søndag 26. juli 2015

Fra Notatblokken # 25 : Lost

Selv i denne lykken, selv med alt det gode og trygge, finner den meg. Selv i denne fantastiske sommeren, med kjærlige klemmer og savnede smil, eksisterer den. Selv i alt det jeg vet at jeg fortjener, tviler jeg på meg selv. Selv her, selv nå, er det en del av meg som vil dø. Jeg er ikke deprimert, jeg er bare suicidal. Jeg skjønner ikke at det går ann, jeg heller. Jeg våkner ikke med tårer i øynene, jeg skriker ikke ned i madrassen. Stort sett våkner jeg og drikker kaffe, lever og smiler, leser femti sider i en bok hver kveld. Men på dagtid, den tiden som vanligvis har vært så trygg for meg, kommer det alikevel. Jeg forstår det ikke. Jeg tror denne suicidalheten, i mangel av et bedre ord, er en muskel jeg har trent for godt. Det er en muskel som nekter å svinne hen. Flashbacksene er der, men det er de jo alltid og det skal ikke ha noe å si. Angsten river i meg noen ganger, men det er også helt greit. Jeg har levd med det så lenge at jeg vet hvordan jeg skal takle det. Dessuten er det ikke på langt nær like ille som det en gang har vært, det er nesten så jeg ikke merker det i det hele tatt. Noen netter drømmer jeg, noen netter har jeg mareritt og noen netter er det fredelig og stille. Jeg forstår ikke hvorfor det fremdeles er her, hvorfor den jævla iskloa og mattheten sitter igjen i hjertet. Det gjør meg ikke sint lenger, bare sliten. Det er urettferdig og det er feil. Det skal ikke være slik og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. All logikk vil jo tilsi at nå som alt er så bra så skal jeg ikke være suicidal lenger. Nå som jeg er så fornøyd, skal ikke lysten om å dø fortsette å jage kroppen, fortsette som gift i blodårene mine. Jeg forstår det ikke for det gir ingen mening.

Vil du dø nå, Kit? Du har fått til det du skulle. Du har nådd målene og vel over. Du har lov til å slutte nå. Du trenger ikke leve mer, om du ikke vil.

Jeg vil faktisk ikke leve mer. Men jeg har ikke planlagt å dø, heller.
Hjertet elsker både for mye og ikke nok. Jeg har hatt det så bra men jeg er så sliten. Jeg både vil og vil ikke leve mer. Jeg kjenner at jeg orker ikke. Angsten som konstant kiler i magen. Giften i blodårene. Tårene som kommer uanmeldt. Alle de sinte menneskene. Følelsen av å aldri være bra nok. Det ligger en evigvarende sorg i det. Kunnskapen om å aldri være bra nok. Bra nok for hvem? Jeg er så misunnelig på barn som var ønsket. Som ikke vokste opp med konstant fårlig samvittighet over sin egen eksistens. Over sitt eget liv.

Er dette alt? Skal det alltid være slik? Jeg er sjeldent så lykkelig som jeg har vært de siste ukene. Kanskje det er greit å gi seg mens man er på topp? Jeg har aldri fått til så mye på én gang. Et kjærlighetsliv hvor jeg har følt meg elsket av ikke bare en, men to fantastiske personer. En bestått bachelorgrad med toppkarakter. En vennegjeng som alle fortalte meg hvor mye de har savnet meg, hvor mye de vil ha meg hjem. Jeg vet ikke om det blir bedre enn dette.

Jeg føler meg så rastløs. Revet i to. Inkonsekvent. Ambivalent. Hvem er du nå, Kit?

2 kommentarer:

  1. Du er den du alltid har vært. Kitty the brave. Og du er langt ifra ferdig enda. Det er fortsatt så mange land igjen å besøke, mennesker å treffe og ting du vil oppnå. Det kommer til å være så jævla verdt det, jeg lover <3

    ~ Geisha

    SvarSlett