onsdag 11. februar 2015

Rubber no longer holds the borders of my soul

Det hender ofte at det er vanskelig å beskrive hvordan jeg har det om dagen og hva som foregår. Jeg har det stort sett greit. Mener jeg selv, ihvertfall. Jeg holder meg ofte fast i det. At jeg har det greit. At det går bra, selv om ting er vanskelig. Jeg har stått i så mye, overkommet det verste, klatret opp fra alskens satan og depresjoner, så selvfølgelig skal jeg klare dette også. Selv om ting er vanskelig.

Det viste seg at alt var virkelig for bra og etterhvert tar ting slutt. Jeg har bodd i Brunswick i syv uker, omtrent fått pakket ut alt jeg eier, nesten fornøyd med hvordan alt ser ut men nå ser det ut som jeg kanskje skal pakke alt sammen igjen. Mens jeg var på bondeferie i Foster, gikk en av de jeg bor med smått berserk og prøvde å sparke ned døren til den andre jeg bor med. Detaljene kan få ligge, men det sier seg selv at ingen kan bo på denne måten. Jeg har vært her før, jeg har opplevd rusa mennesker som blir voldelige, jeg har bodd med over to hundre mennesker i forskjellige tilstander og steder i livet og jeg vet, jeg virkelig vet, at dette orker jeg ikke en gang til. Jeg vil jo helst fortsette å bo der jeg bor, men om vi ikke får ut personen som prøver å bryte seg inn i andres rom så må jeg ta tingene mine og flytte. Som i og for seg kan være lurt uansett, for jeg vet ikke nøyaktig hvor hevngjerrige Australske menn kan være men så langt har det ikke vært en positiv lærdom i medmenneskelighet.

Jeg hater å flytte. Jeg virkelig hater å flytte. Det bringer opp så mye grus og faenskap, så mye vondt fra hjertet. Det er så triggende. Voldelige menn er dog enda mer triggende. Kombinasjonen er enestående. Jeg ligger våken om nettene og bekymrer meg for alt som kan skje. Husker alt som har skjedd tidligere. Redselen og minnene blandes i en mareritt cocktail og jeg våkner fem timer senere med hjertet i halsen og svette langs ryggraden. Jeg vet at dette går over, men når? Jeg har våknet til mareritt og flashbacks siden november og nå er jeg utmattet. Jeg har vært sliten lenge og nå skraper det skikkelig i spareblusset. Den eneste konstante delen i livet mitt er meg selv. Det er som om jeg raser fra land til land, hus til hus, mellom vennegjenger og varme skuldre. Jeg føler at jeg kan passe inn nesten hvor som helst, men ingenting er helt hjemme. Home is where the heart is, fordi hjertet er det eneste jeg alltid har med meg. Hjertet som jeg aldri kan skilles fra, ikke før en av oss dør. Jeg sier ofte at jeg ikke angrer på noe, fordi det er så bortkastet. Det er samtidig mye jeg skulle ønske at jeg ikke opplevde. Det er mye her i livet jeg fint kunne vært foruten. Det er mange minner jeg skulle ønske jeg ikke hadde. Det er så mange spøkelser fra fortiden som river i dørene og river i hjertet. Jeg orker ikke oppleve dette en gang til. Jeg er så jævla ferdig med menn som mishandler meg og de rundt meg. Menn som mishandler tilliten, kjærligheten, kroppene og hjemmet vårt. Jeg vet at dette skal gå over, men går det noen gang over?

Bare tanken på å takle situasjonen foran meg gjør meg både sliten og redd samtidig. Det er emosjonelt utmattende å måtte ta hele situasjonen inn over meg. Deretter kommer det praktiske. For nå er jeg snart enten hjemløs, stuck med en voldelig mann i kokainrus eller ansvarlig for å få han kastet ut og deretter fylle et helt hus med mennesker så jeg ikke trenger å betale hele husleia selv. Jeg er blakk allerede, for jeg har vært sykemeldt fra jobb siden desember. Uten lønn. Før jeg kan sende inn søknaden om nytt visum må jeg betale over tre tusen kroner for det, jeg skylder Andy penger for siste rest av ting og tang fra huset vårt i Preston og studiene starter om ti dager. Det er litt jævelig mye om dagen, sammen med hele hjertet og hjernen og tåka og den der vaklende troen på at jeg skal være et fullstendig, fungerende menneske etter alt sammen.

Jeg vet at dette går over. Jeg har det egentlig greit. Jeg er blakk, jeg er singel, jeg har ikke bestevennen min lenger, jeg har ikke en familie jeg kan bo hos mens jeg fikser resten, jeg har ikke penger til å dra hjem, hele jævla livet mitt har blitt snudd opp ned men det passer jo sikkert fint ettersom jeg bor i Australia, landet hvor alt prøver å ta livet av deg.

2 kommentarer:

  1. Flytting er noe av det jævligste som finnes, og med alt det andre du nevner her så skjønner jeg at det er veldig mye for deg om dagen. Det er ikke slik at vi kommer oss gjennom livet uskadet dessverre, vi må bare gjøre så godt vi kan. Bare husk at alt dette løser seg også, det går uansett ikke altfor galt, og en dag er du ferdig med alt faenskapet her, du skylder ingen penger og du må ikke stresse over hvor du skal bo. Og du kommer til å sitte i en park med solbriller og kjente ansikter mens du drikker øl og ler. Det kommer til å løse seg, jeg lover. Bare bit tennene sammen nå. Dette klarer du så fint.

    ~ Geisha

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er så innmari fin! Tusen takk, kjære deg. Det hjelper godt med en heiagjeng, selv når den er på andre siden av verden <3

      Slett