lørdag 7. februar 2015

The Greenhouse, Foster

03/02-15

So what are you waiting for? 

Livet, eller dagene i livet, raser videre. Jeg sliter med den typiske, eksistensielle "fear of missing out" følelsen. Hei og velkommen til 20 åra, liksom. Slutten av dem, i tillegg. 26, snart 27. Var det dette jeg hadde sett for meg? Burde jeg skrive en fem års plan? Burde jeg ta opp et lån og kjøpe et hus? Investere i fremtiden? Sette meg ned og bestemme meg, virkelig bestemme meg, for hva jeg skal drive med resten av livet? Det høres jo ut som en smart ting. Det høres jo ut som noe jeg burde gjøre. Det høres ut som et liv jeg ikke vil ha.


They call me Dozer, I knock down walls

Jeg sprenger min egen vei, det har jeg alltid gjort. Det er slik jeg har valgt å leve. Jeg er hvor jeg skal være. Det nytter ikke å angre på valgene jeg ikke tok. Det eneste jeg alltid har er forbedringspotensiale. Opp, frem og videre.

Herregud, for en annen tone notatblokkene mine har nå enn for ti år siden. Det er mye styggedom og faenskap enda, for kampen er faen ikke over, men jeg skal sprenge meg videre, opp og frem. Jeg lover. Jeg lover.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar