onsdag 17. juni 2015

Hei Norge. Nå har jeg kommet hjem. Vi må visst snakke sammen om hva vi ikke kan snakke om.

Dette er den teksten jeg startet å skrive mens jeg fremdeles var i Australia. Teksten jeg burde ha skrevet ferdig. Kveld etter kveld, utkast etter utkast. Ingen av dem ble mer enn fem-seks setninger. Jeg ville skrive om at jeg skulle komme hjem og at jeg gledet meg. Jeg ville skrive at jeg kanskje var litt skjør og at ting har vært litt vanskelig i det siste. Det har jeg også gjort og lagt ut. Det som ikke kom fram men som fremdeles ligger i en mengde upubliserte utkast er detaljene. Jeg tenkte at det skulle gå bra. Kanskje jeg bare var redd for noe som aldri kom til å skje? Men så burde jeg vel snart lære meg å stole på meg selv. Jeg burde ha sagt noe før jeg kom hjem.

Det er ofte det samme når jeg kommer hjem. Vi snakker mye om det samme. Spørsmålene er ofte de samme. Kommentarene er ofte de samme. Og så jævla unødvendige. Så jævla destruktive, selv om det sikkert ikke menes på den måten. Og det er derfor det ble med de utkastene. Det er derfor jeg ikke publiserte "Ting jeg ikke vil snakke om når jeg kommer hjem". Det er derfor jeg ikke skrev et langt innlegg om akkurat hvor til helvete ting egentlig har gått der nede i Australia det siste halvåret. På den ene siden tenkte jeg at det ble for utleverende. På den andre siden tenkte jeg at det ville være frekt å legge tøyler på andre, som om jeg kunne forutse akkurat hva de kom til å si. Spesielt fordi folk mener godt, eller kanskje egentlig ikke mener noe i det hele tatt. De bare snakker. Men det går på helsa løs for min del og jeg orker ikke mer.

Jeg orker ikke flere kommentarer om kroppen min. Kan vi slutte med det, vær så snill? Jeg fatter ikke at folk tror det er greit. Altså, det er greit når noen sier 'så fin du er' eller 'pen kjole' eller lignende. Men jeg har ikke vært hjemme i mer enn tre dager og jeg er allerede lei av 'har du gått ned/ opp i vekt igjen, uff da, ja du må spise sunt, du må huske å trene, du burde løfte vekter, du burde begynne med yoga' og så videre i det uendelige. Seriøst. Hold opp. Det er ikke greit. Jeg føler meg som et stykke kjøtt på slaktebenken som skal veies, vurderes og godkjennes. Jeg får så totalt angst og mest lyst til å gå min vei. Jeg blir umiddelbart oppmerksom på min egen kropp på en måte som ikke er konstruktiv, en måte som jeg ikke vil ta del i lenger. Og det er så jævelig frekt å kommentere på andres kropper på den måten. Hvorfor tror andre mennesker at de har en rett til en mening om hvordan jeg skal se ut? Hva er poenget? Hvorfor betyr det noe? Det er så utrolig mye annet vi kan snakke om istedenfor. Bak musklene og fettet finnes det et menneske som har reist, opplevd og utdannet seg. Er ikke det mer interessant en hva jeg veier? Det føles som galskap å måtte skrive om dette på internett. Dette burde være så åpenlyst, så selvsagt. Jeg skjønner ikke at jeg som et voksent menneske må fortelle andre at jeg ikke setter pris på kommentarer på kroppen min. Uansett. Det er mer vi ikke trenger å snakke om mens jeg er hjemme.

Jeg har med meg Andy hjem denne gangen. Vi pleide i å bo i samme hus i Melbourne. Vi er venner og der slutter det. Han er ikke kjæresten min. Jeg har heller ikke lyst til å snakke om kjærlighetslivet mitt. Det er ikke så mye der, uansett. Kommentarer om at jeg burde 'komme hjem og finne en mann' vil jeg gjerne ha meg frabedt for alltid.

Jeg kjenner også at jeg er lei av 'gode råd' om hva jeg burde ha gjort istedenfor å ta et år for meg selv. I året fremover har jeg tenkt til å jobbe og deretter reise. Det har jeg hatt lyst til siden jeg var en unge. Det er for sent til å søke på en master dette året uansett, så det nytter ikke nå å komme med råd om at jeg burde gå rett fra bachelor til mastergrad uten opphold. Når jeg er klar for mastergraden blir den vel helst i kjønnsstudier for det er det jeg har lyst til. Jeg skal bruke livet mitt til å studere ting som jeg er interessert i. Dette burde være en selvfølge. Det tar den tiden det tar og blir gjort på den måten som jeg mener at passer for meg.

Så var det det der med å ikke ha det så godt. For jeg er egentlig utrolig sliten. Jeg prøver å holde det gående likevel. Helt egentlig vil jeg bare ligge i senga i fem dager, men nå er jeg hjemme og turistguide. Jeg trenger forståelse for at jeg ikke orker så mye. Jeg klarer ikke høye lyder. Jeg klarer ikke at tre mennesker snakker til meg samtidig. Jeg klarer ikke oppgaver eller å få lagt ansvar over meg. Jeg kan ta ansvar for mitt eget liv, men jeg er ikke i stand til å stille opp for noe. Jeg klarer ikke organisere noe særlig. Jeg er egentlig ikke i stand til å gjøre så altfor mye om dagen. Jeg er rett og slett for syk. Jeg tror det passer dårlig med andres oppfatning av meg, for jeg ser jo ikke syk ut. Jeg høres ikke syk ut. Men på innsiden av hjertet herjer faenskapet og om nettene løper jeg etter døde ekskjærester og sinte familiemedlemmer. Kroppen har også slitt lenge. Jeg er svimmel og kvalm, har ofte vondt i magen og går rundt med en knusende hodepine. Nakken, skuldrene og ryggen er så stiv at jeg sliter med å bøye meg. I dag ble jeg utslitt av å  stå opp. Det må bare få lov til å være sånn også håper jeg, som vanlig, at folk skjønner at jeg må gå i halv takt i stund. Det er tross alt derfor jeg er hjemme. Fordi jeg trenger ferie.


Jeg forstår godt at rådene og spørsmålene om hva jeg skal drive med skal være velmente, men slibrige kommentarer og overstyring av livet mitt lukter dårlig skjult paternalisme og vitner om overtagelse av en autoritet jeg aldri har gitt fra meg. Jeg forstår at det er en måte å snakke sammen på, at kanskje det bare skal være noe å snakke om. Men jeg orker det ikke mer og nå er jeg voksen nok til å si ifra og til å ta ansvar for min egen helse.

Dette får meg sikkert til å høres sint ut. Men jeg er ikke sint. Jeg er bare syk. Og veldig, veldig skuffa.

2 kommentarer:

  1. <3 okei, generelt, blogginnlegg om "ting jeg ikke gidder snakke om lenger", synes jeg var en god idé!! :D

    Also, er det en voksengreie det å plutselig skulle fortelle andre mennesker hvordan de skal leve livet sitt? By all means, jeg skulle ofte ønske at jeg bare kunne fortelle folk hvordan de skal leve livene sine (les: luksufellen), men jeg liker det sjeldent godt når folk prøver å fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt. Og jeg mener det har skjedd mer etter fylte 25.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det hender man trenger et sånt innlegg, ihvertfall når man skal være mye rundt folk som alltid spør om det samme.

      Det er rart med det der. Jeg tror det er blanding av gode intensjoner og egen bitterhet for valg man har tatt. Men altså, the road to hell is paved with good intentions, kjenner jeg.

      Slett