jeff Buckley skriker so real om igjen og om igjen. Jeg teller sprekker i husveggen, teller mennesker på trikken, teller hvor mange dager det har gått siden sist jeg så deg. Jeff Buckley synger med så mye kraft i lungene og jeg føler meg kraftløs. Synkende, levende, alltid strevende. Koffein i blodårene, ringer under øynene og sprukne lepper. Jeg maler over marerittene hver morgen, kler på meg selvsikkerheten. Snører støvlettene, snører sammen lungene, binder meg opp i en identitet jeg ikke alltid klarer å eie. Teller antall ganger jeg har gått på trynet, teller antall ganger jeg har reist meg opp igjen. Forteller meg selv at det teller ikke så lenge jeg alltid stabler sammen beina, snører støvlettene og går videre. Forteller meg selv at det er nå det teller, alt det som er so real, det som er virkelig nå. Det er nå jeg skal sparke unna marerittene og monstrene, kaoset og faenskapet. Det er nå jeg lager et bedre liv. Det er nå jeg skal slutte å være redd for å elske, slutte å være redd for å investere i livet mitt. Det er nå jeg skal leve, samme hvor vondt det gjør. 







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar