søndag 22. mars 2015

Søndags morgen blues

"Unnskyld" sier jeg. Unnskyld for at jeg er sånn her. Unnskyld for at jeg er så synlig. Unnskyld for at jeg tar så mye plass. Da dette året startet sa jeg til meg selv at det skulle være et nyttårsforsett. Jeg skulle slutte å unnskylde meg for å eksistere. Det er så viktig. Som menneske, som psykiatripasient, som kvinne. Vi skal ikke være redde for å ta opp plass. Vi skal ikke være redde for å kreve å bli sett. Og her står jeg likevel og unnskylder meg.

Det tar under tre minutter. Jeg vet det, fordi jeg teller bakover senere. Jeg er jo hun som teller alt. Jeg våkner, stirrer i veggen, snur meg rundt og det er her allerede. Tankekjøret. Det har vært sånn siden november. Det starter når jeg våkner og det slutter ikke. Det ligger i bakhodet og murrer. River i hjertet, river i hodet. River istykker den jeg er, river istykker forholdene mine. River istykker meg. Det er dette som skjer i livet mitt. Jeg er deprimert og tidvis suicidal og det river istykker alt jeg er og alt som er rundt meg. Jeg trodde det skulle slutte å gjøre vondt snart, men det gjør jo ikke det. Det slutter jo faen meg aldri. Pust. Pust. Pust.

Jeg våkner med armen hans rundt meg. Kjenner hjertet hans mot ryggraden min. Vet allerede at i dag kommer til å være vanskelig. I dag kommer til å gjøre vondt. Så jeg sier unnskyld for alt jeg sa i går når jeg var full og alt jeg kommer til å si i dag gjennom innbitte tårer og en slags desperat angst som handler litt om hvem vi er og kjærligheten vi har men mest om at jeg ikke vil være sammen med noen, for jeg vil jo aller helst dø.

Det tar under tre minutter fra jeg våkner til jeg er totalt overmannet av angst og sorg. Det legger seg som en kappe rundt meg, tynger meg ned. Jeg orker ikke gråte over det lenger, jeg er for sliten selv om jeg akkurat har våknet.

Nå skjer det. Nå skjer det igjen. Akkurat nå. Han holdt rundt meg i dag tidlig, i går kveld, jeg sitter her og sier unnskyld for at jeg som dette, unnskyld for at jeg er så ødelagt, unnskyld for at jeg ikke klarer å være et vanlig menneske, men det hjelper ikke. Til slutt forlater de meg eller gir opp, på en eller annen måte. Han finner tingene sine, bilnøklene, sigarettene, tar på seg skoene og forsvinner ut døra.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hva slags rammer jeg skal sette rundt dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette, men det er jo det jeg gjør best. Samler meg sammen og går videre. Kitty the brave. Med tannbørsten i en plastikkpose, pappesker under armen, passet og vannflaska i veska, hestehale og eye liner, alltid videre, alltid framover. Det stormer på innsiden og det stormer i livet, for kampen er jo faen ikke over enda. Jeg vet at dette går over, men når går det over? Finnes det et sted hvor jeg ikke må unnskylde meg for å være så ødelagt? Så ødelagt av et liv jeg tidvis ikke vil ha. Jeg vet at ting blir bedre, men når blir det bedre?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar