fredag 20. februar 2015

Det går greit, helt til det ikke går greit lenger

Jeg vet at dette er midlertidig, jeg vet at en gang vil jeg få matlyst igjen, jeg vet at jeg ikke kommer til å våkne av mareritt for alltid og jeg vet at det skal komme netter hvor jeg får sove etter ti minutter istedenfor fire timer. Jeg vet at jeg skal våkne uten hjertet i halsen igjen. Jeg vet at det er mulig å starte en helt vanlig dag, uten angst. Jeg holdt så innmari fast på det, at alt var greit. Det var vanskelig, det var kaos, men det gikk jo faktisk greit. Ikke sant?

Det går greit, helt til det ikke går greit lenger. Det gikk greit, frem til jeg knakk sammen på baderommet til Chris og hyperventilerte og gråt ukontrollert til jeg nesten besvimte. Verden svartnet og jeg måtte holde meg fast i servanten for å ikke falle rett bakover. Istedenfor sank jeg ned på gulvet og et sted i bakhodet hørte jeg den jævla stygge stemmen som gnager på meg hver gang jeg viser meg svak. Jeg hadde ikke følelse i beina eller ansiktet og kroppen ville ikke gjøre det jeg ba den om. Chris måtte holde meg til jeg sluttet å hikste, startet å puste. Dette er det første store angstanfallet jeg har hatt på to år. Det er fint at det er så lenge siden. Det gjør vondt å være tilbake her igjen. Det går greit, frem til absolutt ikke går greit lenger.

Det gikk greit frem til i går. I dag har jeg ringt til den psykiske helsetjenesten på universitetet for å lage en avtale neste uke. Jeg er fremdeles skjelven og det hjelper ikke at det er 30 grader og at jeg svetter og at svimmelheten er tilbake for fullt. Det går greit til det ikke går greit lenger, og når det først ikke går greit lenger, går det helt jævelig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar