lørdag 16. mai 2015

Breathe, keep breathing

Det er høst i Melbourne. Jeg lar kulda og bitterheten skylle over hjertet, lar det flyte gjennom meg, gjennom om lag av ull og nylon, gjennom huden og inn i blodårene. Det finnes en slags nostalgi som redder meg. En nostalgi som finner skjønnhet, selv i dette. Det er høst i Melbourne og jeg smiler gjennom tårene, smiler gjennom depresjonen, smiler meg ut av faenskapet. Snart er det over. Jeg kan føle tungsinnet slippe taket, føle logikken ta form. Jeg snakker meg selv ut av negative spiraler og farlige tankemønstre. Noen dager sitter jeg i senga og stirrer i veggen en stund, men jeg tar meg selv i det. Noen dager river faenskapet gjennom hele kroppen og det kjennes ut som om blodårene mine har piggtråder. Som om kroppen konstant vil gi etter for tyngdekraften, med svake knær, lutende rygg og det brennende ønsket om å gi opp alt og bli liggende i senga hele dagen. Men det er ikke like ofte og det varer ikke like lenge. Jeg godtar at hjertet hoster og harker. Jeg godtar at kulda setter seg i beina. Jeg har vært her før og jeg er snart verdensmester i å reise meg etter at ting går dårlig, etter å ha tryna femten ganger på rad på glattisen, med forstuet ankel og armen i fatle. Alltid, alltid, alltid. Fremover og videre. Etter høsten i Melbourne kommer sommeren i Norge. Kulda varer ikke evig. Ikke depresjonene, heller.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar