torsdag 9. april 2015

En helg i Marysville

Jeg våkner tidlig av en melding som tikker inn på telefonen. Det er søndag og jeg kan egentlig sove så lenge om jeg vil, men jeg svinger beina ut av senga, lar føttene treffe det kalde gulvet. Jeg er jo uansett våken. Tusler ut på kjøkkenet til Murray. Sjekker vannskåla til Buster og lar han overfalle meg med kyss og glade poter. Setter på kaffekokeren. Mens vannet varmes går jeg ut og mater hønene. Plukker med meg to egg og kjenner meg takknemlig. På vei tilbake går jeg forbi den gravide kua. Studerer henne nøye, men det er ingen forandring. Jeg går inn til kjøkkenet igjen, skyller eggene og legger dem i en kurv. Lukten av kaffe fyller rommet og jeg føler en rolig lykke bre seg i kroppen.

Vi fyller sekken med vannflasker og går tur i nasjonalskogen. Sola steiker midt på dagen, men med en gang vi kommer ned i dypet av dalen er det kaldt. Vi går fort, klatrer bestemt oppover stien og opp fjellet. Jeg skraper opp kneet på en stein mens jeg løfter beina, prøver å finne et sikkert sted å sette dem. Hører grus trille nedover en halv meter, også hører jeg det ikke lenger. Småsteinen har trillet utfor og er nå i frittfall. Jeg kjenner dødsangsten kile i ryggraden, kjenner vekten av min egen kropp mens jeg klamrer meg fast i steinveggen. Tar sats og bykser kroppen mot neste steg. Lander, balanserer, retter meg opp og klemmer kroppen inn mot veggen. På toppen snur jeg meg mot Murray, tørker svetten fra panna. Ser utover landskapet. Veit at for tre år siden hadde jeg slitt mer. Veit at nå, i dag, var det jeg og min kropp som gjorde dette. Jeg føler meg som Superwoman hele veien hjem.

Vi står på kjøkkenet og lager middag. Jeg skyver grønnsaker rundt i stekepanna mens Murray legger mer ved i ovnen. Så stiller han seg bak meg og hviler hodet mot nakken min. Jeg puster inn, puster ut, innser at jeg ofte ikke puster skikkelig, aldri helt ned i magen.

Murray spiller piano og jeg leser om Hanna Arendt og teorier om representasjon. Buster ligger over bena mine, holder oss begge varme. Snuten hans dytter meg om det går for lang tid mellom hver gang jeg klør han på magen. Etterhvert er jeg dekket av hundehår men jeg har sluttet å bry meg. Hundehår kan vaskes bort. Gleden av fire poter, sorte, nysgjerrige øyne og en snute mot halsen kan ikke erstattes.

Vi drikker rødvin av store glass. Setter oss ut på terrassen og ser blodmånen komme opp over åskammen. Jeg lener meg mot Murray. Tenner en røyk. Puster. Smiler. Lever.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar