tirsdag 24. februar 2015

Fra Brunswick til Bellfield i en liten rød personbil

Jeg sitter i en liten rød personbil, med en pappeske ved beina og veska på fanget. Vi kjører ned Bell Street mens regnet trommer på ruta. Det er sent og mørkt, alle gatene ser like ut. Vi tar feil avkjørsel to ganger og alt føles så jævla håpløst. I bakhodet flimrer et minne av en annen rød personbil full av esker og plastposer. Den gangen hadde jeg gitaren på fanget, fra Sandvika til Jessheim. Jeg orker ikke å telle flyttelass lenger. Jeg husker ærlig talt ikke hvor mange det er. Vi får rødt lys ved hvert eneste lyskryss og jeg lener hodet bakover. Lar tårene renne, lydløst. Jeg vet at dette går over, men når går det over? Etter at vi har parkert og Murray har gått rundt hjørnet tillater jeg meg selv tre store hulk, lent fremover med hendene på dashbordet. Hvor mange flyttelass skal et menneske bære? Er det dette jeg skal bruke livet mitt på? Kanskje jeg burde starte et flyttebyrå, jeg har tross alt en viss ekspertise. Med hjelp fra to venner kan jeg pakke ned en hel leilighet på en kveld. Jeg vet det, fordi jeg har gjort det. Alene kan jeg pakke ned et rom på fire timer. Jeg vet det, fordi jeg har gjort det flere ganger enn jeg kan huske. Jeg distanserer meg selv fra det med en smule bitterhet og kynisme, fordi det er nødvendig. Jeg trenger å ikke bli totalt overveldet, så jeg stenger alle følelse nede i en liten boks som jeg må pakke opp senere. Akkurat nå må jeg bare holde fast og sprenge videre. Jeg skal ikke gi opp nå for jeg har kommet så langt. Så jeg samler håret i en knute og tørker tårene. Åpner opp døra og slenger veska over skulderen. Så bærer jeg den første esken fra bilen til garasjen hvor tingene mine skal bo til jeg finner et nytt sted. Et nytt hjem. Jeg skal bo på en madrass i et gjesterom. Tørk tårene, snør skoene, pappeska under armen og tannbørste i plastpose. Lykken skal finnes, også etter dette.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar