lørdag 14. februar 2015

Lekemekanismer

Vi ligger i sengen min. Det er sent og vi burde sove, for vi må opp tidlig. Istedenfor blir vi liggende våkne og prate. Dette er hva jeg sier.

Det var en lek jeg fant opp som barn. Eller, lek.. Det var vel kanskje mer en forsvarsmekanisme. Jeg pleide å late som om tiden ville stoppe og jeg lå helt stille. Om jeg kan puste så sakte at lungene ikke beveger seg, om jeg ikke tar opp plass.. Om jeg kan senke hjerterytmen min så ingen kan høre den, kanskje ingen kan høre at jeg lever. Om jeg kan ligge helt stille, kanskje universet ligger stille sammen med meg. Om jeg ligger så stille at jeg ikke lager en eneste skrape i vår felles eksistens, kanskje ingen vil merke at jeg lever.

Samtalen går videre og vi snakker om andre ting. Etterhvert slår jeg av lyset og trekker dyna nærmere rundt oss. Han smyger seg nært, holder rundt meg og så sier han at verden er et bedre sted med meg i den. At han ikke vil at jeg skal forsvinne. Jeg tillater meg selv å gråte ned i armkroken hans i noen minutter før jeg samler meg selv igjen og tørker tårene. Så legger jeg meg til rette og tenker at om jeg bare ligger helt stille, kanskje dette varer for evig. Kanskje jeg aldri trenger å bevege meg igjen. Om jeg bare ligger helt stille, kanskje vi bare kan være i dette øyeblikket for alltid.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar